Det er vanskelig å vite hvilken femmil som har vært hardest. Vær- og føreforhold kan gjøre selv en enkel løype hard. Få utendørsidretter påvirkes slik av været som langrenn. Ett moment er traseens vanskelighetsgrad og samlede stigning, mye oppover betyr mye nedover, og også utforkjøringer er en påkjenning. I så måte er det umulig å komme utenom OL i 1924 i Chamonix. Hvor høyt over havet løpet går, har også betydning. Det var for eksempel uvant for mange å gå i OL i St. Moritz i 1928 og 1948, da gikk løypa opp til nesten 2300 meter. Mange fikk pusteproblemer i den tynne lufta og stivnet i lårene.

I Sør- og Mellom-Europa foregikk femmiler mest i åpent lende, utøverne slapp å styre gjennom buskas og i tette skogsnar. Det kunne likevel være brutalt nok, som ei femmil i Frankrike i 1923. Den steg nesten uavbrutt fra start og 25 kilometer opp mot et fjell ved den spanske grensen, snudde og tok omtrent samme vei tilbake. To år senere i samme land, i Coupe de France, gikk de første to milene fra 1100 til 2460 meter over havet. Slike stigninger var vanlige i Alpene. Fordi skistedene lå i dalfører med spisse fjell omkring, måtte skiløperne høyt opp for å komme unna dalbunnen. Langrenn gikk opp og ned bakker der det senere ble bygd alpinanlegg.

En 50-kilometer i Holmenkollen peker seg ut som spesielt krevende før annen verdenskrig, nemlig den i 1936-rennet. «Løypechef Henriksen skulde jages rundt løipa efterpå. Den var rå!».
Det sa rutinerte Einar Juden fra Oslo etter å ha blitt nummer 43. På enkelte bratte steder tok gutta tak i greiner for å hale seg opp. I de verste utforkjøringene fristet det mest å ta av seg skiene og skli eller klatre ned. Finnen Toikka kom på tredjeplass. Han likte rennet, men ikke løypa:

«Jeg buktet og vred mig for å komme ned unnarennene. Jeg er ikke vant til at en skal være nødt til å slå krøll på seg for å komme helskinnet fra det.»

Få fullførte uten fall. Også vinneren, Per Sætermyrmoen fra Fåset, merket de vriene utforkjøringene. Han tok ingen sjanser utover, i frykt for skibrekk, «men allikevel rente jeg mig utfor en bergskråning», sa han. Det skjedde etter 35 kilometer, men gikk heldigvis bra. Han klatret opp igjen, med ski og staver på, som en akrobat i snøen, og fortsatte. Også alvdølen Per Samuelshaug datt stygt: «Jeg forsøkte å flytte på et grantre, men det vilde ikke rikke sig.»

I bakkene ned mot Kikut var det digre groper, og løperne lå strødd. Desto flere som falt, desto vanskeligere ble det for de som kom bak. I en av de verste utforbakkene datt 70 av 72 løpere. Det var en orgie av rundkast, ville skrik og avansert banning. Gutta hadde aldri kjørt den bakken og visste ikke hva som kom bak neste sving.

Også skiftende værforhold kan gjøre selv ei tilsynelatende enkel løype til et mareritt. Dagen før ei femmil i Tsjekkoslovakia i 1935 viste termometeret minus 23 grader. Trygve Brodahl fra Ringerike åt som før en polekspedisjon, i redsel for å gå tom for krefter. Fønvind om natta ga en temperatur på 20 varmegrader da starten gikk. Løperne svettet som i ei badstu. For av gammel vane hadde de kledd seg for kaldt vær, og ingen av de norske drakk noe ekstra på forhånd for å gardere seg mot væsketap i mildværet. Brodahl tok igjen Kåre Hatten:
«Jeg glemmer aldri det smilet han sendte meg, for ansiktet var helt hvitt av salt etter at svetten hadde silt av ham.»

På en finsk post fikk begge appelsiner, og norske sekundanter delte ut sukkervann. Til sin overraskelse lå de to norske gutta bra an, for de syntes det gikk smått på stadig mer snøfrie jorder. Snøen smeltet faretruende fort, og enkelte steder var løypa forsvunnet. Skiene gled dårlig på grus og jord, men de måtte fram. Enkelte av deltakerne tok av seg skiene og gikk eller småløp korte strekninger uten snø. Hatten orket ikke Brodahls tempo. Han var sulten og tørst, og takket ja til en pris snus fra kameraten. Brodahl økte farten og rykket fra, lysten på å fullføre før all snøen smeltet. Han kom i mål med krampe i beina, tørst som en fyllik.

