Den lange veien hjem

Vi nordmenn dagdrømmer ofte om naturen, om å leve enklere og å bli dens såkalte venn. Men la oss innrømme det først som sist: dette er en drøm å le av. Vi griper den med hele tanken, men det er gjerne også alt vi griper den med, som svar på en samvittighet som plutselig klør eller en slitsom hverdag - eller vi utsetter å gjøre noe til en annen ferie, et annet år, en tid det passer bedre for planer og hensyn.

Samtidig har vi vondt av denne drømmen. Kanskje er det et tegn på at den ikke bare er tøv. Kløen stammer fra et sted, og jeg tror, og jeg føler det selv, at behovet er noe mer enn en konstruksjon gitt oss av New Age sitt pappmasje-idéapparat eller av reklameverdens billige idealer. Fremmedgjøringen er reell, avstanden mellom oss og den naturen vi tidvis kjæler med, og vi prøver å lappe ved hjelp av søndagsturer, telting og mer ekstreme former for friluftsliv.
Men det blir gjerne med slike midlertidige løsninger. Norges kultur for friluftsliv uttrykker, vil jeg hevde, ikke hvor nære vi er naturen, men hvor betent vi opplever en avstand til den. Friluftslivet har verdi for oss som pause og rekonvalesens, det å unnslippe arbeid, mas og stress et par stutte dager, ting vi er kommet til å ta for gitt som et nødvendig onde i hverdagen. Nå, derimot, som vi står overfor det som de godmodige blant oss ennå kaller klimautfordringer – som heller er en klimakrise – er det ikke da behov for å møte situasjonen på langt mer dristig og varig vis? Og hva er så løsningen?

1. En ranch i New Mexico.
Byers vekst har alltid vært ledsaget av en lengten ut, og linjen går fra grekernes hyrdediktning, til romere som f.eks. Tacitus' hyllest av jordbruket og roen på landet, til London under Wordsworth og romantikerne, til Paris under Diderot og Rousseau. Med disse siste, som levde da den industrielle revolusjonen virkelig tok fart og fabrikkene begynte å skyte frem, gikk verdsetting av naturen fra å være en kuriositet for velbårne og alpevandrende esteter, til å bli et uttrykk for noe langt mer presserende, som i Rousseaus kjente setning: «Mennesket er fritt når det kommer til verden, men overalt er det i lenker», som overført betyr at mennesket er fritt i naturen, i samfunnet slaver. I videreføringen av disse tankene hos amerikanerne Emerson og Thoreau er dette punktet svært tydelig. Hos dem handlet det om å leve eksistensielt fullverdige liv, noe som på grunn av det de så som samfunnets kneblende mekanismer innebar en forsøkt pakt med naturen og et liv i all enkelhet, et behov det kanskje er underlig å tenke seg at var så sterkt selv før informasjonsalderen og vår tids enda mer voldsomme fart.

Når jeg her nærmer meg livet i skogene, vil jeg i stedet for å gnage på gjengangerne Thoreau og Arne Næss, røre ved et litterært bekjentskap jeg selv har hatt med meg i lang tid; den engelske forfatteren D.H. Lawrence. Mest kjent er Lawrence for de store romanene The Rainbow, Women in Love og Lady Chatterley's Lover. Ofte er litteraturen hans kulturkritisk, ofte stikker den mot samtidas kjønnsroller, spissborgerlighet og moralske hykleri, men alltid står den opprivende mekaniseringen av samfunnet som mørk, kneisende bakgrunn, lokalisert gjerne til kullgruvesamfunnet fra hans barndoms Nottinghamshire. Mindre kjent er det at han, sammen med kona Frieda og maleren Dorothy Brett, bodde i to år på en ranch høyt til fjells nær Taos, New Mexico, hvor Lawrence fant et liv av berikende enkelhet som forandra ham for alltid.

