Delt naturglede kan bli den fineste arven

Det henger et bilde på mormors vaskerom. Der, midt mellom badet og gangen er en liten bildevegg med et falmet svart-hvitt fotografi. Kanskje er det helt tilfeldig at det henger akkurat der, litt bortgjemt for det blotte øyet. Eller så er det fordi barnebarn og brudebilder fra 80-, 90- og 2000-tallet nitidig har blitt plassert på dagligstuens pene kniplingsduker og skatoller, mens mormor prioriterte dette bildet av seg selv litt i annen rekke. Det er ikke godt å vite, men det jeg vet er at det henger et bilde der som forteller en historie. Om fjell. Kjærlighet. Og familie.

Hun står så majestetisk på et byfjell i Bergen og utstråler alt jeg beundrer ved henne. Kanskje er hun bare tidlig i tyveårene der hun står ikledd ullnikkers og anorakk med kort, bølgete hår. Hun poserer ikke, men ser ut som hun bare hører hjemme. Det er liksom en kraft over det bildet. Alle som kjenner mormor kjenner også hennes lidenskap for naturen. Den er fortsatt med henne og har holdt det sterke og fjellvandrende hjertet bankende i 95 år.

For et par år siden oppdaget jeg et nesten identisk bilde av min mor på en fjelltopp et sted. Det fikk meg til å reflektere. Hvordan har denne naturgleden blitt en del av meg? Og av oss? Hun, på analogt fargefoto, er avbildet i sine barndomsfjell. Denne heimen hun først ble kjent med da mormor og morfar tok henne med til Oppheimsdalen, Vikafjellet og stølene i Kvanndalen. Der vandret hun gjennom sesongene fra barndom til ungdomstid og videre inn i voksenlivet der mine små føtter omsider fulgte hennes. Selv om tiår har gått og min egen reise mot å finne hjem i meg selv har vært full av kriser og kafèkultur med mangel på både innsikt og utsikt, så ser jeg nå hvordan denne kjærligheten alltid var en del av meg. Bak skyene i sinnet er fjellene og skogen. I storhet. Og i stillhet. Fjellene er kulisser for så mange historier som med tiden blir til små hjertesukk over turene som ligger bak oss. Husker du den gangen? Alle utsiktspausene, blåbærene og påskene med krøllete kvikklunsjpapir i lommen. Husker du? Jeg kan høre min egen barnelatter som et ekko i hukommelsen.

Å være oppdratt av mennesker som har elsket naturen har blitt et lim mellom oss. En nedarvet naturglede. Jeg finner det ikke alltid like lett å beskrive, men jeg kan kjenne den og måten lengselen drar i hjertestrengene når fjellene kaller.