Essay

Den siste OL-byen

Flere av stedene som tidligere har arrangert vinter-OL, kan trolig ikke gjøre det igjen, på grunn av snømangel, skriver Espen Stueland i dette essayet.

Årstidene henger ikke på greip. I Norge går det stadig kortere tid mellom ekstremvarsler om flom, store nedbørsmengder og vind. Værmeldingen melder ikke om de bakenforliggende årsakene, men om konsekvensene av den pågående globale oppvarmingen. Forbindelsen mellom været, som vi ikke har noen innflytelse over, og klimaendringene, som vi står bak, blir abstrakt. Klima er et annet ord for gjennomsnitt av værtyper over en lengre periode, et par tiår, minst. (AR5, WG1, Ch.12, «Introduction»)

For noen år siden tok Meteorologisk institutt i bruk nye visuelle værkart på Yr.no. Tidligere ble vindretningene symbolisert med en enkeltstående pil i nærheten av utvalgte byer. Nå blir ekstremværet visualisert ved at for eksempel norskekysten og fastlandet overstrøs av en tett og symmetrisk pilsverm. Den nye ikonografien kan minne om generalenes kart over troppeforflytninger og stillinger. Værkartene demonstrerer at kreftene er kolossale. Varmefeltene er markert inn med varme farger, gult, lilla, rødt, formasjoner som velter utover, strekker seg over landområdene. Det gir et helt annet inntrykk enn om det står tall for å angi varmegradene. Måleteknologien som behøves for å samle inn data og informasjon (fakta) som ligger til grunn for kartene, er omfattende og komplisert, og den samme som brukes av klimaforskere. Programvaren brukes innen mange forskningsgrener. NASA har for eksempel laget et animert verdenskart som viser klodens temperaturøkning i tidsserien 1884–2014 («Climate Change: Vital Signs of the Planet: Global Temperature»), som er en nokså uhyggelig illustrasjon av ferden mot farlig global oppvarming. Underlig nok, det er selve fargeendringene (som beveger seg fra kaldt blått ved tidsseriens begynnelse til flekker av gult, en gulfarge som overtar stadig mer og enkelte steder grenser mot rødt, oransje) som skaper hele uhyggen, sammen med bevisstheten om hva fargene symboliserer, og hvilke konsekvenser det har for biosfæren.

For å få øye på det virkelig foruroligende, må man likevel tettere på jordoverflaten (eller lenger ned i de oppvarmede havområdene). Man må leve under bergveggen der nye fosseløp graver ut jordmassene, asfalten knekker som flatbrød når oppbygningen under er skylt på havet, infrastrukturen skylles bort som barns sandslott på stranden. Piler og farger har argumentativ kraft, men ikke nok til å overbevise den enkelte om at det er tid for å stemme fram andre politikere og bindende avtaler.

Utenlandske røster påpeker at nettopp Norge, med sin oljerikdom, velstand og resistens mot finanskrisen (i alle fall frem til oljekursens fall høsten 2014) er i en posisjon til å skape en vending mot klimavennlig energiproduksjon. Finansjournalister i Forbes, Financial Times og The Wall Street Journal kalte regjeringens vedtak om å utrede om Pensjonsfondet skulle selge seg ut av kullproduksjon (2014), et «mulig klimapolitisk gjennombrudd». Det sies at det ville gi et signal som kan skape en mentalitetsendring i finansverdenen. Betyr det noe hva Statens pensjonsfond utland foretar seg? Etikkrådet mener det. De har registrert at flere aksjonærer følger deres eksempel når SPU trekker seg ut av selskaper: «Flere investorer, både i Norge og internasjonalt, følger Etikkrådets tilrådninger, enten ved å utelukke de samme selskapene eller ved å bruke tilrådningene som utgangspunkt for egne prosesser.» Tilrådningene blir også «diskutert i litteratur og forskning om selskapers samfunnsansvar». (Meld.St. 19, s. 43) Det er sant, «litteraturen» har begynt å diskutere dette.

Investorer i store selskaper presser gjennom at styrene skal vurdere «klimarisiko» i sine framtidsplaner. Det gjelder for eksempel ExxonMobil (som beregner klimarisiko ut fra andre faktorer enn forsikringsselskaper som også beregner denne typen risko). For bare kort tid siden var det utenkelig. Rockefeller Brothers Fund, ledet av arvinger av USAs oljepionér og første største oljemagnat (John D. Rockefeller i Standard Oil), trekker pengene ut av olje og investerer dem i fornybar energi. Det har enorm symbolkraft. Foreløpig har majoriteten av norske politiske partier benyttet argumentet at hvis ikke vi investerer i den skitne oljen, vil noen andre gjøre det. Argumentet forsvarer en stø kurs som vil bringe verden fra klimaendringer til klimakrise.

