De siste kystfiskerne

Flåten av små fiskebåter, sjarker og skøyter, kommer sigende inn på rekke mot fiskebrukene sør på øya. Også mange tilreisende båter, de fleste små, ligger side om side i havna. Røst er en av kystfiskernes siste bastioner.
Tidligere var det mange flere tilreisende fiskere til Lofotfisket, eller vinterfisket som de fastboende kaller det. De ble innkvartert overalt der det var mulig å finne husly. Under denne høysesongen ble folketallet mangedoblet, på Røst som på så mange steder i Lofoten. Det var trangt mellom båtene i vågene. Det blir sagt man kunne gå tørrskodd mellom øyene i havna.
Det begynner å bli lenge siden det var tett mellom båtene på Røst.

Fiskeindustrien her ute holder fremdeles stand, med tørrfisk og nyere produkter. Røst-navnet trekker. Noe unikt i et forbrukersamfunn der stadig flere blir opptatt av hvor maten kommer fra. Det er ikke langt fra fangst til hjell, selv om tørrfisken skal avgårde på en lang reise før den blir fortært. At det kjøpes fisk på Røst er den første forutsetningen for den minste flåten, det er ikke bare å dra langveis for å levere fangsten. Det er et nødvendig samspill mellom lokale fiskemottak og eksportører og kystfiskerne på Røst.

Men Røst som et typisk kystfiskersamfunn kan om ikke så mange årene være forbi. Stadig flere båter med fiskekvote selges ut av øya. Med dagens kvotesystem vil disse kvotene mest sannsynlig ikke komme tilbake til Røst. Viktig nedarvet kunnskap og kultur er i ferd med å forsvinne, på Røst som så mange andre steder langs kysten.

Rikdommen i havet.
Hvem skal eie retten til å fiske utenfor Røst i fremtiden? Det burde være mulig å livnære seg som fisker på en plass som Røst, men folketallet er på vei ned, nå er det rundt 560 innbyggere igjen. De fleste unge ser ikke for seg en framtid som fisker. Det er ikke lysten det skorter på. Det er dyrt for en ungdom å kjøpe kvote.
Tor Ketil Pettersen er en av de stadig færre med egen båt og kvote på Røst. Han mener at det har blitt nærmest umulig for en ungdom å få kjøpt seg egen båt.
- Du må ha en pengebok som er så feit at han revner. Du må ha et budsjett på mellom 3 til 5 millioner for å kjøpe en liten båt med kvote som skal være drivverdig, sier han.
I den nylig utkomne boka Fiskehistorier. Hvem skal eie havet?, aktualiserer marinbiolog Henning Røed temaet om privatiseringen av fiskekvotene, et tema han mener er altfor lite debattert. Ungdommen i små kystkommuner nordpå er de store taperne i myndighetenes kvotepolitikk. Det som innføres nå, er i realiteten et yrkesforbud for ungdom, hevder Røed. Han mener hovedproblemet er manglende politisk vilje til å sørge for at lokalsamfunnene kan fortsette å leve av fiske.

Det er ikke umulig å reversere tendensen! Det er mulig å tenke seg et system der kvoter igjen tilfaller lokalsamfunnene langs kysten.
Ottar Brox, forfatter og tidligere professor ved universitet i Tromsø, har i tiår fulgt samfunnsutviklingen i Nord-Norge. Han har lenge vært svært kritisk til kvotesystemet. Han mener Nord-Norge nå er i ferd med å miste sin eneste virkelige områdefordel: fisken.
Fjoråret var hardt for den minste flåten, prisene var lave og mange klarte ikke å fiske opp kvoten de hadde. I år er det kanskje et lyspunkt: nylig ble det åpnet for fritt fiske for de mindre båtene under 11 meter.

Hvem skal leve av fisken?
Arne Pedersen er leder i Kystfiskarlaget i Lofoten. Han mener det er god lønnsomhet i en kystfiskeflåte bestående av mindre fartøy. Men tendensen er at de som virkelig tjener på fisket er banker og meglere, stadig lengre vekk fra områdene der ressursene finnes. De små lokalsamfunnene langs kysten har ikke hundrevis av millioner å bruke på å spekulere i kvotehandel. Det de har kunnskap om, og kjærlighet til, er kysten der de bor.
Oljeboring har det vært politisk engasjement om. Det som skjer i fiskeriene, har nesten ikke blitt diskutert. Hva skal vi leve av etter olja? Et absurd spørsmål å stille i små kystsamfunn som Røst. Misforstå ikke: det var ingen idyll i gamle dager. Det var fattigdom og mange fiskere fikk ikke se stort til rikdommen havet skapte.

Carl Schøyen (1877-1951) var en forfatter som formidlet mye fra en annen tid på Røst. I boka Nord i Værene skriver forfatteren om Fredrik høvedsmann på de åpne nordlandsbåtene de brukte i gamle dager.

Før hadde han spøkefullt sagt at snart skulle fisket bare drives fra skøyter og flytende hoteller, men nå var spøken alvorlig nok. Han tilhørte en annen tid, en tid da høvedsmannen jog sin åpne båt i et gudnådens ritt over kammen. Nå var den forbi, denne tiden, kanskje ugjenkallelig forbi.

Dette skrev Schøyen i 1915. La oss håpe at det ikke ender med små monumenter over levd liv i forlatte samfunn langs kysten, noe å mimre over for sommerturistene.
Dagens generasjon kystfiskere er kulturbærerne av arven etter folk som Fredrik høvedsmann. Roy Jacobsen skriver om de usynlige fra øyværene og løfter frem en viktig arv. Mangt og mange er visket ut, men enn så lenge lever noe videre.
Midt i matfatet, omgitt av evigvarende, fornybare ressurser. Det burde være fremtid for kystfiskere på en plass som Røst. Rein mat fra et reint hav. Om da ikke alt sopes opp av de flytende hotellene.