De dagene vi så fjellene

Jeg var på vei til India igjen. Jeg skulle delta og tale på en stor konferanse i Delhi. Tema for konferansen var fornybar energi og det grønne skiftet i India.

Jeg landet i Delhi før solen hadde stått opp. Ute var det fremdeles mørkt og luften var disig, med et ubehagelig og dommedagsaktig grønnskjær i seg. Jeg forberedte meg automatisk fysisk og mentalt på hva jeg av erfaring visste dette innebar - dager i strekk med kløe i luftveiene og ubehag i kroppen. Jeg justerte pusten til å ta så lite plass i kroppen som mulig og flyttet bevisstheten fra kropp til hjerne. Så trødde jeg ut i Delhi.

Delhi er en by som er i konstant bevegelse hele døgnet. Mennesker, dyr, trafikk, lyder og lukter. Overalt og alltid. Du venner deg til å lukke ned, stenge ute sanseinntrykk, holde pusten, knuffe, dytte og bevege deg med målbevisste skritt. I den grad du faktisk beveger deg. For i Delhi er slike som oss stort sett trafikk. Vi kjører. Eller vi er kø. Timevis i trafikken.

Noen dager senere sto jeg på scenen i regjeringens konferansesenter for å snakke om behovet for tydeligere lederskap, vårt forhold til naturen og en annen vei videre. I salen satt Indias tidligere president, ministre, ambassadører, næringslivsledere og forskere.

Jeg var spent. I talen som lå foran meg på talerstolen, sto det noe om å skape mer verdi enn vi tar, om påkobling til oss selv, hverandre og naturen. Om en tydeligere kontakt mellom den indre og den ytre naturen og en bevissthet om at vi er natur. Jeg skulle snakke om følelser, empati og kjærlighet. Om seperasjon og om å styre etter hjertet. Hva hadde ført meg hit – til akkurat dette øyeblikket, på en talerstol i India, med en rimelig dramatisk fallhøyde?

For å gjøre en ganske lang historie kort, jeg har jobbet med bærekraftsrelaterte problemstillinger i over 20 år. Jeg har sett begreper fylles og tømmes for innhold, strategier legges og forkastes, alvor som tilsynelatende blir akseptert, likevel ikke handlet på. Det har alltid føltes som om det er en elefant i bærekraftsrommet. Noe helt vesentlig som ikke ble snakket om, som har manglet i samtalene, i følelsene og i gjennomføring. Det har vært og er et stort gap mellom det vi tilsynelatende forstår, altså alvoret - og handlingen som denne forståelsen naturlig burde føre med seg. Det er som om vi kan snakke om det, vi kan systematisere det, vi kan måle noe og vi kan lage KPIer og rapporter – men det er noe som ikke henger med. Og jeg er ganske sikker på at det er oss selv.

Jeg har sørget og jeg har vært frustrert og sint og til tider også optimistisk og håpefull. Jeg har snakket høyt, før jeg etter hvert begynte å snakke lavt - og i noen år var jeg nesten taus. Ordene og språket mistet mening, begrepene likedan. Jeg søkte innover, både i meg selv og i naturen. Fulgt av en sterk følelse av at jeg manglet et språk som passet til det jeg opplevde spille seg ut på mitt eget fagfelt. Fremdeles gjør jeg nok det.

Men jeg har tenkt mye – og med økende kraft følt - i mange år, at vi mennesker er alt for avkoblet naturen, naturens rytmer, sykluser og samspill til at vi med innlevelse og empati klarer å forstå hva som faktisk er i ferd med å skje rundt oss i verden i dag.

Våre tanker og ideer om naturens betydning, altså det natursynet som preger oss og menneskets forutsetninger og verdier i møte med våre omgivelser, er like viktig å reflektere over som faktainformasjon om for eksempel utslipp av klimagasser. Og en helt essensiell samtale vi må ta med oss selv og hverandre er nettopp en samtale om hvilke verdier vi styrer etter, hvor kommer de fra og er de riktige for oss i disse definerende tiårene av menneskenes tilstedeværelse på jorden?

