Den siste villmarka

A vast silence reigned over the land. The land itself was a desolation, lifeless, without movement, so lone and cold that the spirit of it was not even that of sadness. (...) It was the masterful and incommunicable wisdom of eternity laughing at the futility of life and the effort of life. It was the Wild, the savage, frozen-hearted Northland Wild.
Jack London: «White Fang»

Inne i Nordmarka, langt fra Oslo, utenfor stiene, gjennom tett skog, nesten umulig å ta seg fram i, opp og ned, opp og ned, oktober, skogbunnen våt som en svamp, nedfalne trær, eldgamle, dekket av tjukk, grønn mose, halvveis slukt av jorda, sopp, kantareller som ingen har sett, de lyser som små bål under trærne, grønt og gult, brunt og grått, de eneste fargene som finnes her inne, og rødt, den fargen skal jeg komme tilbake til, dyrespor, elg, rådyr, overalt, de danner stier langs bekkenes iskalde vann, det fins ingen annen lyd enn denne, vannet som sildrer og din egen pust, alt annet absorberes av skogen og jorda og de mørke trærne, ikke engang solstrålene slipper inn, et sted utenfor verden, uforandret siden de første vekstene klorte seg fast her etter siste istid, men hvorfor står granene så merkelig symmetrisk? Hvorfor åpner skogen seg plutselig opp?

Jeg gikk i noe som kunne minne om villmark, men som jeg visste ikke var det. Trærne var plantet, satt i et tydelig geometrisk system av mennesker. Skogen åpnet seg fordi et hundre meter bredt belte var renskrapt for all vegetasjon av skogsmaskiner for å gjøre plass til høyspentmaster. Mastene ruvet som futuristiske insekter, ledningene strakte seg sørover mot byen, som grå røykstriper fra et jagerfly, over noe som minnet om en folketom og meningsløs aveny i den store skogen. Jeg krysset avenyen, nesten umulig fordi skogsmaskiner ikke bryr seg med å fjerne kvist, men lar dem bli liggende, slik at terrenget blir livløst og uframkommelig de neste to hundre år. Jeg kom inn i skogen på den andre siden, men jeg visste at jeg snart ville støte på en grusvei, en demning, nye høyspentmaster. Jeg ville aldri komme til å befinne meg fem kilometer fra et stort, teknisk inngrep, og dermed ville jeg heller aldri befinne meg i ekte villmark.

Vi snakker om villmark hele tida, men nesten ingen av oss vet hva vi snakker om, meg selv inkludert. Begrepet har blitt en romantisk floskel, en referanse til noe opprinnelig og urørt, tømt for innhold, fiktivt, fordi den naturtypen det betegner om noen få år ikke lenger vil eksistere.
”Urørt natur” defineres som natur som har ligget urørt siden tidenes morgen, landskap som aldri har blitt besøkt av mennesker. I dag finnes kun noen få områder i Antarktis og noen ekstreme havdyp som tilfredsstiller denne definisjonen.
”Villmark” defineres som natur som befinner seg minst fem kilometer fra større tekniske inngrep, veier, kraftverk, ledninger, byer, tettsteder. Når dette skrives er det under 12 prosent av Norges landareal som faller innunder denne definisjonen, hvis vi regner med Svalbard. Nesten all villmark befinner seg der, og i Finnmark. I resten av landet er naturen menneskeskapt, eller tilpasset av mennesker, for mennesker. Av de 12 prosentene som er igjen forsvinner én prosent hvert år. Det betyr at all villmark vil være borte i i løpet av vår egen levetid, bortsett fra den som allerede er vernet. Den vil være utryddet, eliminert, fordrevet til historiebøkenes gulnede sider og til fremtidige fortellinger om noe underlig som fantes i dette landets fjerne fortid.

I et land som Norge, med 6 millioner innbyggere og et enormt areal til disposisjon, 385 000 kvadratkilometer, skulle man tro at en betydelig del av landet kunne overlates til seg selv, men det er ikke tilfellet. Siden industrialiseringen skjøt fart på siste halvdel av 1800-tallet har nesten all norsk villmark forsvunnet, og det underlige er, at selv om bevisstheten om villmarkas verdi er større i dag enn den noen gang har vært, så har ikke tempoet på reduksjonen av avtatt. Hvorfor det er sånn, kan man jo spørre seg. Svaret er selvfølgelig at villmarkas verdi, som nesten alt annet, måles i kroner og øre. Hvor mye kan vi få for den? For trærne? Elvene? Fossene? Fjellet? Villmarka forsvinner fordi selve forestillingen om å la noe være i fred, er blitt oss fullstendig fremmed. Skal vi ikke utvinne jernmalm når vi vet at det ligger der og venter på oss? Oljen? Kullet? Gullet? Skal vi ikke bygge veier gjennom skogen så det blir enklere å ta seg fram?

Hvis du kjører inn i Nordmarka nordfra, fra Jevnaker, vil du etter en stund komme til en snuplass langs grusveien, og på den snuplassen er det satt opp en enorm, fargerik plakat med påskriften MYLLA PANORAMA. Plakaten fortoner seg fullstendig absurd der den står i granskogen (som er plantet) langs grusveien (som er anlagt) – som om den var en rekvisitt ved elva Overfloden i tv-serien Brødrene Dal og professor Drøvels hemmelighet.
Og sånn er det overalt. Det bygges ut og tilpasses og utbedres, i friluftslivet kalles det tilrettelegging, hyttefeltet får bredbånd og parkeringsplass og asfaltert vei helt fram, alpinanleggene får varmestue, ølstue, peisestue, kjellerstue, hamburgerservering, heis, timeshare-leiligheter, vinmonopol, Kiwi-butikk, høyttalere i bakken, Øvre Ål Resort. Sånn holder vi på. Vi ser havisen smelte fra cruiseskip som spyr ut så mye karbon at de gjør sitt og vel så det for å bidra til at havisen smelter. Vi blir kjørt over Finnmarksvidda på snøscooter mens vi filmer nordlyset med mobilen og føler oss opprinnelige som var vi Adam eller Eva.

