Essay

Den beroligende usikkerheten

I en verden hvor alt er i stadig endring: Hvilke følger vil det ha dersom vi skroter Linnés statiske artsbegrep, til fordel for en mer dynamisk versjon? spør forfatter Kathleen Rani Hagen.

1.
I romanen Trollvinter av Tove Jansson fra 1957, våkner Mummitrollet opp fra vinterdvalen midt på vinteren, som den første av alle mummitroll. Utenfor husets lune vegger er dalen dekket av snø, og ennå renner bekken under broen i hagen. Strømmen har forhindret vannet fra å fryse, ellers er skogen taus og stille. Verden er ikke slik Mummitrollet er vant til. Hele livet har han levd gjennom vår og sommer, og lagt seg til å sove på tampen av høsten. Han går ned til havet hvor han møter Too-tikki, som, sammen med usynlige vesener, holder til i badehuset på vinterstid. Han klager til henne over at alle ser ut til å ha glemt den ordentlige verdenen. For ham er den ordentlige verdenen den verdenen hvor løvtrærne er grønne, hvor syrinene blomstrer og frukttrærne bærer epler, hvor sollyset på verandaen varmer ryggen og hvor havet er så varmt at han kan ta ni svømmetak under vann, før han tar på seg den blå badekåpen som henger i skapet. Han husker at hempen på badekåpen er ødelagt, og at det ligger et par solbriller i lommen. Too-tikki derimot, undrer seg over hvordan man kan vite hvilken verden som er den ordentlige. Hun forteller ham at det er så mye som ikke får plass om våren og sommeren og høsten. Hun forteller ham at alle som er litt sjenerte og alle som er litt rare, de kommer frem om vinteren, når nettene blir lange og snøen knirker under føttene.

2.
Noen uker inn i året 2024, flere måneder etter at krigen i Gaza startet, med sine bombede sykehus og ti tusen døde barn, knirker snøen også under mine føtter. Det har vært dager der snøen har lavet ned, beveget seg sidelengs og gjort det vanskelig – om ikke umulig – å ferdes på veiene. Jeg, som så mange andre, har tilpasset gjøremålene etter været, rokert på avtaler og fortet meg med å bli ferdig med ting før været slår inn. Sør i landet har skoler blitt holdt stengt, folk har bokstavelig talt snødd inne. Dager med ekstreme snømengder har forekommet såpass ofte de siste vintrene, at jeg har begynt å kvie meg fra å lage avtaler om vinteren, påta meg oppgaver som gjør at det er nødvendig å sette seg i et kjøretøy. Jeg tenker noen ganger at det lure ville vært å gå i dvale, men samtidig ikke, for jeg elsker vinteren. Jeg elsker snøen som henger som kjoler på grantrærne; den lave sola som skinner gjennom grener dekket av snøkrystaller, den oransje himmelen mot alt det hvite i det sola er på vei ned om ettermiddagen, hver dag stadig litt senere enn dagen før.

I barneboka Påskemåne, ønskesol av Jo Tenfjord og Harald Nordberg, er det mørketid. Gammel-Live, som er syk, forteller sitt oldebarn Vesle-Live at alt hun ønsker seg er å få se sola igjen. Gammel-Live forteller Vesle-Live at den som får se sola danse på påskemorgen, får ønske seg noe. Når påsken kommer første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn, drar Vesle-Live sammen med faren sin opp på fjellet for å se de første strålene av lys. Vesle-Live får se sola danse og ønske seg det hun vil, men på vei ned fjellet, først på ski og deretter i bil, forsvinner sola for dem bak fjellet. Vesle-Live blir fortvilet, for hvordan skal Gammel-Live få se sola igjen? Vesle-Live ber faren kjøre tilbake, og på den andre siden av fjellet oppdager hun en liten plett fylt av hestehover. Hun plukker med seg en bukett og tar den med hjem til gården i dalen, og slik får Gammel-Live likevel sett sola.

Å gi avkall på det gamle føles som et tap, selv om det nye er like bra, eller til og med bedre.

3.
Sola finnes i de små blomstene, som sola finnes i alle som lever. Hvilken verden er den ordentlige verdenen? I et uendelig univers, fylt av tomrom og livløst materiale, gasser og metaller, brennende stjerner og avstander på flere lysår, et ukjent antall ødeland av planeter hvor intet vesen har satt sin fot, er livet på jorden et unntak. Liv, i det hele tatt, finnes nesten ikke. Den ordentlige verdenen, hvis vi tenker oss at det er den som det finnes mest av, er ingen av oss. Jeg husker fremdeles gispet i kroppen den dagen på barneskolen da en i klassen sa at sola en dag kom til å slukne, enda hun også sa at det ikke ville skje med det første, men om millioner av år, og at vi alle ville være døde da. Et slags status quo bias med negativt fortegn, jeg orket ikke tanken på at verden ikke lenger skulle være som den var, enda verken jeg eller mine nære (og antageligvis heller ikke fjerne) generasjoner noensinne vil oppleve denne forandringen. Jeg skriver «med negativt fortegn» fordi begrepet også kan brukes når mennesker foretrekker det som er her og nå, fremfor et alternativ som egentlig er å foretrekke, som for eksempel å fortsette å spa snø med en spade selv etter at en snøskuffe har blitt tilgjengelig. Status quo bias forklarer hvordan menneskets holdninger i stor grad påvirkes av tingenes tilstand. Vi foretrekker det som er her og nå, selv om alternativet egentlig er å foretrekke. Å gi avkall på det gamle føles som et tap, selv om det nye er like bra, eller til og med bedre.