Det var ikke en lett tilværelse de hadde på fjellgården, men det var heller ikke det de søkte etter. I et brev til en venn skriver Lawrence at stedet med vilje lå straffende øde til. Livet der var alltid fysisk krevende, og de livnærte seg av jorda og av de få dyrene de hadde. Det var, som hos Thoreau ved Walden-sjøen, ikke et lett, men et enkelt liv, og det var det de ville ha, å «ikke lenger så sterkt oppleve det intense presset fra tanken om at man ikke er bare natur, eller at man er mer enn natur» som det heter hos Nietzsche, et liv m.a.o. sant, nakent, med så få bånd til omverdenen som mulig og med det slitet som da naturligvis må følge med. Ubesatt av sivilisasjon og helt deres eget, slik var deres drømmehjemmet deres. Der kunne de endelig føle seg frie. Mange eksempler på dette kan vi se i boka Mornings in Mexico, hvor reiseskildringer og inntrykk fra oppholdet er samlet, blant annet i det bejaende essayet «New Mexico»:

Curious as it may sound, it was New Mexico that liberated me from the present era of civilisation, the great era of material and mechanical development. [...]. In the magnificent fierce morning of New Mexico one sprang awake, a new part of the soul woke up suddenly, and the old world gave way to the new.

Men hva fikk Lawrence til å bestemme seg for en slik tilværelse? Et vendepunkt kom med den første verdenskrig, som hos mange andre i hans generasjon. Lawrence hadde venner i Italia og Tyskland, ja, kona hans var tysk. Nå var Europa omgjort til et ild- og stålbad som slukte mennesker i millioner. På grunn av tuberkulose deltok ikke Lawrence selv i kampene, og fra tryggheten i hjemlandet var han vitne til det umenneskeliggjørende propagandamaskineriet som sendte unge menn i døden. En stor forakt og desillusjon overfor Englands imperialisme og hykleri grodde i ham, og samtidig med at The Rainbow ble sensurert, ble han og Frieda jaga fra sitt hjem av myndighetene, mistenkt for å være tyske spioner, noe som ikke gjorde motviljen særlig mindre.
Når krigen omsider var over, kjente han inntrengende at han måtte løsrive seg fra denne gamle, ødelagte verdenen. Så snart råd var la han og Frieda ut på en lang reise, som han kalte sin «savage pilgrimage». Den tok dem til Italias øyer, Australia, Sri Lanka, Nord-Amerika, Mexico og Sør-Frankrike, på leting etter et sted å kjenne tilhørighet. Men det var først da de endte opp på ranchen nær Taos, at Lawrence fant det han lengta etter og noe i nærheten av fred.

Hvorfor gjør ikke vi det også, i stedet for å gjøre det bare innimellom, halvhjertet, gjerne som en rapp plikt i påsken? Hvorfor gjør ikke jeg?

Selv om jeg skriver disse notatene på kafé, innimellom ståket av espressomaskiner og barnefamilier, og selv om jeg når jeg er hjemme i min lille leilighet kommer til å sture foran Curb your enthusiasm, kanskje drikkende mikrovarmet melk med honning, så kjenner jeg likevel på draget og ønsket om brudd, på misnøyen og på dårlige dager også monotoniens angst mot å gå inn i en løgnaktighetens flaskehals, inn i et samfunn, et mellomværende, hvor man ikke kjenner seg hjemme i prioriteringene og forpliktelsene man møter der, innrammet av studiegjeld, husleie og en jobb som ikke gir noe håndfast tilbake foruten muligheten til å holde det gående. Man lever videre liksom på lånt tid, og selv om vi i vårt deilige land egentlig har det veldig greit, så er et gullbur likevel et bur.

Det vanskelige er nok det å virkelig ta steget. Vår avhengighet av samfunnet er ikke noe å ta lett på, da det handler om langt mer enn materiell trygghet. Hva vi egentlig er mest redd for, er ikke godt å si, om det er frykten for å ikke få det til, å bli skuffa av en drøm som var tommere enn man hadde forestilt seg, å ikke takle ensomheten og bli sprøyte gal etter å ha lest Strindbergs Inferno. Eller kanskje er det helst det å en gang måtte ta steget tilbake. «Eremitt» er ikke noe for en CV, og å tenke annerledes er så å si revolusjonært.