Ole Einar Bjørndalen under OL i Vancouver, 2010. Den canadiske byen kan neppe arrangere OL igjen. (Wikimedia Commons)

Snøen fra i fjor.
Samtidig, et annet sted, i Norge, har Statoil investert store summer i idretten. Med slagordet «morgendagens helter», rettet mot idrett, kultur og utdanning, skal selskapet vinne kongerikets sympati. Skiidrett står sterkt i norsk identitet og historie. Det finnes ikke et leketøy i verden som kan utkonkurrere årets første snø. Skiidrett er bra for Statoil å bli assosiert med, samtidig er Statoils støtte til skiforbundets juniorlandslag en selvmotsigende omfavnelse. Pengene kommer fra oljeproduksjon som bidrar til et «våtere, villere, varmere» klima. Skisesongen 2014 var et forvarsel om hva som venter. Mer enn hvert fjerde skirenn i Norge ble avlyst eller utsatt. For 2015 var tallene hårfint mindre dramatiske: 37 av 186 renn var avlyst pr. 26.03. (ca. hvert femte), i tillegg var en del renn utsatt. (Kilde: skirenn.com) Internasjonalt skapte snømangelen enda mer prekære problemer. I Oberhof, som ligger på 800 moh., var det så knapt med snø under Tour de Ski-rennene i 2013 at jaktstarten (10/15 km) gikk i sløyfe på en liten jordlapp, med gult gras på begge sider av skisporet. På nettsidene til FIS sto følgende melding om rennet: «Med dette vil vi informere om at på grunn av ekstremt varmt vær, har Arrangementskomiteen […] besluttet å endre konkurranseprogrammet.» FIS-meldingen kan komme til å bli resirkulert mange ganger i årene fremover. Under enkelte renn i Sotsji-OL var snøen sørpete og måtte saltes. Det var så varmt at noen av utøverne klippet av ermene og leggene på konkurransedrakten.

Utforkjøreren Bode Miller er en av utøverne som har tatt bladet fra munnen og peker mot den globale oppvarmingen som årsak til de mange avlyste konkurransene. Han ser mørkt på skiidrettens fremtid. Under alpin-VM i Beaver Creek, Colorado, i 2015 var det bare så vidt arrangørene klarte å samle nok snø. Også der var løypene omgitt av bar bakke og gult, vissent gras. Miller er en av 75 idrettsutøvere innen blant annet snowboard og langrenn som har gått sammen om å stifte organisasjonen Protect our Winters. De har skrevet et åpent brev til president Barack Obama med en klimapolitisk agenda og krav. De minner presidenten om klimaløftene han kom med i sin årlige «nasjonens tilstand»-tale (12.02.13), hvor han manet til samhold for å finne løsninger på klimaendringene. Det kunne nesten høres ut som han aktet å løse klimakrisen alene: «Hvis ikke Kongressen snart gjør noe for å beskytte våre fremtidige generasjoner, gjør jeg det.» Både antagonismen og egoet er på plass. De 75 utøverne ber presidenten om å iverksette kontroversielle tiltak som monner: Stoppe utbyggingen av Keystone XL-rørledningen som skal frakte olje utvunnet fra skifersand, og avstå fra å utvinne olje fra tjæresand. Utøverne bekymrer seg for skadevirkningene av oljeutvinningen, folks helse og forurensningen av store ferskvannreserver. Det er på tide å ta et krafttak for renere energi, krever de.

Klimaforsker Daniel Scott har ledet arbeidet med en studie om framtiden for vinter-OL i klimaendringenes tid. Studien beskriver endringer kloden rundt. Det har vært kraftig temperaturøkning en rekke steder som tidligere har arrangert vinter-OL. Gjennomsnittstemperaturen i februar (OL-måneden) i de fire byene som har arrangert OL siden 2000, har ligget på 7,8°C.

Realistisk sett var 2022 Oslos siste mulighet til å arrangere vinter-OL. Etter 2022 vil klimaet (ifølge forskningen) ha blitt for varmt og usikkert. (Mathisen, 08.02.14) Tall fra Vestlandsforskning viser at i Wyllerløypa i Oslo var det i perioden 2004–2012 kaldt nok til å produsere snø bare i fire dager, mot 54 per sesong i perioden 1961–1970. Rapporten antyder at steder som søker om fremtidig OL, må forholde seg til prognosene for klimaendringer og konsekvensutrede snøsikkerheten. Selv de som tror at teknologien kan løse problemene, må forholde seg til at ingen har klart å pønske ut en type smeltefri snø. Nei, vent litt, det er faktisk funnet opp en type plastmateriale som tar mål av seg til å tjene som snøsubstitutt: Snowflex. Med den skal man kunne lage helt korte skiløyper. Hvis den noe arealkrevende femmila kan klare seg med en løype på størrelse med en friidrettsbane, er Snowflex løsningen. De kalde dagenes knirk i snøen kan legges på som lydspor langs løypa.