4.
I Sonia Shahs The Next Great Migration: The Beauty and Terror of Life on the Move (2020) argumenterer Shah for at migrasjon i naturen snarere er normen blant alt som lever og har levd, enn et avvik. Hun sammenligner menneskenes migrasjon med andre arters migrasjon, og gir Carl von Linné det glatte lag for å ha skapt et for lite dynamisk artsbegrep. Hun har ingenting til overs for hans status quo bias. Naturen er ikke så «unchangeable and rigidly ordered» som Shah skriver at Linné skulle ha det til. Organismer, arter og populasjoner er i stadig endring, i sterk kontrast til Linnés artsbegrep, hvor artene tilsynelatende er gudegitt og endelige, og dermed kan kategoriseres én gang for alle. I et slikt system, hvor arten er blitt angitt sin plass, er enhver forandring og forflytning et avvik. Shah argumenterer for at det er med utgangspunkt i en slik tankegang, at vi mennesker er blitt vant til å betrakte innvandrende arter som potensielle trusler mot de artene som allerede finnes på et sted. Listen over de største truslene mot det biologiske mangfoldet inkluderer så godt som alltid (sammen med arealtap, forringelse av areal, klimaendringer og overhøsting) invasjon av fremmede arter. Elizabeth Kolbert beskrev i The Sixth Extinction (2014) hvordan en amfibi-drepende sopp – godt hjulpet av fossildrevne fly – spres verden over av mennesker som reiser fra et verdenshjørne til et annet på null komma niks med potensielt dødelige sporer i bagasjen. I forbindelse med Kolberts bok, ble mennesket beskrevet som asteroiden, med henvisning til asteroiden som tok knekken på dinosaurene for 65 millioner år siden.
Et annet og mer hjemlig eksempel er syrinen. I Trollvinter dukker syrinbusken opp i et minne hos Mummitrollet. Han husker en natt i august for lenge siden, hvor Hufsa satt [i]skald og grå […] på huk i skyggen av syrinbuskene og bare så på dem. Men som hun så! Og da hun snek seg bort igjen, hadde bakken frosset der hun hadde sittet. Bakken under syrinen i vår egen hage har så vidt jeg vet ikke fått besøk av et kaldt og ensomt vesen, selv om bakken riktignok i høst var temmelig skrinn etter to somre med graving og gjerdebygging. Mine bekymringer om syrinbusken akkurat nå er om greinene kommer til å gi etter for den tunge snøen som hviler på dem, enda Artsdatabanken i fjor plasserte syrinen i fremmedartskategorien svært høy risiko. Tidligere reproduserte busken seg sakte ved hjelp av røttene, men i varmere klima modnes frøene, som i luften kan spres i det uendelige, ifølge botaniker Charlotte Sletten Bjorå. I Indre Oslofjord, hvor jeg bor, vokser det allerede kratt av syrin. Å gå kyststien om våren, forbi deilig duftende busker, blomstrende av hvitt og lilla, er en nydelig opplevelse. Det er vanskelig å tenke at noe som gjør verden så vakker som syrinen, kan være truende og uønsket.

Syrin, eller Syringa vulgaris. (Foto: Wkimedia Commons)

5.
Shah, på sin side, vil ikke være med på et syn hvor fremmede arter først og fremst sees på som en trussel. Hun skriver at dersom Linné var en splitter, en som deler naturens vesener opp i ulike grupper, var Comte de Buffon en lumper, en som stuet alt levende sammen. Buffon mente at alt i naturen befant seg i en ubrutt kontinuitet, bare separert fra hverandre av diskrete nyanser og ukjente graderinger. Han mente at alt i naturen var momentane uttrykk for en fluktuerende prosess. Permanens er en illusjon, det ekte er forandring.