2. Avstanden som dreper.
Men nå er det mer som står på spill enn en eksklusiv formening om vår av naturen gitte selvstendighet. For nå, som følge av den mekaniske utviklingen av samfunnet og av vårt misbruk av naturressurser, er ikke bare vår såkalte Værensfylde truet; vi kutter også av greinen vi sitter på, gjennom et forbruk ute av kontroll. Vil vi overveie en måte å bryte ut av spiralen, er det derfor verdt å dvele ved et poeng Lawrence gir oss gjennom sitt forfatterskap, nemlig at fremmedgjøringen og mekaniseringen ikke bare er bundet sammen, men følger av hverandre. Dette har ikke bare gjenlyd av romantikernes ganske utbredte og ihjeltygde tanke om at det moderne skaper ubehag, men også noe langt mer kritisk, at det nettopp er ubehaget i oss og avstanden til naturen som gjør oss i stand til å plyndre den slik vi gjør.
Industrialiseringen er m.a.o. ikke kun et eksternt problem, ikke bare fabrikker og utslipp som det burde være lett å gjøre bot på, men noe som er gått oss i marg og bein. Livet selv er mekanisert, og industrialiseringen er et stempel på hvor langt vi er kommet og hvor villige vi er til å gjøre inngrep i landskap, ressurser og dyreliv, ikke minst i oss selv. Forbrukskulturen er på sett og vis bare en forlengelse og naturlig følge av vår objektivisering og herskernatur.

For Lawrence går dette langt tilbake i tid. I et essay han skrev under oppholdet i New Mexico, kalt «Pan in America», presenterer han idéen om Pan, fortidas store gud for naturen og livet, guden av alt. Tidligere levde menneskene i overensstemmelse med Pan, sier Lawrence; alltid til stede, alltid på vakt, og del av et univers hvor alle ting var i live og bevegelse. Tradisjonelt regnes grekerne som eksempel på et slikt naivt folk, men for Lawrence er det etruskerne som får æren, et folkeslag som levde i Toskana før romerne assimilerte eller knuste dem under sandalen rundt år 500 f.kr.

Fra dette angivelig naive og naturlige mennesket, kom snart det kristne og bevisste mennesket, i forlengelse av romeren. «The idea and the engine came between man and all things, like a death.» Menneskene tok livet av bukkeguden Pan, og merket det knapt, skriver Lawrence. Beleilig ble han gjort om til djevelen, og naturen skulle bli ond. For å fylle opp tomheten etter ham, kom i stedet arbeidslyst, avkall og bot og tok det naives sted. Mennesket ble en behersker, av naturen i seg selv og av naturen utenfor; samtidig ble verden objektivisert, ting ble til ting – redskaper og kulisser som vi kunne legge under oss og gjøre hva vi ville med. Livet var ikke noe å leve, så å si, men å leve var å erobre. Naturen fikk slik verdi kun ut ifra hvordan den kunne utnyttes, noe vi ennå ser i dag, for eksempel i saken om dumping av gruveavfall i Førdefjorden.

Det er selvsagt dette at vi har evnen, øyet og oppfinnsomheten til å gjøre nytte av naturen som har gjort oss så vellykka som art. Men vi er ikke like flinke til å veie nytten opp mot skaden, ikke minst nytten av det å avstå fra å gjøre skade, for ikke å gjøre det verre for oss selv. Utviklingen har lenge vært urovekkende fri for en slik veiing, preget av amerikanske nybyggertilstander og døgnfluementalitet verden over, av oppdemming av elver og vassdrag, gruvedrift, boring, bison-bonanza og en umåteholden kultivering av jorda, slik som hendte i forkant av f.eks. miljøkrisen Dust Bowl i Nord-Amerika på 30-tallet eller krympingen av Aralsjøen, og som i mer pessimistiske prognoser vil etterlate Kina og Amazonas som lite annet enn herjede vidder (skjønt de allerede er på god vei).