Jeg fortsatte gjennom Nordmarkas tette skoger. Jeg gikk forbausende langt uten å støte på store, tekniske inngrep. Jeg snublet over et kranie, gammelt og sprøtt, jekslene flate, ingen spisse hjørnetenner, en elgkalv hadde en gang endt sine dager her, en goth-aktig opplevelse, en drøvtygger krysser sitt spor.
Kraniet minnet meg på at det var elgjakt og de store pattedyrenes brunsttid, og dette bekymret meg en hel del. Jeg så for meg at elgen nå forflyttet seg mer enn vanlig, at den var redd og urolig, full av hormoner, mer aggressiv enn elger pleier å være. Jeg klappet og ropte, sånn jeg har sett Lars Monsen gjøre for å skremme bjørn i Canada, mens jeg fabulerte om hvordan det ville være å støte på en elgokse nå, en vill skapning som fryktløs gikk til angrep på meg, trampet meg ned og skitnet til min nye primaloftjakke, omtrent den samme tanken som i sin tid førte til at det ble utlovet dusør til den som drepte rovdyr i dette landet. Det ville var truende den gang, og det er truende nå.
I skogen avtegnet det seg noe som minnet om en vei, og den tok for en stund min oppmerksomhet vekk fra elgen. Veien var halvt gjengrodd, nesten umulig å få øye på, men det lå steiner i skråningen, de var kantede, plassert oppå hverandre på en måte som kun mennesker kan gjøre, hogd ut og båret hit en gang for veldig lenge siden. Hvor denne veien kom fra og hvor den ledet ante jeg ikke, men at den var laget for arbeid og livsopprettholdelse, og ikke adspredelse, var åpenbart. Den var også et inngrep i naturen, ikke regnet som et stort teknisk inngrep, men en del av naturen selv, lik stier og beitemarker og små husmannsplasser. Definisjonen av villmark tillater menneskelig inngripen, forutsatt at den gjøres på naturens egne premisser.

Reduksjon av villmark er den viktigste årsaken til at arter forsvinner. Deres habitater fins ikke lenger, eller deres migrasjonsruter brytes opp av veier og jernbaner og kjøpesentre og golfanlegg. Myrer dreneres. Fjell sprenges. Elver og fosser legges i rør slik at vi skal få tilgang på mer elektrisitet, som vi slettes ikke trenger. Hadde Olav Thon skrudd av lyset i halvparten av sine kjøpesentre tre netter i uka, ville vi antakelig greid oss med det vi har, men det er fullstendig utenkelig at kjøpesentre skal mørklegges etter stengetid, det er ravende galskap, en idé like absurd som ideen om å dra til månen var for hundre år siden.

Naturvern i sin opprinnelige form handlet om nettopp det: Vern av natur. I vår tid fremstår det som en sidrumpet og gammelmodig holdning, en syssel ekdre menn med topplue driver med, på langt nær like fremoverlent som den moderne, teknofiserte miljødebatten hvor alt handler om begreper som ”grønn økonomi” og ”bærekraftig utvikling”. Og det er fint det, men hele denne kulturen er så forvirrende teoretisk, den utkjempes på kontorer, i byer, av mennesker i dress og med dårlig tid. Det er en kultur som mer enn noe minner om den kulturen den angriper, og som tenker innenfor nøyaktig samme rammer: Grønn økonomi og bærekraftig utvikling skal redde planeten fra den sikre undergang, som er forårsaket av økonomi, utvikling og den allestedsnærværende fremskrittstanken.

Turen gjennom den uframkommelige delen av Nordmarka nærmet seg slutten. Jeg visste at jeg snart ville komme til en grusvei som ville ta meg hele veien tilbake til Sognsvann. Jeg så en fluesopp under trærne, rød og skinnende, selve symbolet på alt som er truende i den norske naturen. Vi er så redd fluesoppen at man kan få inntrykk av at vi frykter at den skal slepe seg langs skogbunnen, krabbe opp buksebeinet og presse seg inn i munnen vår av egen vilje og på den måten fylle oss med sin grusomme gift og ta livet av oss. Spark ned alle fluesopper du ser, slik at ikke noen blir skadet, rydd brennmanetene fra strendene, jag ulven og bjørnen og jerven og ørnen, bank hoggormen i hodet med en kjepp.

Den røde fluesoppen gikk ikke til angrep. Isteden fikk den meg, som så mange ganger før, til å tenke på den skotsk-amerikanske biologen John Muir, en bauta i det klassiske, amerikanske naturvernets historie og alene ansvarlig for at Yosemite, en av USAs mest berømte nasjonalparker, i sin tid ble vernet. John Muir levde nesten hele sitt liv i de øde fjellområdene i Sierra Nevada. Han var en vitenskapsmann, opptatt av å kartlegge vekster og arter i den amerikanske naturen. Men han var også en mann som verdsatte den urørte naturens egenverdi, dens eksistensielle rolle i menneskenes liv, og viktigheten av å bevare den. I boka My first summer in The Sierras skriver han om en vitenskapelig ekspedisjon inn i dette fjellområdet, trolig den første, men definitivt ikke den siste. Med en aldri opphørende iver registrerer han arter og tegner dem i sin skissebok. Om en giftig plante skriver han:

Like most other things not apparently useful to man, it has few friends, and the blind question: Why was it made? goes on and on with never a guess that first of all, it might have been made for itself.