På hotellet helte han innpå øl fra digre krus, men ble bare tørstere jo mer han drakk. En stadig fullere og fortsatt krampestinn Brodahl klarte ikke å kle av seg selv og måtte få hjelp til å kneppe opp buksa. Han stabbet opp i et badekar og fikk nyheten om at han hadde vunnet 50-kilometeren til tross for ulidelige plager underveis. Kåre Hatten, som også var totalt utkjørt og sjanglet inn til åttendeplass, sa det var sitt livs hardeste skirenn.

Ei femmils hardhet kan også måles etter antall deltakere som bryter. I det internasjonale rennet i Kuopio 15. mars 1936 startet 38 mann. Det snødde tett, på grensen til sludd, og ingen fant perfekt smurning. Det merket også de norske gutta, deriblant Per Sætermyrmoen som snart lå først i sporet og brøytet på isende ski. Det var ikke til å unngå og en måtte tilpasse teknikken etter lugging og dårlig glid. Der en på bra føre ville sittet i hvilestilling, måtte en her kjempe seg fram i diagonalgang.

Sætermyrmoen taklet trått føre, det var verre at støvelen røk og at han stadig mistet skia. Etter ei mil sto lederen Christian Holmen i snøværet klar med ei ski, men det hjalp ikke. Sætermyrmoen brøt etter 27 kilometer. Annar Ryen ledet i to mil, foran Kalle Jalkanen. Men nordmannen hadde vunnet 18-kilometeren dagen før og kjente den fortsatt i beina. Han stivnet, fortsatte litt til og bestemte seg for å bryte. Han ruslet videre, fortsatt med startnummeret på og hørte Holmen rope at Sætermyrmoen hadde gitt seg. Ryen ønsket da å fullføre for å redde Norges ære og prøvde igjen, men var helstiv i beina og brøt på ordentlig etter 47 kilometer. Aldri så arrangøren i Kuopio så mange slitne karer som tuslet til innkomsten uten nummer.

Kalle Jalkanen pinte seg inn til bestetid på 4.42.41. Åtte mann fullførte, samtlige var finner. Alle svenskene brøt. Totalt brøt 30 av 38 startende, altså nesten 80 prosent. Femmila i Kuopio i 1936 kan ha vært den hardeste noensinne.

Femmilsspesialisten
Konrad Nordfjellmark

Norges mest kjente tømmerhogger før annen verdenskrig.

Nesten hvert år før annen verdenskrig markerte nye løpere seg på femmila i Holmenkollen. Det kunne være et blaff, en kombinasjon av heldig smurning og god dagsform, eller et definitivt gjennombrudd. I 1933 meldte to mann seg på i toppen, Annar Ryen og Konrad Nordfjellmark.

Begge hadde en oppvekst og bakgrunn som var typisk for femmilsløperen. Konrads etternavn kom fra ødemarksgarden Nordfjellmark i Velfjord på Sør-Helgeland. Han ble født der i 1908 og vokste opp i en søskenflokk på åtte. Det var veiløst og seks kilometer til skolen. Konrad kunne bo hos en slektning like ved skolen, men gikk heller dit på en sti, opp bratte lier, gjennom skog og over snaufjell. Gutten klatret 400 meter opp og ned, ofte i mørket om morgenen og i skumringen hjem igjen. Det kunne virke som en straff å gå slik bortimot tre timer om dagen. Konrad likte det, særlig om vinteren da skiene satt på beina, og la grunnlaget som skiløper. Også utenom, i slåtten, på bærplukking, jakt og i lek, ferdedes han og søsknene i naturen. Også da familien flyttet til Bangdalen i Klinga i Nord-Trøndelag i 1921, bodde de alene i storskogen. Faren lå mye borte på tømmerhogst og tjente nok til å livberge familien. Skoleveien var flatere og enklere i Bangdalen.

Konrad begynte som tømmerhogger i 1925. Han var 17 år, velbygd og energisk. Utholdenhet måtte til i tider med dårlig lønn – 2,50 kroner tjente de per tylvt (en mengde på tolv) tømmer. Da var stokkene renbarket, og stubben måtte tas nesten ned til bakken før de hogg rotgreinene og begynte å sage. Det var et kalorikrevende slit. Selv gode arbeidskarer hadde få kroner igjen når de betalte kost og kokkelønn i skogstulaget.