3. Det eneste i livet som ikke skuffer: Å samle penger.
Samfunnet er gjennomtrukket av denne linjen fremover, behovet for mer for behovets egen skyld. Spørsmål om hvor linjen ender, hva slags konsekvenser en slik vekst vil ha, settes til side. Den økonomiske utviklingen synes i stor grad å falle inn under det filosofen Jean Baudrillard omtaler som vekstens onde sirkel. Baudrillard sammenligner forbrukersamfunnet med et bilhjul som spinner, men ikke beveger seg fremover, og hvor all økning av produktivitet går til å opprettholde systemets vilkår for å overleve, og nærer seg av sin egen kreftaktige vekst. Det er en økonomi som, lik USA, til og med er villig til å gi inntrykk av en overfladisk vekst ved å ta opp enorme lån og flyte på disse helt til løgnen kollapser, og å føre opp inntekter fra for eksempel sykehus og resirkulering av søppel som positiv BNP, når det jo i virkeligheten er en belastning.

Slik kreftaktig vekst, om noe, er et tegn på at mennesket ikke behersker seg selv. For selv om vi skriver under på Nietzsches ord om at mennesket styres av en vilje til makt, hvorfor må det være en vilje som er så utømmelig i sine behov og så perverst materiell i sin retning? I vår for så vidt sunne streben etter det materielle og konkrete, hvor vi ønsker å styrke rammene av våre liv, risikerer vi å gjøre rammen og det materielle til hele livets innhold, slik som i kapitalismens ubekjente religion. Å samle penger er jo, som Georg Simmel hevdet, det eneste i livet som ikke skuffer. Vi kjøper ditt og vi kjøper datt, men det vi egentlig kjøper er glede og anerkjennelse. Å bruke penger er blitt måten vi når ut til verden og viser oss frem på. Identitet har fått en pris. Men på dette viset er vi blitt, som Thoreau skriver, våre redskapers redskap. Forbruk er i seg selv blitt et mål, og menneskene en vare, eller snarere: forbruk er det som gjør oss til individer, vår vei til selvrealisering (individet utkrystalliseres av markedet). I kraft av dette er vi ikke bare fjernet fra vår menneskelighet ved at vår verdi, for å tale med Marx, bestemmes av krefter utenfor oss og ved at vi selger oss selv på det såkalte arbeidsmarkedet, yter og går opp i et økonomisk hjul, nei, vår verdi er også bestemt av identiteter knyttet til lite mer enn behovsstilninger.

Tidligere skrev jeg at industrialiseringen var et stempel på hvor villige vi er til å gjøre inngrep, men kanskje er den også et tegn på hvor lite vi er klar over vår mekanisering og vår konformitet overfor den. Industrialiseringen er slik også et tegn på hvor langt vi er kommet bort fra oss selv. Man kan skjære grimaser over ordbruken «bort fra oss selv», men dette har ikke noe å gjøre med et slags romantisk, ubesudla naturmenneske som-vi-alle-likesom-er-på-bunnen type tøys, for det fins ingen dyp sjel som er ren og flakser med duene. Det man kaller sjelen er snarere en fra fødselen av naken hud som mottar inntrykk, konstrueres, møtes, bekreftes, så å si en sum av tilværelsens berøringer.
Å komme «bort fra oss selv» handler derfor om sosiale og tøylende mekanismer som vi alle inngår i, heldigvis for nabofreden, men mekanismer som kan bli abnorme og kvelende - slik som i det viktorianske synet på kjønn (for å ta et eksempel fra D. H. Lawrence' verden). Og potensielt farlige når mekanismene kan utnyttes autoritært, og når de, som i dag, blåser våre behov ut av proporsjon med planetens bærekraft. Idéen om vår fremmedgjøring fra naturen er derfor ikke uviktig, og heller ikke bløthjernet romantisering om en tapt avstand, men et begrep for å vise til våre behovs forskyvning og oppblåsing som følge av den utviklinga samfunnet har fulgt.

