Da jeg gikk fra Å til Kabelvåg

Jeg er i bussen, som går til Å. Jeg ser mine egne tanker, som raser i samme fart som landskapet utenfor. Her skal jeg gå, der skal jeg gå… Det er langt, slår det meg. Jeg har ingen formening om hva de neste dagene vil bringe. Magen er urolig. Jeg skal gå hele veien fra Å til Kabelvåg, og jeg skal utfordre myten om gjestfriheten i Lofoten ved å sove privat hver natt. Banke på tilfeldige dører.
Ikke har jeg mye å by på, annet en Cognac og hjemmelaget knekkebrød til folk som måtte ta meg inn.

Det finnes ingen alternativ plan. Det er ingen angst, bare spenninger og forventninger. Like overveldende som naturen jeg har rundt meg.

1.natt.
Jeg er nå i Å. Solen skinner, klokken er 18.30. Hvor begynner jeg? Jeg går til et sted jeg har vært før for å samle tankene. Der møter jeg Josh Lown, en psykologistudent fra Michigan. Jeg forteller han om planen min.
- Høres fantastisk ut! Men skal du ikke haike i det hele tatt? Gå hele veien? Har du med telt?
- Nei, bare sovepose. Jeg satser på at jeg møter snille folk som tar meg inn for natten.
En unik måte å bli kjent med Lofoten på, tenker jeg, muligens for å overbevise meg selv om at dette er en god plan.
- Wow! sier Josh.
Vi blir enige om å gå sammen i morgen, nå må jeg gå, finne meg et sted å sove for natten. Jeg prøver bakeriet:

- Hei. Er det åpent?
- Nei, dessverre. Men hva trenger du?
- Jeg trenger bare en kopp kaffe og kanskje noe brød, om dere fortsatt har?
- Du skal få en kopp kaffe. Og her, ta så mange rundstykker du vil, dette er det vi ikke har fått solgt i dag. Du skal få det gratis. Vi pleier å gi det til fuglene uansett.
- Tusen takk. Dere skulle ikke tilfeldigvis kjenne noen hyggelige mennesker her på Å, som kunne tatt meg inn for natten? En sofa, eller en seng? Sovepose har jeg selv.

Jeg ser først på den yngste gutten. Han rister på hodet, sakte. Han ser forundret ut. Jeg ser tilbake på bakeren.
- Jeg sover over bakeriet her, sier han og nikker oppover.
- Det er to senger på rommet. Om du ikke har noe imot å dele rom med meg, må du bare ta den andre sengen.
- Supert! Tusen takk!
- Men, du skal vite, det er enkle kår. Et lite rom, et lite vindu, to senger. Det er det. Og en dusj. Vi kan møtes utenfor her om en time. Jeg må legge meg tidlig, skal opp kl 05.30. Bake brød. Men du kan få nøkkelen om du vil gå litt rundt på Å i kveld.

Jeg setter meg i solen og smører et rundstykke. Aldri har maten smakt så godt. For en start!

Bakeren heter Ildefonso Arenas Castilla. Han er fra Andùjar, Jaén i Spaina. Han kom hit da han var 25 år, og hadde vært arbeidsledig i Spania i et år. Vi sitter utenfor bakeriet, drikker kaffe og Cognac.
- Jeg ville få meg et liv. Og det var ingen jobb i Spania. Jeg har forsøkt alt. Å være arbeidsledig gjør deg ikke godt, spesielt ikke mentalt.
Vi blir sittende en stund, før vi går opp og han viser meg senga. Her ligger vi. Bakeren og jeg. I rommet med det lille vinduet, over bakeriet i Å, sier god natt, men etter en stund sier Ildefonso:
- Jeg skulle gjerne ha startet for meg selv, som baker.
Og med det var praten i gang, igjen. Vi deler alle slags mulige erfaringer i livet. Drømmer og håp. Og virkelighet.
- Jeg tror på karma. Gjør du?
- Ja, svarer jeg. Om ikke du får igjen der du gir, tror jeg likevel det vil finne din vei til slutt.