Den store lettelsen

Det skulle være en rolig vandring på frosne myrer og stille stier i det fine ettermiddagslyset i desember. Men min turkamerat var i det filosofiske hjørnet. Noen ganger vil han bare gå, uten å si et ord, andre ganger ligner turen et seminar.
- HVORFOR?, sa han plutselig, så høyt at ekornet spisset ørene.
- Hvorfor trenger vi naturen, hvorfor er det så godt å være der ute? Hva er det opplevelsene gir oss?
Noe i tonen fortalte meg at han hadde svaret klart, men først skulle jeg testes ut.
- Det er vel avkobling for moderne mennesker, et sted vi henter krefter. Vi går i skogen, oppsøker havet og fjellet for å få en avveksling fra den urbane hverdag, foreslo jeg.
- Det er for enkelt. Avkobling kan være bra, som en ferie, men behovet for natur handler om noe langt dypere enn nye krefter.
- Så er det vel den sanselige opplevelsen, og den fysiske aktiviteten. Se noe vakkert, lukte noe godt, samtidig som kroppen er i bevegelse.
- Du nærmer deg. Men heller ikke dette er selve kjernen, sa han selvtilfreds.
Jeg fryktet en pompøs teori, noe panteistisk, at Gud var i den frosne stubben jeg satt på.
- Hør etter, min gode venn: Naturen er en mulighet til å slippe fri, kanskje vår eneste, i tillegg til rusmidler. Det er derfor naturlengsel preger så mange urbane og ambisiøse mennesker.
- Et møte med noe større enn en selv?
- Noe som ikke handler om deg. Dine valg. Dine planer. Fjellet står der i morgen, uansett hva du måtte finne på. Elven bruser, månen lyser. Og du er en ubetydelig statist.
- Er det en god følelse, da?
- Innerst inne er det selvfølgelig en dyp lettelse.