4. Å leve for å leve.
Men hva er så veien videre? Er det veien tilbake, en enkel primitivisme? Statusen nå er at vi har erobra universet, eller tror iallfall vi har det. Vi hersker, ved hjelp av vår vilje og maskiner, over alt liv på planeten og det meste vi kan sanse. Men Lawrence spør: hva skjer så? En erobra verden er ingenting for oss, for når noe er erobra, er det også tapt. Og i kjølvannet av erobringa sitter vi bedøvd med kjedsomhet, letende etter mer å legge under oss, noe som også begrunner forbruket vårt. Vi trenger universet for å leve igjen, mysteriet, en viss ærefrykt for naturen, og vi må lære oss å leve for å leve, ikke erobre.

Tiltalen vi gjerne hører er at mennesket er kommet bort fra sin natur, at vi må finne tilbake, om så flykte hvis det må til. Det er en blindvei. Menneskene levde en gang, som nevnt tidligere, i overensstemmelse med Pan. Det var da vi ikke visste om Pan, det vil si da vi ikke hadde bevissthet om ham, ikke distansen. Tanken om avstanden kan vi ikke fri oss fra, for den er selv en konsekvens av evnen til refleksjon. Når den tenkes, er veien tilbake stengt, og som antropologen Claude L. Strauss skriver, er det slik at erkjennelsen og i det hele tatt benevnelsen av naturen som natur røper et kultivert sinnelag, slik det å f.eks. kalle noen for «vill» er mer avslørende av en selv. En før-moderne nærhet til naturen kan ikke vinnes tilbake, hvis den noen gang har eksistert, og det er vel heller ikke ønskelig. En slik råhet i kombinasjon med vår teknologi – som et naturmenneske nok ikke ville hatt tøyler imot å bruke – ville være katastrofalt, noe også Lawrence peker på i sine betraktninger av indianerne i New Mexico. Svaret på problemet er altså ikke å bli villmenn, for som Lawrence skriver: «It is useless to glorify the savage. For he will kill Pan with his own hands, for the sake of a motor-car.»

Mennesket er ikke noe snilt lam, mennesket er det det er; det er utvilsomt også i vår natur å knuse og se ting brenne. I moderne tid har vi kanskje bare fått for gode redskaper til å hjelpe vår natur på vei, alt fra gravemaskiner, sement, stål, dynamitt, olje – listen går videre.

Det vanskelige er å ikke gjøre Pan til en løgn, til tross for våre behov og lengsler. Pan som flukt er antagelig en slik løgn (han vil rett og slett ikke ta imot oss), en løgn de fleste begår når de forsøker å si noe om naturen. Samtidig har det å idealisere det naturlige og såkalt rene noen svært ubehagelige sider ved seg, gjerne flørtende med en destruktiv livsdyrking, dogmatisk lik de verste av ideologier. Kan et ur-selv være annet enn råhet? Vi må ha dette i hodet når vi diskuterer det naturlige. Ut ifra slike forbehold tror jeg derfor ikke – og ikke Lawrence heller – på det såkalte Hölderlin-paradigmet (av den tyske dikteren Hölderlin), at det fins en slags bakenforliggende og bedre virkelighet, en skjult natur, og at denne naturen er noe ideelt og godt. Naturen er jo ingen idealitet, den bare er. Det som er farlig, er å leve falskt med uerkjent avstand, og det å stille naturen opp imot mennesket er en falsk motsetning som nok bare forlenger fremmedgjøringen, som vi altså selv har forskyldt. Mennesket er selvfølgelig natur (!), men det ligger øyensynlig i vår natur å beherske naturen i oss, å projisere den ut i forbruk, lidenskap for penger, arbeidslyst, nettopp en andrenatur, som er produktet av fellesskapets mekanismer, vaner.