Shah slår et slag for bevegelsesøkologien, the movement ecology, en gren av økologien som tar for seg artenes vandring og hvordan skifte av sted påvirker miljøet. Hun skriver hvordan biologer har oversett forflytninger i naturen, både i skala og tempo, og at mesteparten av forflytningene ikke har vært forstyrrende for stedegne arter. Hun refererer til en analyse som viser at bare ti prosent av nylig introduserte arter klarte å etablere seg i et nytt miljø, og at bare ti prosent av disse igjen levde eller reproduserte seg i et slik omfang at de klarte å true de stedegne artenes eksistens. Samtidig utelukker hun å nevne noe om trusler som ligger frem i tid. Ofte vet man ikke noe om skadeomfanget eller skadepotensialet til fremmede arter før det har gått en viss tid, eller omstendighetene rundt arten, som i eksempelet med syrinen, har forandret seg.

Det ville vært som om jeg sammenlignet norske hytteutbyggere med den israelske statens umenneskelige krigføring og okkupasjon av palestinernes land.

Som en grotesk ironi skriver Shah om hvordan den offentlige databasen Movebank, hvor forskere kan dele data om dyrs migrasjon, oppsto året etter at en gruppe forskere i 2006 møttes på Israel Institute for Advanced Studies i Jerusalem. Der skisserte forskerne en ny tilnærming til forflytning av arter, hvor forflytning ble sett på som et sentralt trekk i adferden til dyr og økosystemenes funksjon. Det byr meg imot å ta fram mekanismer hos andre arter og bruke det som normgivende for hva som skal være greit eller ikke greit hos mennesker, hvilket er nettopp det Shah gjør. Hun bruker de ikke-menneskelige populasjonenes stadige vandringer, i nåtid som i fortid, som et argument for hvor bra innvandring er (når hun skriver migrasjon, er det som oftest innvandring hun ser ut til å mene).
Det ville vært som om jeg sammenlignet norske hytteutbyggere med den israelske statens umenneskelige krigføring og okkupasjon av palestinernes land. Hytteutbyggingen, et resultat av vår såkalte velstand, driver flora og fauna vekk. Lite kan gro der hvor det legges parkeringsplasser og asfalt med varmekabler under, veier brede nok til at firehjulstrekkere skal passere hverandre uten å sneie borti den andres sidespeil, og luksuriøse sekundærboliger med innlagt badstu. Ingen palestinere kan leve der hvor israelske soldater kommer med sine militære kjøretøy og (delvis norskproduserte) våpen. Mennesker drepes og mennesker drives på flukt, av et fossildrevet krigsmaskineri, som i løpet av krigens to første måneder, genererte utslipp tilsvarende tjue klimasårbare lands årlige klimaavtrykk.

6.
I filmen Jaktsesong (basert på Olga Tokarczuks roman Før plogen din over de dødes knokler), finner entomologen Boros en nedhugget skog, hvor biller og larver under bark og blad er drept og drevet på flukt av fossildrevne hogstmaskiner. Med harme i stemmen kaller Boros det han ser for et genocide. Kanskje enda mer treffende sies det i diktet «Mimesis» av palestinsk-amerikanske Fady Joudah, hvor diktets jeg forteller om sin datter som ikke har syklet på to uker fordi en edderkopp har spunnet et nett på styret til sykkelen hennes. Diktets jeg spør datteren sin om det ikke bare er å rive av spindelvevet, slik at edderkoppen skjønner at sykkelstyret ikke er et hjem, og hun endelig kan sykle igjen, hvor så datteren reagerer slik: She said that’s how others / Become refugees isn’t it?

7.
En av dagene snøen daler, sitter barna mine og jeg inne og leser i en bok om bier. Det finnes langt flere solitære bier enn det finnes sosiale bier som lever i kolonier, og en av dem er snekkerbia. Snekkerbia er vakker, den har en oljefarget kropp og mørke, metallisk-skimrende vinger i lilla og blått. Bia har fått navnet sitt etter måten den lever på: den graver seg inn i død ved, hvor den lager separate rom til alle barna sine. Der bor larvene mens moren mater og fostrer dem opp. Snekkerbia er en av de største bieartene i Europa, og er vanlig i gamle trehus sør på kontinentet. Hullene den lager i treverket går ikke dypt, så det blir sjeldent noen strukturell skade. De siste årene har bien etablert seg i områder lenger nord enn tidligere, som for eksempel i Tyskland og på De britiske øyer, og i fjor ble snekkerbia sett her til lands for aller første gang. Sannsynligvis er det det endrede klimaet som driver arten nordover. Om snekkerbia vil etablere seg i Norge, og hvilken rolle den vil få i vår fauna, gjenstår å se. Til Mummitrollet sier Too-tikki: Alt er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg.

Essayet er tidligere publisert hos Forfatternes Klimaaksjon, med støtte fra Kulturdirektoratet.

Denne saken har du fått av en venn

God journalistikk koster. I mange år har vi basert oss på frivillige donasjoner. Nå ønsker vi å tilby de som støtter oss, eksklusivt innhold. En som abonnerer på Harvest har valgt å dele denne saken. Derfor kan du lese den gratis.

Få tilgang til hele Harvest for
kun kr. 99 per måned.

Abonnerer du allerede?
Logg inn her