Den drømmen vi bærer på

Vi bodde i byen, ute ved kysten. Når snøen kom ble den sjelden liggende særlig lenge. Det er med snø som med kjærlighet, du vet aldri når den dukker opp og hvor lenge den vil vare. Det gjelder å slå til når du har sjansen. Jeg blir alltid håpefull når det begynner å snø.

Jeg kan huske at jeg lå i sengen om kvelden og lyttet til det dårlige været. Regnet og vinden ristet i huset. Slikt kunne det umulig bli en bra skitur av. Jeg viste hva faren min ville si: "Avlys aldri en tur fra sofakroken. Det er bedre med en dårlig tur enn ingen tur”.

Jeg har lært å lytte til erfarne fjellfolk, selv når de holder kjeft.

Min far kjørte en stålgrå Ford Granada 1974-modell. Jeg satt ved siden av far i forsetet, mens min kompis Stein satt i baksetet. Vi skulle på skitur. Vi rakk ferga med snau margin. Vi krysset fjorden i gråvær. Veien videre gikk i glatte svinger. Bilen holdt god fart. Vi kom over en bakketopp, skulle ned en bakke og inn i en sving. Det var mye glattere på veien enn far var klar over. I svingen var det blank is. Vi mistet kontrollen.

Bilen skrenset. Vi gled med høy fart, rett mot brøytekanten. Bilen tippet rundt og veltet sidelengs over kanten og rullet ned en bratt skråning. Det tok nesten ingen tid. Så stoppet ferden. Bilen sto halvt begravd i dyp snø. Far var hvit i ansiktet. Skrekken lyste ut av øynene. - Gikk det bra, ropte han. Jeg snudde meg mot Stein. Han viste frem en liten rift i en finger. - Jeg blør, sa Stein. Det gikk noen sekunder. Så begynte vi å le.

Bilen var totalvrak, men skiene var like hele. Skistativet brakk i den første rundvelten. Skiene lå i snøen. Vi plukket dem opp og klatret opp til veien. Den første bilen som kom var en kjenning av far. Han skulle på skitur han også. Vi fikk sitte på. Det var aldri noe tema å avlyse turen. Jeg kan ikke huske at vi snakket noe særlig om ulykken. Vi gikk gjennom denne dagen som om ingen ting hadde skjedd.

Det fjellet vi gikk opp på den dagen er umulig å glemme. Det var stort, stolt og dekket av snø. Det var et slikt fjell som i eventyrene, som lett kunne forsvinne i mørke tanker, som om det var uovervinnelig i all sin velde, et fjell det ikke var til å tenke på å prøve å beseire. Det lot seg likevel gjøre en optimistisk søndag. Jeg var 12 år og hadde treski som det luktet tjære av. Jeg hadde kandaharbindinger, bambusstaver og den grå ryggsekken med trekantet meis som jeg hadde arvet av min bestefar Karl.

Du har kanskje gått opp på et slikt fjell du også, et som ligger østenfor sol og vestenfor måne. Har du vært der ofte? Kan du gå dit på ski?

Storslagen. Er du det? I din natur?

Når mine hjerteslag er eneste lyd og min pust er eneste livstegn. I mils omkrets. Når skituren går gjennom en stillhet som ingen ende har. Da føler jeg meg som en konge. Jeg har et sterkt minne om dette. Jeg var kanskje 20 år. Jeg startet turen grytidlig. Det eventyrlige lyset her nord løp skyggelangs i dalbunnen, ble borte i mørket, men kom opp igjen og dro en dypblå morgen opp over åskammen slik at jeg kunne sette et skispor i den nye dagen som var på vei. Det var lett nysnø på skaren jeg fulgte over åskammen. Jeg kunne ikke hatt det bedre. Jeg gikk innover fjellet i en tur så lang og strevsom at den fortsatt pågår i min hukommelse. Jeg ville finne ut hvor langt jeg kunne gå. Jeg lurer fortsatt på det.

Har du sett den Gjendin-eggen noen gang? Den er halve milen lang. Hvass bortetter som en ljå.

Hva vet vel Ibsen om fjell? Han satt nede i Italia, i Roma og skrev om Peer Gynt og den norske folkesjelen, fritt etter hukommelsen. Men jeg liker både ham og Harald Sohlberg som malte Vinternatt i Rondane. Jeg liker dette fordi jeg lengter etter fjellet og den store skjønnheten, som er hvit, kald og uendelig vakker i min fantasi. Det er forøvrig ikke noe poeng å ta fargebilder av den store skjønnheten. Det blir svart, hvitt bilder uansett. Det er slik jeg ser det. Enten lever du eller så er du død. Jeg er gammel nå, men fortsatt kan jeg ligge om kvelden og lytte til været som tar tak i huset, og jeg lurer på om det blir en bra tur i morgen. Jeg skal ut.