Av nettopp denne grunnen er tanken om Pan likevel viktig å ha in mente, ikke fordi det handler om å «finne seg selv», men om det nakne livet, om fraværet av kategorier og identiteter. På dette viset kan Pan hjelpe oss å bli herskere av oss selv, så å si, noe som for mange lesere nok vil ha gjenlyd av det moralske, kristne, at det handler om en temming av våre naturlige tilbøyeligheter. Men det å herske over oss selv er ment som det å bringe på det rene falsk bevissthet og falske behov. Det at magen vrir og vrenger seg og knurrer etter mat, er det ingen som vil tvile på er et naturlig behov, det samme kan ikke sies om begjæret etter Canada Goose-jakker som norske skoler for en tid tilbake var jaga av.

Poenget er at ikke bare naturen, men livet selv er mekanisert, og at for å finne en vei ut av klimakrisen, må vi begynne med oss selv. Vi må finne en løsning, om så bare for vår egen livsførsel. Å bli huleboere og naturmennesker er ingen vei, men dets eksempel har viktige lærdommer, gagnlig både for vår egen livskvalitet og for miljøets helse, nemlig gjennom måtehold og et enklere liv.

5. Den folkelige nervøsiteten.
Det jeg her noe blåøyd ønsker å formidle, er at kampen om miljøet i stor grad handler om vår egen innstilling. Å redusere den kun til det er ingen løsning, men det er en begynnelse og en måte å fri oss fra de økonomiske kreftene som driver oss mot stupet. Måtehold er et første steg, og det første slaget er å overvinne sitt eget forbruk og være kritisk til de som taler i verdiskapningens navn, som ofte er lite mer enn apostler for privatisering, blinde børsverdier og en usunn veksts spiral. Derfor mener jeg det er merkelig at Miljøpartiet De Grønne ikke har en mer kritisk holdning til storkapitalismen og amerikanske verdier, hvor den franske keiser Napoleon den IIIs bud «gå og skap penger» veier tyngre enn alle andre mål, selv planetens ve og vel, så lenge det er lønnsomt og noen andre kan ta regningen.

Måtehold er kanskje viktigere enn noen gang, og jeg tror nøysomhet faller seg naturlig, til tross for det jeg tidligere sa om villmenn og våpen. Måtehold handler om å ta innover seg naturens egen uvirksomhet, «årstidenes vennskap» som Thoreau kalte det – sitte og betrakte og høre, lære seg evnen å utholde kjedsomhet eller oppløse kjedsomheten overhode som kategori i hverdagen. Og selv om det riktig nok alltid fins noe å gjøre, alltid noe som kan fikses, flikkes eller forbedres, så kan man si nei til visse bekvemmeligheter og til det å konkurrere om å ha bygdas største båt, til fordel for en frihet til dovenskap og til å nyte det man har, og å stoppe opp i jaget etter lykke for å bli noe i nærheten av lykkelig. Balansegangen er mellom glede i slik fritid (otium) og den gleden som bekvemmelighetene fører med seg.

Likevel forholder det seg slik at en fritid som ikke brukes til noe, skremmer vettet av oss; vi må alltid ha noe fore, og noe annet er en skam. For det er som Theodor Adorno sier:
«Hele livet skal se ut som yrkesliv, og gjennom en slik likhet skjule det som ikke umiddelbart er viet ervervet.»
Med denne folkelige nervøsiteten som har fulgt de store byenes oppkomst, kan vi vel si at det måteholdet som her tegnes opp som konsekvens må være kulturkritisk. Når folk anklager denne fordrageligheten for at den ikke bidrar, men i stedet er det Ole Robert Reitan kaller «ikke-verdiskapende tidsfordriv», utelater de fra sin hån at en slik livsførsel forbruker langt-langt mindre og er fornøyd med det lille den har. Og forbrukersamfunnet er kanskje ikke så mye virksomt som det faktisk bare er rastløst og trenger opphør i sin kjedsomhet, en kjedsomhet som er så trykkende at den ikke er stort forskjellig ifra angst.