I vårt vestlige mekanistiske verdensbilde anses naturen først og fremst å være en ressurs som er tilgjengelig for oss, uten en egenverdi utover det. I et slikt verdensbilde er det legitimt å bruke eller utnytte naturen til vår egen vinning. Vår vitenskapelige forståelse og fundament underbygger dette og viser seg i form av en til tider naiv teknologioptimisme og selvsagt ideer om evig vekst og effektivitet. Det er en gammel logikk i spill, ispedd gammel tenkning og gamle paradigmer.

Den britiske forfatteren og regenerative tenkeren Giles Hutchins har referert til vår samtid som et «sammenbrudd-gjennombrudd-øyeblikk» i historien. Sammenbruddet av globale systemer er blitt nesten umulig å ignorere, mens tegn på gjennombrudd begynner å vise seg. Som små øyer av ny bevissthet, et slags fysisk og mentalt vippepunkt. Det er altså både oss selv og våre institusjoner som må utvikles fra å være forurensende og degenerative til å støtte liv i alle former. Vi må søke og gå en regenerativ vei, sier han.

En slik vei handler om å tilpasse oss naturen, jobbe med og for og ikke imot. Prinsippene og logikken vi har bygget organisasjonene våre på, har avveket fra livets logikk eller en logikk basert på liv. Altså fra hvordan liv har utviklet seg i millioner av år, sier Hutchins og refererer til en logikk av kortsiktig maksimering, effektivitet og kontroll.

Er det ikke da en pågående frakoplingskrise vi står i? Hvis vi stopper opp og tar oss tid til å tenke og føle, tror jeg vi merker det alle sammen. Vi merker en uro og kanskje også en følelse av tap. Vi er frakoblet naturen, gjennom økende urbanisering, teknologisk avhengighet og separasjon fra den naturlige verden. Og vi er frakoplet fra oss selv, med økende nivåer av stress, utbrenthet og tap av mening som konsekvens.

Så er det en ny logikk vi trenger. En logikk som forkaster gammel tenkning og gamle paradigmer, som kanskje har tjent oss godt en stund, men som rett og slett ikke er egnet til å gå dagens utfordringer i møte. En ny logikk som understøtter liv, som gir mer enn den tar, som forstår at alt liv er syklisk og at vi mennesker er relasjonelle vesener som trenger tid til kontemplasjon og hvile.

For det koker ned til oss. Med begge ben godt plantet i en tid med dypgående endringer, i et "være eller ikke være"-øyeblikk for oss mennesker på planeten jorden. Det haster nå, at vi gjenfinner kunnskapen som er iboende i alle levende systemer, og at vi begynner å ta vare på både våre indre og ytre ressurser. Vi kan velge liv og livets logikk, samspill, balanse og empati fremfor alt som ikke tjener liv, alt det som gjør både mennesker og våre medskapinger ulykkelige og syke.

Tilbake i Delhi. Det gikk så bra. Bedre enn jeg hadde klart å forestille meg. Budskapet resonerte dypt i India og blant de mange skjellsettende samtalene som fulgte i kjølvannet av talen og foredraget, er det spesielt en jeg vanskelig kan glemme. Hun var professor i økologi ved et universitet i Delhi. Hun fortalte meg om de dagene de plutselig kunne skimte fjellene i Himalaya. Vi er syke av ødeleggelsene nå, sa hun - naturen kneler og liv blir borte. Vi blir borte for oss selv og for hverandre. Hun fortalte om tiden under covid og nedstengningen som fulgte, hvordan byen ble stille. Himmelens blåfarge kom til syne for oss, sa hun – og vi kunne trekke pusten ned i magen. Og ja, se fjellene. Det var så vakkert og det var så sorgfullt, fordi vi visste at det var akkurat slik det skulle være, men vi klarte ikke, for vi turte ikke, å tro på at det ville vare.