Spørsmålet er om noen vil ha interesse av å se på, enn si gå, øvelsen da. Vil fremtidens femmil gå som rulleskiøvelse?

De 19 byene som har arrangert vinter-OL og deres muligheter for å gjøre det igjen. (Tabell fra forskning.no)

Illustrasjonen over viser at flere av stedene som tidligere har arrangert vinter-OL, trolig ikke kunne gjort det igjen, på grunn av klimaendringene.

Tendensen i vintersesongene 2013/14 og 2014/15 var at arrangører av større skikonkurranser enten måtte ha reservearenaer eller sikre seg med lagre av tilstrekkelig store mengder snø fra året før. Da kunne de i det minste lage korte sløyfer der konkurransen kunne gå «som planlagt». Rennarrangører overalt i Norge har bitt negler i håp om kuldenetter, så de i det minste kan produsere tilstrekkelig antall kubikkmeter med kunstsnø. Fortsetter utviklingen, kan kriseløsningene bli normalen, hver arrangør må ha sin versjon av FIS-pressemeldingen: « … på grunn av ekstremt varmt vær …». Den store skiturismenæringen i Mellom-Europa, USA og Canada skjelver. I Mellom-Europa har banker sluttet å gi lån til skidestinasjoner under 1500 meter som vil utvikle sin produkter og trenger penger. De regnes ikke lenger som sikre betalere. (DN, 26.03.2015) Kjente steder som Kitzbühel, Ramsau og Wengen må på sikt belage seg på å finne andre inntektskilder enn skiturisme.

Klimaendringene som skjer, er ikke bare en konsekvens av energiforbruk og klimagassutslipp i dag, men også av utslipp som ligger flere tiår tilbake, som forsinkede konsekvenser. Den eskalerende globale oppvarmingen er en konsekvens av langsomme prosesser. Det betyr at det kan ta flere tiår før alle konsekvensene av dagens klimagassutslipp slår til. Hvis klimagassutslippene stanset opp, ville mesteparten av de skadelige gassene forsvinne fra atmosfæren i løpet av et århundre, men rundt 20 prosent blir værende i flere tusen år. (AR4, 2007, Chap. 10) Isbreer som tidligere reflekterte tilbake mye av varmestrålingen som treffer jorden, vil etter hvert være sterkt krympet inn. De vil ikke lenger bidra til balanse i klimasystemet. Verdenshavene er mørke, og reflekterer derfor bare rundt ti prosent av varmen som treffer jordkloden. Resten av varmen blir absorbert; havet varmes opp. Is og snø reflekterer rundt 80 prosent. Når isen erstattes av mørkt hav, øker klodens gjennomsnittsvarme.

Den store sammenhengen, mellom raudåte og dobbeldans.
Her hjemme går Statoils pumper varme, og norske vinterutøvere svetter i drakter med «Morgendagens helter»-logo. Statoils logo er, talende nok, et tyveri av selbuvott-mønsteret. De sanne morgendagens helter gjør alt annet enn å reklamere for Statoil. De forsyner FNs klimarapporter med det naturvitenskapelige grunnlaget for å forstå klimaendringene. NORKLIMA er et akronym for forskningsprogrammet Klimaendringer og konsekvenser for Norge. Forskningsrådet har finansiert over 150 forskningsprosjekter med til sammen ca. en milliard kroner, og noe av forskningen er brukt som grunnlag for konklusjonene i IPCCs klimarapporter, som gir høy prestisje. Utvikling av modeller som beskriver ulike atmosfærekjemiske prosesser er noe av det forskningen har stått bak. Den har også påvist sammenhenger mellom karbonutslipp og det at næringskjeder ødelegges. Når nøkkelartene som befinner seg nederst i næringskjeden får sine livsvilkår ødelagt, får det vidtrekkende konsekvenser. Den globale oppvarmingen får den arktiske isen til å smelte. Beiteområdet til raudåte, hoppekreps og ishavsåte, som lever av alger som formerer seg på undersiden av isen, blir dermed ødelagt.

