Kort sagt
Den grønne løgnen
Vi skal fremmedgjøre oss selv i vår egen natur og vi skal kalle det grønt.
Bilde viser deler av områdene i Vestre Toten og Søndre Land, hvor Zephyr nå ønsker å bygge 76 vindturbiner.
Ved et blikkstille vann. Over duvende strå på ei myr. Ragende over gamle, forvridde furutrær, ruver en vindturbin.
Her er verken fuglesang eller summing fra insekter. Kun den taktfaste lyden av roterende blad på en turbin. Lyden av industri.
Her er ikke skyggen fra et tre eller fra ei passerende sky, men den flakkende skyggen av roterende blad. Synet av industri.
Mennesket trenger natur. Vi har et iboende slektskap til den. Vi søker alltid tilbake til den. Fra Japan har vi begrepet shinrin-yoku som bokstavelig talt kan oversettes til skogsbading. Fra Tyskland, kommer ordet waldeinsamkeit, eller skogsensomhet. Og her hjemme sier man at det ligger i vår natur.
Hjernen vår har ikke forandret seg så mye de siste 40.000 årene, derfor frembringer eksempelvis høyhus en fryktreaksjon i oss. Denne blir ytterligere forsterket hvis det visuelle utrykket i tillegg er usymmetrisk. Da vil vi konkret oppfatte én enhet som flere enheter. Dette oppfattes som kaos, og frembringer en følelse av sterkt ubehag. Et 250 meter høyt tårn med roterende blad er i så måte ikke bare naturfiendtlig, men også direkte menneskefiendtlig.
Dette er grønt. Grønn energi. Det grønne skifte. Vi må skynde oss å bygge mest mulig av dette. Vi skal bli "Europas batteri". Vi skal produsere energi for et marked som i prinsippet er umettelig. Her i vår lille utpost i nord, skal vi bygge ned det vi har av natur. Vi skal fortrenge dyr, og samtidig skal vi fortrenge oss selv. Vi skal fremmedgjøre oss selv i vår egen natur og vi skal kalle det grønt. Dette må være en form for newspeak, for det er som tatt rett ut av George Orwells bok, 1984.