Samtidig er det også slik at det i en enklere livsførsel skal være litt slit, noe som går tilbake til Lawrences tid på ranchen. Arbeid er på sett og vis sin egen belønning, slik vi protestantiske nordboere er blitt lurt til opp gjennom generasjonene. Imidlertid er det mer ved dette poenget enn en moralpreken, for maten blir bedre, søvnen, dusjen, også andre og mer betydelige områder av livet – dette kjenner alle på som for eksempel går lenge i fjellet. Og hvis det å leve er å oppleve, sanse og være i kontakt med omgivelsene, å kjenne seg virkelig og av kjøtt og blod, da hører anstrengelsen med, for det gir hele følelsen, slik man nok har langt mer følelse for omgivelsene, dyret, smaken av kjøttet og for jakten, når man har fulgt i fotsporene, været vinden, listet seg gjennom terrenget og båret skrotten hjem på egen rygg, enn hvis man bare ventet med ei lada rifle ved et vannhull, kanskje verdsetter man også mer av dyret enn ytre- og indrefilet. Man sier jo at man spiser med alle sansene, at det ikke bare er tunga som gjør jobben. Men kan vi ikke også si, ut ifra erfaring, at ting får smak også fra kontakten mellom oss og tingene, fra vår fortrolighet til dem, som gjør dem levende for oss og forstørrer deres verdi? I vår tids pågående effektivisering er en slik kontakt for de fleste blitt erstatta av supermarkedene, som nok har gjort tilværelsen langt mindre besværlig, men likevel ikke utvetydig bedre.

Er denne indianerhøvding-naturrespekten bare «spill» og «show»?
Hva har den å si hvis vi uansett dreper, hugger, pløyer, sprenger, hvis vi tjener til livets opphold på det eneste viset livet kan, ved å utnytte og ta? Holdning har, tror jeg, langt mer å si enn vi forestiller oss. Ja, det har alt å si. Det som løftes frem er måtehold, og i kraft av måteholdet også alternativer. Fra det lærer vi oss tingenes verdi, som igjen naturlig styrker måteholdet. Dette er et grønt og naturnært livs hyggelige spiral. Man venter, overveier, gis valg. Når indianeren – slik historien går – ber naturen om lov til å plukke kvist til bålet, gir jorden en skvett av brennevinet og driver jakt med respekt for dyrets liv, så er det en viktig lekse, om så bare fordi det bremser ned. Måteholdet og langsomhet viser oss at profitt ikke er alt, og at materielle goder kommer fra et sted, at de kan brukes opp, at de har sin pris og at de har levd et liv som beriker ens eget.

I stedet for at vi omstiller oss til samfunnets forbruk, kan samfunnet omstille seg vårt måtehold. Samfunnspyramiden holdes oppe fra bunnen, og varene av forbruket. Klimasaken er mer enn et beger med dårlig samvittighet man tømmer annenhver måned, for så å bare fortsette en tilværelse av høyt og ubesværet forbruk. Vi kan iallfall ikke bare vente og håpe på at vitenskapen lik Prometevs skal gi oss «ilden». Vi kan ikke vente på at den skal løse alle problemene for oss med et svisj-svusj med tryllestaven ved å oppfinne noe vi aldri vil klare å forutse, noe som f.eks. gjør et grønt skifte umiddelbart lønnsomt. Dette går i overflaten av problemet, og kan komme langt på vei for sent. Grunnproblemet er det senmoderne samfunnets hastighet og ødslende appetitt, noe som er så sedimentert og tilrettelagt for oss, at det vil kreve offer fra oss å bryte ut, enten tidlig gjennom selvvalgt nøysomhet eller senere når krisens realitet slår oss i mellomgulvet.
Men å bryte ut er det som er nødvendig, og kanskje finner vi i et liv av mindre hast, mindre sult, mindre ustadighet også et liv som overrasker oss med en iboende rikdom vi var blinde for mens vi jaget forbi.

Hvis du deler denne saken, kan vennene dine lese den gratis.