De siste 13 kilometerne

– If you always put limit on everything you do, physical or anything else. It will spread into your work and into your life. There are no limits. There are only plateaus, and you must not stay there, you must go beyond them.
Bruce Lee

Gaustatoppen er en ignorant og følelsesløs kjempe. En tungvekter som har kranglet seg inn i fjærvektklassen. I bokseringen deler den nådeløst ut slag til ulykkelige motstandere. Slik har fjellet holdt på siden jordens urtid. Rolig står det der og holder området rundt seg nede. Den overskygger alt og alle. I over et år har det også kastet en skygge over sinnet mitt. I 2014, etter å ha løpt 110 kilometer av ultraløpet Xreid Hardangervidda, ga jeg opp ved fjellets fot. Jeg hadde løpt hele natta, kun 13 kilometer gjensto. Men å komme seg fra Rjukan sentrum og opp til Gaustatoppen ble umulig. Da hadde fjellet med sin voksende tilstedeværelse i horisonten, allerede truet meg i flere timer. Jeg visste ikke hvor viktig det ville bli å komme til topps og hadde vel egentlig gitt opp halvveis. Et løst kne ned Krossobanen mot Rjukan sentrum var unnskyldningen jeg trengte. Det var ikke engang noen vits å prøve. Å ta opp kampen mot Gaustatoppen var ikke for meg. Det var for gærninger. Lagd av gærninger.
I 2014 var jeg fornøyd med å komme meg til Rjukan.
Venner og familie roste meg.
- Helt sykt. Bra jobba. Du er rå.
- Kjempebra å komme så langt.
Men det hjalp ikke at folk var imponert. Jeg hadde ikke deltatt for andres skyld.
Allerede etter en uke angret jeg på at jeg hadde gitt opp.
Jeg måtte prøve igjen.
Jeg innså at det skjer noe med deg når du setter mål du ikke når.
Samme hvor krevende de er.

Da jeg så Gaustatoppen fra bilen på vei mot Vestlandet i oktober samme år kjente jeg det. Da jeg så fjellet fra Husnuten i Rauland i februar året etter kjente jeg det enda mer. Men jeg holdt det for meg selv. Slik at jeg kunne trekke meg hvis jeg kom på bedre tanker. Etter å ha løpt over 100 kilometer klatrer man ikke bare opp Gaustatoppen. Det vet alle. Det er klart et slikt mål inneholder et element av galskap. En må være litt kokko for å begi seg ut på noe sånt. Men målet var like fullt krystallklart: 2015 var året jeg skulle til topps.
(Saken fortsetter under)

Et år senere står jeg blant kvartsitt i det bratteste henget til det høyeste fjellet i Telemark. Det er en varm sommerdag i juli. Klokken er 12. Det er lørdag. På 24 timer har jeg krysset Hardangervidda fra Ustaoset via turisthyttene Rauhelleren, Mårbu, Kalhovd og Hellberghytta ned til kraftstasjonen på Vemork. Jeg har sett en blodrød solnedgang og en grapefrukt av en fullmåne. Jeg har krysset elver med vann til livet. Jeg har krysset flere hundre snøkledde skrenter. Jeg har hørt fuglene våkne og kjent morgensolen varme. Fingertuppene mine er skrapet opp. Hoftene skrangler som en rusten og usmørt sykkel. Jeg klamrer meg til steinene. Drar meg opp med armene slik at lårene kan få etterlengtet hjelp. Én meter frem er én meter opp. Det har vært en praktfull reise.
Jeg puster inn tre ganger. Så går jeg tjue skritt før jeg stopper opp. Puster tre ganger. Går tjue nye skritt og stopper opp igjen. Slik holder jeg på langt inn i evigheten.
Klokken har sluttet å tikke.
Ventetiden er over.
Roen senker seg. Jeg vet jeg vil nå toppen av fjellet som har forfulgt meg siden jeg satte meg i bilen og dro hjem fra Rjukan sentrum for et år siden. Tjue nye skritt. Jeg kikker opp mot kanten 200 meter over meg og får et plutselig behov for å rope:
- ER DETTE ALT DU HAR!!???
Så ville jeg smilt lurt.
Det er slikt man kan gjøre mot ting som er større enn en selv. Det må være innafor. Å sparke oppover. Men jeg roper ikke. For jeg kjenner et fellesskap med dette fjellet nå. Det er ikke lenger bølla i klassen. Det er en del av meg som kommer til å være med meg videre. For meg, i dette øyeblikket, opplever jeg Amundsens sydpolen. Det er Nansens Grønland. Det er svulstig som pokker her i brattskrenten opp mot Gaustatoppen. Men det er også helt reelt. Og jeg vet at denne personlige bragden kommer til å gi meg en ro. Jeg vet at denne bragden gjør at jeg kan lene meg tilbake i middagsselskap når jeg ikke har mer å si. Da skal jeg tenke på denne stunden. Da skal jeg tenke på de 13 kilometerne jeg ikke klarte i 2014. Men som jeg året etter dro tilbake for å ta. Etter å ha forberedt meg i et år.

26 timer etter at jeg forlot Ustaoset når jeg Gaustatoppen. Det er en glitrende sommerdag. Det siste strekket opp er proppfull av turister som spiser vafler og drikker brus. De kikker rart på oss med startnummer der vi stabber oss opp de siste steinlagte trappene fra heisen i fjellet til kiosken under tårnet. Reisen det siste døgnet, har vært så stor og krevende at jeg kjenner tårene presse på. Utmattet sitter jeg på kanten av en steinbenk mens jeg trer varme klær på en utmattet kropp. Jeg kikker ned mot veien jeg kom fra. Det er ingen turister der, bare en enslig sjel med startnummer. Endelig har jeg klart å gjennomføre noe folk sa var umulig. Nettopp derfor, når jeg står opp i morgen, vil jeg være et litt annet menneske.

Våre beste artikler, triks, tips og spillelister får du i Harvests ukentlige nyhetsbrev. Blakk, sier du? Flaks, da, for det er gratis. Du får det her.