De briljante kråkene ved kongens slott

Hegdehaugsveien, Oslo, klokka er på slaget 11. På den andre siden av trikkeskinnene, i Parkveien 6, blir bygårdens utgangsdør åpnet fra innsiden. Døren knirker i hengslene, og ut kommer ekteparet Sisselberg, Ann-Kjersti og Bjørn Erik. I samme øyeblikk høres hese skrik fra hustakene omkring.

Det er et ritual vi er vitne til. En seanse som utspiller seg hver dag, på samme sted og til samme tid. Kråkene var ikke der for et øyeblikk siden. Nå er det svarte fugler overalt. De samler seg på fortauet, på trikkeskinner og biltak. De skriker fra gatelyktene. De vet hvor ekteparet Sisselberg bor, og de vet hvor mye klokka er. De tripper forventningsfullt, for nå blir det mat og moro i Slottsparken.

Ann-Kjersti og Bjørn Erik har store dunjakker og lommene fulle. De rusler mot Litteraturhuset, forbi det gamle skjenkestedet Lorry, som annonserer med lofottorsk med rogn og lever. Kråkene følger etter. Noen flakser, andre hopper. Et underlig følge. En middelalder-trupp. Et menasjeri helt utenom det vanlige.

Som den oppvakte leser for lengst har forstått. Det skal handle om kråker. Om livet i Slottsparken. Om ekteparet Sisselberg. Og om de underlige båndene som noen ganger knyttes mellom fugler og mennesker.

(artikkelen fortsetter)