TRADISJONER

Den siste roer på Mjøsa

I snart 40 år har jeg rodd på Mjøsa. Med tiden var det bare bestefar og jeg som rodde.

I snart 40 år har jeg rodd sakte på Mjøsa. Dorget etter abbor. Fisket harr med flue. Satt garn etter sik. Gjennom hver hyttesommer i oppveksten har det blitt rodd og fisket i kilometer på kilometer. Inn i den store bukta, der man noen ganger kan se stimer med fisk og store gjedder i det grunne vannet, rundt odden der det nesten alltid biter, og kanskje ut til den lille øya hvis tiden strekker til og været er bra. Først var det bare bestefar som rodde, da jeg ennå var for liten, men gradvis ble rollene byttet om i takt med aldringen som gjorde han svakere og meg sterkere. I år etter år var dette mitt uforanderlige sommerparadis. Et sted som ikke endret seg i en tid der det meste annet gjennomgikk store omskiftninger. (artikkelen fortsetter)

Fra barndommen husker jeg vagt andre i robåt. De var ikke så mange, men de brukte sjøen slik som oss. De også hadde god tid og dorget og satte garn. En gang fikk en hyttenabo en ørret på elleve kilo i garnet. Visstnok hadde fisken dratt med seg både garn og bøye flere kilometer mot sør. Om akkurat det var sant får jeg aldri vite, men jeg husker godt den store, mørke ørretkroppen som stolt ble fremvist for nysgjerrige tilskuere. Det gjorde inntrykk på en ung fisker.

Etter hvert fikk vi selskap på sjøen av en ny type båtfolk. Disse hadde større ambisjoner enn å dorge sakte etter abbor. Motorbåtene ble flere og flere i den lille moloen vår, og de sperret for oss ungdommer som ville ta salto fra brygga på varme sommerdager. Men heldigvis er Mjøsa stor, og motorbåtfolket ville langt ut og langt av sted. Dermed hadde vi fremdeles bukta, odden og øya for oss selv. Skjermet fra motordur og hekkbølger langt der ute.

Med tiden var vi de eneste som rodde. Vi tviholdt på en annen tid og ville ikke gi etter for modernitetens krav til fart og spenning. Skjønt vi hadde også et forsøk med en liten to-takter. Bestefar ble eldre og tenkte nok at motorisert hjelp ville få han oftere ut på sjøen. Det ble med forsøket. Startvansker, oljesøl og støy var liksom for fremmed. Bruddet med tradisjonen ble for hardt. Sesongen etter var motoren solgt og vi tok årene fatt igjen.

Fortsatt fikk vi mange gode år med robåt på Mjøsa, og selv om bestefar med tiden ble riktig gammel og jeg selv ble voksen, var vi stadig ute for å fiske slik vi alltid hadde vært, om enn ikke like ofte som før. Men som det så uunngåelig gjør så kom den tiden da de gamle måtte gi tapt og vi etterfølgere måtte ta et valg. Når tid og penger ikke strekker til så er det i realiteten ikke så mye man kan gjøre i slike situasjoner. Hytta måtte selges og barndommens bånd måtte brytes. Men nå er jeg kanskje mer nostalgisk anlagt enn de fleste, så jeg fikk meg ikke til å bryte alle bånd til noe som hadde gitt meg så mye. Nærmest på trass sørget jeg for at jeg fortsatt kunne ha robåten liggende. Antakeligvis ville den ikke bli mye brukt, men jeg skulle i hvert fall ha muligheten til å dra på fisketur hvis sjansen bød seg.

I flere år nå har jeg vært alene som roer, og den dag i dag ligger båten der fremdeles. Surret fast til et lite tre med en tynn kjetting og en hengelås. Det å låse den fast er nærmest for en symbolsk handling å regne. Hvem som helst kan kappe ned det lille treet og ta med seg hele båten. Men den får nok ligge i fred. Hvem vil ta seg bryet med å stjele en gammel robåt på Mjøsa? Jeg har jo ikke sett andre roere på femten år, minst. Tyveri er nok en større trussel for de som har hundrevis av hestekrefter liggende.

Muligheten til fortsatt å kunne dra ut med båten gir meg sjelefred. Båndene til fortiden er ikke brutt og mye er som før, selv om noen ting også er forandret. Hytta er overtatt av fremmede og bygget om til det ugjenkjennelige. Det velger jeg ikke å tenke på. Jeg ser helst ikke den veien når jeg ror forbi. Men ute på sjøen er alt ved det gamle, og det er godt å kjenne på en uavbrutt linje med inntrykk som strekker seg tilbake til barndommen og tiden som formet meg. Det var noen frø som slo rot i meg den gangen, og røttene vokste seg med tiden for sterke til å kunne trekkes opp.

Derfor ror jeg fortsatt på Mjøsa. Sakte. Holder tradisjonen i hevd. Inn i bukta, rundt odden og ut til øya. Fortsatt biter abboren slik den har gjort så lenge jeg kan huske. Og fortsatt oppdager jeg nye ting. Jeg har til og med rodd forbi øya og nordover til det ukjente jordbrukslandet der store løvtrær står i vannkanten mellom åker og sjø. Utrolig nok er nesten hele dette landskapet det samme nå som for 40 år siden da jeg satt ute i båten for første gang og det var bestefar som rodde stødig i bølgene. Det er noe grunnleggende verdifullt over et slikt stillestående og tidløst landskap. Et landskap som bare har fått eksistere på sine egne premisser. At det er slik, uforandret, fremstår nesten som et mirakel. Mon tro hvordan det er om nye 40 år.

Datteren min har blitt sju år og denne sommeren skal jeg lære henne å ro. Sakte. Vil de samme frøene som spiret i meg kunne slå rot i henne? Kanskje er jeg ikke den siste roer på Mjøsa.

Lars Eriksen skriver om fluefiske for Oppstrøms. Les også hans genuint fine nasjonalparkprosjekt der han planlegger å skrive om Skandinavias siste villmarksområder.