OL i Oslo 1952. Stein Eriksen vinner slalåm i Rødkleiva. Kan OL bli arrangert i Oslo i fremtiden? (Wikimedia Commons)

«Vi må ha bredde for å skape topp,» heter det i idrettsfilosofien. Vi må også ha raudåte for å ha sild, sel og isbjørn. Raudåte er blitt kalt Norges viktigste krepsdyr fordi sild, lodde og yngel av en rekke andre fiskearter lever av den. Grunnlaget for dagens bestander av sel, hvalross, isbjørn og enkelte fuglearter er truet. Mengden av alger, som gjennom fotosyntesen binder opp enorme mengder CO2 fra atmosfæren, reduseres. Polarisen smelter på grunn av våre karbonutslipp. Vi forgifter vårt eget matfat. Tidligere har vi sett bilder av isbjørn på et drivende isflak, nå farer skiløpere på en smeltende flekk så sørpen spruter: Sesongen 2013/2014 fikk vi se skiløpere gå i sirkel på en snøflekk for tynn til at løypekjøreren kunne sette klassiskspor. I Oberhof ble jaktstarten endret til skøyting. Løperne gikk fort, så de rakk å komme i mål før snøen smeltet.

Hvert tiår de siste 50 årene har vært varmere enn det foregående, og oppvarmingen er registrert ned til flere tusen meters dyp i verdenshavene. En nesten ubegripelig mengde energi må til for å klare det. Oppvarmingen innebærer at store mengder energi er i omløp på feil sted. Konsekvensene for det biologiske livet er fatale. Varmeøkningen reduserer havets evne til å absorbere karbon (karbonkretsløpet). Havet blir mindre basisk, og det igjen skaper problemer i de marine økosystemene. Isen i Arktis forsvinner. Karbonutslippene har de siste årene økt med nesten tre prosent årlig, og er 37 prosent høyere enn i 1990. CO2-nivåene i deler av atmosfæren er i ferd med å bli så høye at de klimatiske forandringene trolig er irreversible.

Et lite (det eneste) lyspunkt ved disse faktaene, er at forskerne dokumenterer og formidler dem, og bidrar til forståelsen av alvoret. Bedre og mer pålitelige klimamodeller har ført til at vi vet mer enn nok om endringene til å forstå at handling er påkrevet. (Alfsen m.fl., s. 73–81) Forskningen gir tyngde til kravene om handling, men det gjenstår å skape en mer ambisiøs politikk. Klimaforskere er generelt forsiktige med å gi konkrete anbefalinger, og kan heller ikke sette makt bak krav. Den forsiktige holdningen blir typisk uttrykt av en britisk professor i Earth System Science ved College of Life and Environmental Sciences, University of Exeter: «Som klimaforsker kommer jeg nødig med politiske anbefalinger. Kolleger misliker det, fagfellevurderinger av vitenskapelige artikler er ikke nådige mot det som kan tolkes som politiske oppskrifter.» (Lenton 2011)

Er det fortsatt mulig å forhindre en klimakrise? Eller er utviklingen gått så langt at de globale klimaprosessene er irreversible? Disse spørsmålene ble stilt til Thomas Stocker, professor i Climate and Environmental Physics ved Universitetet i Bern og IPCC-representant, da klimapanelet la fram den femte hovedrapporten i september 2013. Stocker svarte slik: Utfallet av klimaendringene er foreløpig i menneskets hender, politikerne må gjøre drastiske grep nå.

Naturen forandres. Det som forandres er den relative likevektstilstanden som danner klimaet, temperaturen i atmosfæren og luften, på bakken og i havene, økosystemer som er dannet gjennom millioner av år og slik har skapt optimale forhold for biologisk mangfoldig liv. På lokalt nivå handler klimakrisen allerede om at mennesker mister husene og drives på flukt, om at mennesker sulter, mangler vann og trygghet, og har få muligheter til å appellere til myndigheter og domstoler. En rekke arter er i ferd med å forsvinne, og økosystemer bryter sammen. Tar vi oss tid til å tenke over og føle på hva det innebærer?

Det sier seg selv at ingen enkeltstående institusjon kan løse vår tids store problem. Det kreves omveltninger på grunnleggende nivåer, sektorovergripende beslutninger. De politiske beslutningsorganene mangler løsningene og omstillingsevnen. Det viktigste arbeidet for å skape en politikk som er i overensstemmelse med IPCC-rapportene, er det ikke politikerne selv som driver, men ikke-statlige organisasjoner. Og i enkelte demokratiske land er det dessuten tatt initiativ til rettslige prosesser for å bremse statens tildeling av nye konsesjoner.