De siste ville hestene

Jeg bestemte meg for å oppsøke en verden som holder på å forsvinne. Hesten har alltid vært et sterkt og universelt symbol for frihet, og den amerikanske i særdeleshet. En gang fantes det over en million ville hester i USA, men i dag er det bare 85 000 igjen.

På grunn av kommersielle interesser vil Bureau of Land Management prøve å få antallet ned til 20 000. Årsaken er at de har en avtale med amerikanske bønder om at deres dyr skal få beite på offentlig mark. Bøndene vil ha mer plass, sånn at de kan levere mer kjøtt til kjøttindustrien. Og de anser villhestene som en konkurrent til deres egen besetning om tilgang til gress og vann.

Hva skjer når vi ikke klarer å verne de ville dyrene? Når vi har temmet naturen til å bli et lydig redskap? Jakten på de siste villhestene er rovdrift på en truet art. Men det er også rovdrift på menneskets drøm om å kunne leve i samhørighet med det ville, å være en del av naturen istedenfor å være naturens hersker. Å jakte på et så sterkt frihetssymbol utelukkende for vinningens skyld, blir en påminnelse om hvor stor avstand det er mellom friheten, slik den en gang så ut, og den kynismen som ofte kjennetegner menneskets syn på naturen i dag.

(artikkelen fortsetter)

Jeg bodde i New York og bestemte meg for å oppsøke noen av ildsjelene som fortsatt kjemper for å bevare de siste villhestene. Bureau of Land Management bruker helikopter for å fange dem. Mange blir skadet og noen dør. De skilles fra flokken sin og blir plassert i såkalte «holding facilities» mens de venter på å bli adoptert. Men det er altfor mange av dem, og de selges til en altfor lav pris. Derfor havner mange i feil hender, og blir utsatt for dårlig behandling.

De siste årene har jeg flere ganger besøkt et sted som jobber med å rehabilitere disse hestene. En kvinne ved navn Diane Delano driver den ideelle organisasjonen Wild Horse Rescue Center i Florida. Hun startet organisasjonen for tjue år siden, og siden da har hun sammen med frivillige reddet mange hundre hester.

Når en villhest har blitt fanget av Bureau of Land Management er det ulovlig å slippe den fri igjen. Dianes mål er å rehabilitere og temme disse hestene, sånn at de stoler på menneskene og kan få et hjem der de trives. For øyeblikket tar hun hånd om 47 hester på en fantastisk plass der dyrene stortrives. De fleste hestene lar seg temme, slik at de kan adopteres bort. De som ikke kan det, får leve fritt hos Diane.

Da jeg besøkte henne ble jeg ekstra knyttet til en villhest som opprinnelig kommer fra Utah. Han kalles Puma og pelsen skifter mellom grå og gylne farger. Manen er lang og vakker. Øynene snille og dype.

Han kom til Diane for to år siden, men han lar fortsatt ikke mennesker nærme seg ham. En av dagene jeg var der skulle han gjennomgå en viktig veterinærundersøkelse. Men problemene oppstår når han føler seg utsatt for press. Han kaster seg inn i gjerdene. Bevegelsene eksploderer i redsel og total desperasjon. Man tar seg i å lure på om noen en gang har gjort ham noe. Ja, de har fratatt ham friheten. Heldigvis har Puma havnet hos Diane. Og da jeg besøkte ham et par måneder senere, hadde han begynt å gjøre framskritt.

På veien mellom New York og Florida dro jeg innom Utah for å treffe en kvinne ved navn Ramona Sierra. Hun tilhører den amerikanske urbefolkningen Arapaho og Pueblo. Hun jobber blant annet med å rehabilitere dyr. Siden en stor del av den amerikanske urbefolkningen alltid har hatt et nært forhold til villhestene, er de en veldig viktig del av hennes liv og arbeid, forteller hun. Ramona er myk, men kraftfull. En ordløs, men tydelig kommunikasjon oppstår mellom henne og hestene.

En av dagene dro vi ut i fjellene. Vi møtte to villhester langs veien. Merkelig nok var de ikke redde for oss, og jeg klarte til og med å ta et bilde. Vi fortsatte inn i det øde landskapet. På hjemveien falt den første snøen. Vi møtte de samme hestene igjen.

Jeg satte meg ned i gresset. Den ene hesten sto helt stille og kikket mot horisonten. Lenge, som om den befant seg i en meditativ tilstand. Blikket var det reneste jeg noen gang har sett. Og det slo meg igjen, smerten i å vite at alt for mange av oss, på grunn av vår grådighet, tenker at vi eier alt i denne verden, i steden for å tenke at vi deler den med alt levende. Man kan ikke tjene penger på den friheten som tilhører ville dyr, og menneskets grådighet kaster en mørk skygge over jorden vår.

Så tenkte jeg på Diane og hennes frivillige. På Ramona, på Ginger Kathrens, en dokumentarfilmskaper som hele sitt liv har kjempet for å endre lovverket rundt villhestenes situasjon. Jeg tenkte på Dayton O. Hyde, en gammel cowboy jeg besøkte i South Dakota for noen år siden. Han hadde kjøpt opp et enormt landområdet og kjøpt 600 villhester av Bureau of Land Management. Hestene slapp han fri på deres eget land.

Dayton ble 93 år gammel, men arven hans lever videre, og de 600 hestene har for alltid fått friheten tilbake. Det minner meg om at det er veldig mange mennesker om vier sine liv til å hjelpe dyrene. Alle kan delta, både i det store og det lille, og for at hjertet ikke skal briste, må vi våge å tro at til slutt vil det gode i vår verden være større enn det motsatte.