Den beste bomturen

Å forelske seg i en friluftsaktivitet gir deg et usunt forhold til forhold. Turer planlegges ut fra mer eller, i de aller fleste tilfeller, mindre kvalifisert gjetning om hvor det skal snø mye, når fluene klekker, hvor etterdønningene fra en storm treffer kysten. I det samme øyeblikket som billettene bestilles kan frykten for bomtur sette seg i kroppen. Unødvendig nok, for noen ganger klaffer forholdene. Andre ganger klaffer alt annet.

Planen.
Vi skal bo tre dager i en isolert lodge om lag en time utenfor Longyearbyen. Dagene skal forhåpentligvis fylles med noe av det aller gøyeste i verden, snowboardkjøring i urørt snø.
Det er mulig vi ikke er helt mentalt forberedt. Svalbard har aldri vært særlig høyt oppe på pudder-radaren, og jeg vet fint lite om hvordan det faktisk er å kjøre snowboard der. Et par vimeo-klipp fra en lokal ildsjeld og noen timer med terrengsjekk i Google Earth har fått det til å krible i føttene. Normalt ville en tur av dette kaliberet blitt planlagt nøyere, ut fra hvor og når det er størst sjanser for å få best snø. Sesongen på Svalbard er kort, og vi er lovlig sent ute.
Konturene av drømmeterreng avslører seg selv allerede under innflygingen. Spisse fjell med slake rygger man kan følge på vei oppover, og et utall bratte linjer man kan følge nedover. Potensialet i fjellene under oss virker uendelig. Jeg lar meg rive med, lurer på hvor mye søvn man egentlig trenger. I begynnelsen av mai gjør midnattssola det mulig å være på topptur hele døgnet, og jeg er glad i å overvurdere meg selv.

(Se det beste Svalbardsesongen har å by på i Stian Aadlands sesongoppsummering under)

Sikkerhet.
- Når dere går ut for å tisse er det viktig å kikke seg godt rundt. Det ble sett bjørn i nærheten for to dager siden.
Vel fremme på hytta får den praktiske informasjonen litt ekstra krydder. Vi ler nervøst.
Man kommer ikke utenom isbjørnen på Svalbard. Helt fra det første møtet med skiltet som varsler om isbjørn utenfor lufthavna er den til stede i alt fra kjøleskapsmagnetene i suvenirsjappa til småpraten om hvor den sist ble sett. Og nå sniker verdens største landlevende rovdyr seg inn mellom fordeling av sengeplasser og rasjonering av sjokolade.
Den første morgenen glemmer jeg selvfølgelig å kikke meg rundt. Kun iført underbukser og tøfler snubler jeg i halvsøvne mot turens urinal, snøfonna rundt hjørnet. Den kalde vinden treffer meg, og jeg våkner nok til å registrere en bevegelse i øyekroken. I løpet av noen sekunder går det opp for meg hvor jeg er, og at jeg har glemt sikkerhetsprosedyren. I et panisk øyeblikk rekker jeg å se for meg hvordan jeg må løpe for livet med buksene på knærne, før blikket får fokusert seg nok til å identifisere tre tjukke reinsdyr som kikker interesseløst rundt seg. Panikken blir til flauhet, og jeg bestemmer meg for å ikke dele opplevelsen med resten av gruppa. Resten av turen blir jeg flinkere til å kikke meg rundt, men isbjørnen dukker ikke opp av den grunn. Sikkert like greit.

Vær.
Å stå ute i undertøyet langt nord for polarsirkelen var overraskende varmt. Dagen i forveien hadde den samme tanken hadde slått meg. Svetten rant da vi lesset opp skuterne som tok oss inn til lodgen, men akkurat da var det lett å gi de enorme skuterdressene skylda. Før jeg rakk å bekymre meg noe videre klemte noen inn gassen foran meg og jeg fikk mer enn nok med å venne meg til hvor fort snøskutere kan akselerere. Og når gassen kommer under kontroll begynner landskapet innover mot Adventdalen og Eskerdalen å stjele showet.
Over alt finnes det varierte nedkjøringer med adkomster som ser ut til å være overkommelige, nesten behagelige. Det er bare å traske opp en av de slake rygg mens man nyter utsikten, for så å velge seg en bred renne som er akkurat passe bratt. Jeg rekker akkurat å sette pris på hvordan breer og permafrost har brukt millioner av år på å skape terreng for lange svinger, før jeg tar meg selv på fersken i å være mye mer pretensiøs enn jeg er komfortabel med. Kan man skylde det på naturen?
Et mildvær for noen uker siden har skapt et skummelt lag i snøen, skredvarselet sier faregrad 3. På toppen av dette er lyset flatere enn vi hadde håpet. I kombinasjon med at vi befinner oss på en arktisk tundra uten et eneste tre betyr det at alle små konturer i terrenget blir borte. Ikke bra. Over frokostbordet diskuterer vi muligheter og begrensninger, og med en ekstra kopp kaffe finleses værmeldingen. Det er meldt noen timer med opplett mot kvelden, men skyene over oss beveger seg fort og uforutsigbart.
«Symbolvarselet er usikkert» understreker yr.no.
Mens vi venter på været leker vi oss i snøen utenfor hytta. Knipser bilder av hverandre og naturen rundt. En rype seiler på vinden. Jeg er usikker på om det er normalt, eller om det er en Svalbard-greie. Rypene i fastlands-Norge har enten flakset frenetisk eller sittet stille i lyngen. I tillegg er de enormt folkesky. Her er de halvtamme og tykkfalne og seiler rolig av sted. Det er det samme med Svalbardreinen vi møter på fra tid til annen. De korte beina og den tykke fremtoningen gitt dem kjælenavnet svalbardgris blant de lokale. Vi hilser, de tygger interesseløst videre samme hvor nært dem vi kommer.
- Der oppe, ser det ikke ut som at skydekket letter litt?
Alle blir hobbymeteorologer, og vi bytter på å komme med lignende strofer med jevne mellomrom.