Skogsarbeiderne hadde felles husholdning og kokkelag i Namdalen på den tida. Bare det var en slags luksus som slett ikke tilfalt alle. De dro ut i halvmørket fra koia om morgenen og brukte ski som framkomstmiddel. Tre-fire eller enda flere kilometer på ski, bærende på øks, sag og annet utstyr ga fin oppvarming til arbeid. Konrad måtte ofte grave bort snø for å komme ned til roten. Så begynte fellingen i bøyd stilling, att og fram i lange drag, med kraftig muskelbruk i både over- og underkropp. Kvisting med øks ga andre bevegelser. Saga kom fram igjen når stammen ble kappet i stokker på fire-fem meter. Barkespaden kom for fullt i bruk i Nordfjellmarks tidlige år. Før det barket skogsarbeiderne med øks, i en for kroppen mindre gunstig stilling enn ved riktig bruk av barkespade. Mange begynte å barke litt innpå tømmerstokken. Det var enklest, i hvert fall for den uerfarne.

Nordfjellmark, derimot, begynte i stokkenden og tok lange drag, traff punktet mellom barken og veden og flådde av barken. Slik arbeidet han rytmisk og fikk mye effekt av hver bevegelse. Barking styrket magen, ryggen, setet, beina og armene. Riktig utført med huskende bevegelser i beina fantes det knapt bedre trening for en langrennsløper. Ved også å bruke beina aktivt kom kroppens største muskler, i lårene, med i rytmen og ga mer styrke – fordelt på flere muskler.

En måtte tenke teknikk, akkurat som i skiløypa. Det gjaldt også i løfting, de hundrevis av kilo tunge stokkene måtte løftes i enden og dras mye, fraktes med hest og stables – lunning het det på fagspråket. Skogsarbeid ga både rå og utholdende styrke. Nordfjellmark og arbeidskameratene kom tilbake til koia om ettermiddagen, ofte bløte til skinnet av regn og svette. Klær ble hengt til tørk, og de som røykte, tok en pipehvil, dampet salig og sørget for at lufta inne i koiene var like tett som den var frisk utenfor. En nattklubb i storbyen hadde ikke dårligere luft enn ei innrøkt tømmerkoie.

Etter kaffedrikking var mat neste etappe. Mat, og helst av det feite slaget, var tømmerhoggernes drivstoff og trøst. Den som arbeidet hardt ute hele dagen, lengtet etter noe varmt og mettende om kvelden. Sluring het en rett med havregryn, fleskefett og stekte fleskebiter, ofte med terninger fra tørt brød i stekepanna. Kara åt den varm og gjerne med sirup eller sukker på.

De mest storspiste inntok 2000–3000 kalorier i ett eneste måltid, samtidig som de skylte innpå mer kaffe, røykte enda mer og strødde om seg med vittigheter og groviser. Ei tømmerkoie var intet bedehus. Omgangstonen var røff, noen sa hard, men også munter på sitt vis. En som utfører fysisk tungt arbeid, spiser seg mett og hviler i lag med kamerater, han har ofte godt humør og en artig replikk. Livets enkle gleder var tydelige i tømmerkoia. En kunne ikke krangle for mye når ulike typer samlet seg på få kvadratmeter. Få hadde overskudd til det.

I 1928 skulle Nordfjellmark gå sin første 30-kilometer. For å komme til start måtte en drøy etappe gås først. Turen hjemmefra startet tidlig rennmorgenen og gikk over Sørfjellet i Bangdalen, mot Ranemsletta i Overhalla. I rennet gikk unggutten fortest av alle til matstasjonen. Der var havresuppa så varm at han brente seg i munnen. Han gikk videre uten å få i seg noe og ble tom for næring mot slutten, men fortsatte på ren vilje til tredjeplass. De nærmeste åra ble han enda sterkere gjennom skogsarbeidet og gjorde også framgang i skiløypa.

I 1933 ble han uttatt til Hovedlandsrennet i Oslo. Hjemmefra satte han kofferten oppå skiene og staket nedover Bangdalen til Namsos for å ta toget sørover. Vesle Klinga skilag hadde bevilget hele 200 kroner, fire fem månedslønner for en gardskar, for å sende utøveren sin av gårde. Det kostet å ta tog og ligge på hotell. Nordfjellmark hadde attpåtil fått ti kroner til lommepenger. En 11. plass på 17 kilometer og 15. plass på tremila var skuffende.

