Den første turen

Fra gutter til menn

Etter den første, store turen skulle livet dreie seg om fjell og tinder – lite ante vi da om livets fotlenker.

Livet er en ferd på ruglete underlag. Alle kan se tilbake på hendelser i livet som der og da ikke syntes så epokegjørende, men som i ettertid viste seg å være den hump som gjorde at vi trillet i en annen retning som igjen førte til nye humper. For de av oss som føler den irrasjonelle dragningen mot fjellet utgjør ofte den første tur en slik hump i livsbanen. Vi hadde selvsagt lest Ingstads ”Pelsjegerliv”, Nansens Grønlandsferd, om hans overvintring under et hvalrosskinn på Novaja Semlja sammen med Johansen og om andre bragder under åpen himmel både to og tre ganger, og forstått forskjellen på gutter og menn. Vi var 17 år, og tiden var moden. Grønland, Canada og Alaska lå utenfor rekkevidde, men vi skulle i alle fall til fjells, ikke Nevertoppen hvor vi solgte vår stolthet for en krones melkesjokolade og lot oss bli slept opp fra barnsben av, men til vidder og tinder hvor jerven vandret og gutter ble menn.

Det var en lavbudsjett tur hvor provianten besto av et vannskadet parti “skipperkaker” til kr. 3.50 pr. boks, et tvilsomt blandingsprodukt hvor kjøttmolekylene forekom i homeøopatiske konsentrasjoner, videre havregryn og svolværpostei. Vår pemmikan var hjemmebakt eller rettere sagt ”hjemmemurt” brød. Det lå under vår verdighet å konsultere våre mødre om gjærbakstens finesser, så vi komponerte vår egen deig med rørt havrekli (90 prosent) og mel (10 prosent) i vann. Dette ble helt over i former og stekt direkte i ovn ved 100 grader i 2 timer. Egenvekten på sluttproduktet lå tett opptil murstein - det samme kan sies om smaken. Det kunne deles opp med betydelig kraftbruk og skarp kniv, sparkles med svolværpostei og gnages. Det fylte iallfall opp. For å kompensere for 6 kilo mursteinsurrogat i sekken hadde vi lyttet til erfarne fjellfolk og droppet unødvendigheter som såpe og kam, samt saget av halve skaftet på tannbørsten, en total besparelse på nesten 15 gram.

Vi tok bussen så langt den gikk – det var til Skåbu. Siden vi hadde omlag to mil foran oss før vi kom inn på 1938-utgaven av “Aust-Jotunheimen” (vårt eneste kart), spurte vi oss fore på Kampesæter om fjellveien til Lom. Hoderystende forklarte verten at det fantes rykter om en sti som, så vidt han visste, ikke var brukt siden professor Werner Werenskjold passerte den gang vårt kart var nytrykket. Stien var gjengrodd etter 50 meter, og fra da av var det bare å peile retningen mot Nautgardstind - men først måtte vi krysse Murudalens mørke myrer. Det var en drøy mars i kratt og myr i et svinnende dagslys som gjorde at myrhullene etter hvert ble umulig å skjelne fra fast grunn, og etter hvert gikk også røtter og grove furustammer i ett med nattemørket.

Her kan det passe å si litt om pionerferdens utstyr som også klart gjenspeilte det overordnede prinsipp om en lavbudsjetts tur. Kjetil hadde faktisk en anorakk, men den var definitivt fravokst. Som forlengelse, for å beskytte frostutsatte kroppsdeler for vind og vær, var en halvmeter bakerfrakk klippet av og skjøtet på nedentil. Ingen kan benekte at resultatet var originalt – og så gledelig mye billigere enn en ny anorakk. Selv kunne jeg vise til et ekte fjellplagg som cordknickers, også disse var blitt til ved hjelp av saks. Denne gang var et par utslitte cordbukser utgangspunktet. Resultatet ble ikke bra, og dette plagget hadde iallfall ikke mye å stille opp mot nordavinden.

Nuvel, vi kom oss gjennom Murudalen, og i nattmørket banket Kjetil på seterdøra, med myrslaps til låret, noe som liknet en fravokst jakke utenpå en hvit frakk, og fett halvlangt hår rammet inn ansiktet hvor avtrykket fra furubark og kvae sto klart avtegnet. Det hørtes skritt og Kjetil trakk pusten for å si de sesam ord som skulle bringe oss inn til rødkinnede budeier og rømmegrøt. I dørsprekken kom ”et vindtørka grev” (jfr Alf Prøysen) til syne som freste “E´re skrømt eille?” før døra smalt igjen og slåen ble trukket for. Setervollen ble så vårt harde leie, og etter å ha gnagd to tommer murstein med svolværpostei i nattemørket ble bivuakksekken trukket fram. Telt var for de gamle og bløte – og dessuten forferdelig tunge og dyre.

(artikkelen fortsetter)

Abonner på Harvest Magazine

For 99 kr i måneden eller 950 i året kan du lese alt vårt innhold.

Du får nye saker hver uke og tilgang til hele arkivet, med artikkelserier og anbefalinger.

Vi skriver om livskvalitet og samfunn, natur og kultur.
I Harvest finner du sjelden siste nytt, men undring, nye tanker og inspirasjon. Kritisk journalistikk, smarte anbefalinger og gode historier.

Abonnerer du allerede?
Logg inn her