Leirbålet

Den markahistorien som aldri er blitt skrevet

Historiene til mennesker som aldri kommer tilbake. Fra skogen. Fra skyggene.

Det er den markahistorien som aldri er blitt skrevet. Som er blitt fortrengt av alle de andre historiene - om solfylte fisketurer, blåbærplukking, soppsanking og søndagsskiturer med hele familien til Lilloseter, Mariholtet eller Kikut, og med Kvikk-Lunsj, appelsiner og varm kakao i sekken - ja, som er blitt fortrengt av den endeløse strømmen av nostalgiske historier som etterhvert har gjort oss så blinde at vi ikke lenger ser skogen for bare trær, ikke ser det mørket som står skrevet inn mellom de grå, furete granstammene, nede i dype, fuktige bekkedaler og ute på små, bortgjemte tranebærsmyrer, det mørket som stammer fra historier som aldri er blitt fortalt, og som aldri er blitt hørt, fra historier som aldri er blitt skrevet, og som aldri er blitt lest, annet enn av naturen selv, i det svarte skogsuset, og hvis man stopper opp - en sen høstkveld, når man er helt alene, det vil si når resten av familien ikke er til stede, samfunnet er i ferd med å slippe taket, og skogen står som en tett, svart vegg rundt den lille lyskjeglen fra hodelykta, eller en stille sommernatt, når skyggene lever sitt eget liv inne i bjørkekrattene, rugda pistrer, sankthansormen lyser grønt nede i det duggvåte gresset og natteravnen (eller huldrerokken, som man kalte den på folkemunne før) klasker vingene sammen og surrer innover på furumoene oppe i åsene, mens storlommen skriker fra de mest fiskerike vannene i marka, og varsler at noen skal dø, i følge gammel folketro, og skriket er så høyt at det går gjennom marg og bein og blåser bort all nostalgien på et blunk, slik at redselen kan komme krypende og fylle en med angst - ja, hvis man da ikke bare setter opp tempoet og haster videre, flykter fra seg selv og fra de mørke trekkene ved menneskets indre natur, men stanser et øyeblikk og værer, sanser, kan man kanskje fornemme noe av all den smerten og angsten og fortvilelsen som har avfødt disse (for oss mennesker) glemte historiene.

Foto: Torbjørn Ekelund

Jeg snakker om historiene til mennesker som ikke bare søker seg tilbake til naturen for å være offline en liten stund, men som gjør det med et ønske om å forsvinne for godt.
Historiene til mennesker som aldri kommer tilbake. Til allfarvei.
Fra skogen.
Fra skyggene.
Historiene til mennesker som velger å bli værende.
Inne i mørket.
Nede i dypet.
Eller innunder de dystre granene, som suser og suser. Og liksom bærer alt de har sett, alt det tunge de har lest, i de bankende hjertene som har oppsøkt dem i ensomhet, fortvilelse og angst, bærer det liksom sorgfullt med seg, bortover på høydene i vinden.
Som en hemmelighet av en annen verden, en mørkere verden enn den vi finner i sosiale medier hver eneste dag, en verden vi ikke lenger helt forstår, fordi vi har tatt så mye avstand fra den. En verden vi bare kan ane, kanskje sanse hvis vi våger å stanse og ta oss tid til det, ta oss tid til å føle på den kalde hånda som stryker over den svette huden under sykkelshortsen, eller under den trange skidressen en kald vinternatt, da snøen knirker under sålene på glassfiberskiene, og mylderet av stjerner har brettet seg ut over den asurblå himmelen som et kart over døden, over det som ennå ikke har nådd helt fram til oss.

Det er ikke en historie man finner på Facebook. Det er ikke en historie man finner i markabøker på biblioteket og i bokhandlene. Det er en historie som allerede før den har fått komme ut av mørket er blitt satt i skyggen, av alle de andre historiene i vår tid, og av alle de glansfulle markahistoriene fra etterkrigstiden. Det er en historie som aldri er blitt skrevet, og som aldri er blitt fortalt.
Det er noe som har gått tapt. En melankoli. Et drag i lufta.
Bernhard Herre.
Erstattet av Lars Monsen.
Selve glansbildet.

For de fleste av oss er det historien om de andre. Ingen vet hvor mange de er, ingen teller dem, ingen holder ordentlig regnskap med dem, de teller ikke selv, og de føler heller ikke at de teller, der de går, med tunge skritt innover i skogene, og de går da også gjerne i marka til helt andre tider på døgnet enn den øvrige allmuen, av redsel for å bli sett, lagt merke til, de går utenfor lysløypene, og utenfor åpningstidene til sportsstuene, når mørket skjuler de blåmerkede stiene, skjuler dem, og de ikke teller for andre enn Vårherre.

Det er historien om mennesker som ikke lenger klarer å holde angsten på avstand med kunstig lys og lykkepiller, og som trekkes mot naturen når de søker ut i mørket, trekkes mot suset i grantoppene og ensomheten inne ved de svarte tjernene, der dybdene er store nok til at man kan synke ned i dem, mens man fremdeles befinner seg trygt oppe på land. For det er her de føler seg mest hjemme, her de finner best gjenklang for følelsene sine, for seg selv, og for alle de mørke tankene som fyller dem. Og det er bare her de kan føle seg litt mindre ensomme, litt mindre alene med alt det vonde og såre som opptar dem mer eller mindre hele tiden og truer dem i hverdagen, truer deres eksistens.
Ja, her er det som om de skulle ha gått opp i noe som er større enn dem selv. Som om de skulle inngå i det tette, svarte mørket som omgir den lille lyskjeglen fra hodelykta, og være ett med det.
Og her ute er mørket en slags venn. En som de stadig kan vende tilbake til, når det er som verst - om ikke annet, så for å se at de ikke er alene om det mørket som de selv har i seg, og som de selv har båret med seg ut i skogen.
At mørket er rundt dem overalt.

Det er den markahistorien som aldri er blitt skrevet.
Den markahistorien som ingen vil skrive, ingen tør skrive.
Fordi den går så tett innpå oss. Fordi den kler av oss, og kryper inn under huden. Åpner oss opp mot mørket. Skremmer oss. Ja, fordi den handler om oss selv, om hvem vi dypest sett er, og ikke bare om hvem vi ønsker å være, hvem vi ønsker å framstå som. I familien, på kontoret og i sosiale medier.
Det er den markahistorien som ingen vil høre, ingen vil lese. Men det er den eneste alle kan kjenne seg igjen i. Den bygger på opplevelser som er felles for oss alle, på noe som vi gjenopplever hele tiden, i bitte små bruddstykker eller glimt, når vi våkner av et mareritt om natta, og kikker ut av soveromsvinduet, og den mørke skogen utenfor gir gjenklang for marerittet, eller når vi går til jobben, og plutselig kjenner nordavinden komme med en eim av råttent løv inne fra skogene, av noe tungt og mørkt som får oss til å stanse. Og fryse til. Langt inn i margen.
Det er den markahistorien vi helst vil glemme.
Det kunne ha vært historien om alle selvmordene.
Men i bunn og grunn er det historien om oss selv.