Han ringte skileder Oswald Falch i Nord-Trøndelag og spurte om å få litt mer penger for å gå femmila i Holmenkollen, men svaret var nei. Falch mente at han ikke hadde noe der å gjøre. Han fikk likevel gå, og skikretsen sendte også 30 kroner, så han fikk råd til mat og husrom noen ekstra dager.

Nordfjellmark kom på tredjeplass på femmila i Holmenkollen i 1933 og fikk sitt endelige gjennombrudd. Derfor ble han også uttatt til FIS-rennet i Sollefteå året etter. Da trente de norske femmilsløperne hardt på forhånd og lå på Skjennungstua i Nordmarka. Onsdag 14. februar 1934 dro fem karer ut derfra, Annar Ryen, Konrad Nordfjellmark, Sverre Salomonsen, Olav Lian og Kolbjørn Sevre. Nordfjellmark fortalte.

Vi drog avsted alle fem innover til Sandungen. Farten var ganske pen og vi ledet etter tur. Efter en kort pause på Sandungen blev vi enige om å kjøre på litt hårdere hjemover. Ryen som hadde litt trå ski blev litt efter på de flate strekninger. Dette fant han nok ikke særlig morsomt og da vi nådde Fyllingsvannet hadde han arbeidet sig frem i teten. Og så begynte flyingen. Vi hadde vår fulle hyre med å følge, men tenkte at han snart vilde bremse litt på farten. Men, nei takk. Han gikk bedre og bedre og den ene efter den andre av oss måtte slippe. Sevre og jeg holdt følge med ham til den siste stigningen, så måtte også vi betakke oss.

Konrad Nordfjellmark ble nummer 17 på 50-kilometeren i Sollefteå i 1934. Nordmennene mislyktes i de flate svenske løypene på et vanskelig føre. Han drømte om å vinne femmila i Holmenkollen. I 1938 ledet han og følte seg i storslag, også langt ute i løpet, men kolliderte med en funksjonær i løypa. Han brakk både ei ski og en stav og måtte bryte. Det var også skuffende at han måtte si fra seg plassen til OL i Garmisch-Partenkirchen på grunn av sjukdom. «Når jeg ikke kunne nå toppen i skisporten, så tenkte jeg at jeg fikk prøve å nå den i mitt yrke», sa Nordfjellmark.

Han ble Norges mest kjente tømmerhogger før annen verdenskrig. Han studerte kroppen og arbeidsbevegelsene, samspillet når en arbeidet – hva som lønte seg og ikke, hvordan en skapte mye kraft og brukte lite krefter. Det var uvanlig å tenke slik, nærmest vitenskapelig, i skogbruket i 1930-åra. Det fantes karer som var like utholdende og enda sterkere. Det fantes også større karer, for Nordfjellmark var ingen grovbygd kjempe, heller slank og lett. Men ingen rasjonaliserte like effektivt med kreftene, eller fikk slik sving på redskapen og lot pendelen virke i saging og barking. Han skjønte verdien av å slappe av i bevegelsene og ha god blodgjennomstrømning i musklene for å unngå stivhet. Godt kosthold telte også, han foretrakk det enkle. Også hvert redskap og deres stell og virkninger ble nøye studert. Kombinasjonen skarpe redskaper, riktige bevegelser og jevnt, effektivt tempo ga store dagsverk i år etter år. Han hadde jevne ytelser, ofte dobbelt så mye om dagen som en vanlig skogsarbeider. Ett av dagsverkene, 90 stokker barket tømmer i grov skog, uten motorsag, bare med øks, svans og barkespade, viste kapasiteten hans. Det var kvaeluktende toppidrett.

Konrad Nordfjellmark ble kursholder i arbeidsteknikk. Han ble filmet og brukt som ideal for effektiv teknikk før motorsagas tid. Livet som kursholder var omflakkende, men han dro alltid tilbake til skogene i Nord-Trøndelag. Ofte bodde han alene i små hytter i ukevis, vasket seg i en bekk og fisket sine egne middager. Der, i ensomhet, gjorde han sine største fysiske prestasjoner, uten tidtaking og publikum, uten nummer på brystet.
Nordfjellmark – det luktet granbar og frisk luft av navnet.

Utdraget fra "Femmila" er gjengitt med tilltatelse fra Gyldendal forlag.