Tid.
Tiden går, uten at det bryr oss nevneverdig. Midnattssola skal skinne frem til august, så lys har vi nok av. Det er like sannsynlig at vi begynner traskingen oppover kl 23.30 som 08.30.
Etter en ettermiddag på skuterne gjør vi et forsøk på Helvetiafjellet. En sprekk i skylaget avslører den 1079 meter høye toppen. Veldig fristende, men en av de mange rennene som ligger lavere vil også holde i massevis. Vi følger et dalføre oppover, inspiserer fjellformasjonene, setter fra oss skuterne et par hundre meter fra ryggen vi skal følge mot toppen. Oppe på ryggen tetner det til, skyene legger et lokk over svingene vi siklet på. Forholdene er perfekte for litt dårlig stemning. Allikevel sitter vi der med en pose frysetørket risotto i hånden, et glis rundt munnen og blikket på det amfiformete Operafjellet. Lunsjen serveres når vi føler oss sultne. Ingen av oss aner hva klokka er.
Ikke at vi har svettet og slitt nok til å fortjene en vedfyrt badstu med panoramautsikt, men før middag tar vi en allikevel. Vi vasker oss i snøen utenfor mens vi kikker etter bjørn. Tilbake på rommet sjekker jeg mobilen og innser at klokken er halv elleve. Jeg trodde den var seks. Man trenger ikke tidsforskjell for å få Svalbard-jetlag.

Svingene.
Det var kanskje 11 store svinger fra topp til bunn. Og toppen av Ottofjellet var nesten ikke en topp, den så mer ut som en knaus mot de større fjellene over alt rundt oss.
Fra snøskuterne i bunnen kan vi ikke ha brukt mer enn en time på å nå platået på toppen. Inkludert tiden det tar å løsne feller og klipse sammen skiene til et brett. Den slake ryggen ved enden av platået så ut til å ha omtrent 5 centimeter løssnø. I alle de andre hellingene avslørte lyset flekker med skare av typen som gjør at du mister festet på tåkant og ender opp i et sidelengs mageplask. Ikke at det ville gjort vondt, men det ville ødelagt mye av flyten.
Et stort platå på toppen gjorde det vanskelig å finne ryggen uten noe å orientere seg etter. Ingen trær, steiner eller andre ting man kan posisjonere seg ut fra. Jeg stoler på retningssansen og håper på det beste. Samler så mye fart som mulig fra den slake hellingen på platået og presset hælkanten varsomt mot snøen. Det føltes som at ryggen var litt lenger borte, og jeg håpet å nå den uten å miste verken høydemetre eller fart. Hadde jeg presset for hardt ville snøen gitt etter, og presser jeg for lite begynner høydemeterne å gå tapt. Jeg finner skjæret og slipper meg nedover det jeg håper er ryggen.
Snøen er hakket tørrere enn forventet. Under et par centimeter løssnø gir den godt feste til stålkantene, det er bare å slippe seg løs. Jeg bruker god tid på å flytte vekten fra tåkant til hælkant, holder skjæret så lenge jeg kan. Terrenget er som forventet, perfekt for å la svingens kurve bestemme farten.
Vi gir hverandre high fives i bunnen. Det er ikke bratt, det er ikke mye, men det er mer enn nok.

Størrelse.
Vegard må ha hatt en utfordrende jobb. Å være arktisk toppturguide når arktisk vær nekter deg topper. Han har foreslått å dra mot et fint utsiktspunkt. På veien dit durer vi litt slukøret forbi enda flere perfekte linjer som glir umerkelig over i skydotten over oss.
Så åpenbarer Tempelfjorden seg. Skviset mellom vannkanten og vertikale klipper ligger Fredheim, en gammel fangsthytte. Vegard forteller en historie om livet her i gamle dager, men jeg får ikke med meg hva han sier. Til det skjer for mye rundt oss. Lyset bryter gjennom, og vi er midt i et altoppslukende postkort satt sammen av isbreer, spisse fjell, stille vann og store avstander. Det eneste som skiller fjæra fra isen er en 40 cm høy kant av snø og is. Vi snubler ned og plasker rolig utover. I fullt skiutstyr hopper vi fra stein til stein utover, Vegard med rifle på ryggen. Innerst i fjorden ruller Tunabreen seg ut mot vannet.
Vi gjetter på hvor høy brekanten er. I fellesskap lander på at den er omtrent 10 meter høy. - Den er 70, smiler Vegard.
Typisk.
Noen ganger drar man på fisketur uten å få fisk. Eller på topptur uten å få topper. På Svalbard skjønte jeg at opplevelsen ikke trenger å bli mindre av den grunn.