Dag O. Hessen: Jakten på fabeldyret

Over oss er himmelen hvit, under oss ligger snøen, og de to utgavene av hvitt møtes i horisonten. Sola har begynt å gjøre seg gjeldende etter vinteren og kan anes som en diffus lysning bak det lette skydekket. Det eneste som bryter hvitheten her oppe, er små klynger av småvokst fjellbjørk. Lenger ned ligger bjørkeskog, langt der nede et grankledd dalføre, og bak der igjen, i nordvest, en tinderekke som jervens tanngard mot horisonten.

Far og jeg går innover fjellet. Det er vinterferie og vi har gått fra hytta, gjennom skogen og utenfor alle løyper, som så ofte før. I et søkk med vierkjerr har rypene sirlig brodert sine mønster i snøen, gjennombrutt av et harespor. Rypene har hatt sine dokk her, delvis nedgravd, dels dekket av nattens lette snøvær, før de i grålysningen har ristet fnuggene av seg, beitet sin frokost av vinterknopper, og bare etterlatt vingeavtrykk som et farvel i den lette, ferske snøen.

Sporene forteller en taus historie om hvem som har vært her. En sjelden gang kan snøen være farget av blod, og dramaet som har utspilt seg, kan leses av som rød skrift på et hvitt ark, men stort sett er vinterfjellet stillferdig og lydløst. Stort sett er det bare hvitt.

(teksten fortsetter)

Så krysser vi til vår overraskelse et spor ulikt alle de vante sporene her inne. Det er avtrykk etter brede labber. Det går i rett linje fra horisonten i nord og forsvinner over den slake fjellryggen i øst. «Bjørn» sier jeg. «Jerv» sier far, som har greie på det meste og dessuten er veterinær. Vårt største mårdyr, forklarer han, en slektning av snømus og røyskatt, men med framtoning som en liten bjørn. Et dyr knapt noen får se. Så kompakt i sin villskap og styrke at det knapt fins maken. Den viker ikke til siden for hverken stupbratte juv, gaupe, ulv eller bjørn, og den kan nedlegge en rein mange ganger sin egen vekt, for så å bite av hodet og henge det høyt oppe i et tre – som et trofé. Den har et bitt som lett håndterer stivtelet kjøtt, og som kan knuse selv de kraftigste lårbein, og den er en evighetsmaskin som kan gå i det uendelige. Jerven er kort sagt noe utenfor enhver målestokk, sier far, som er en nøktern mann uten sans for dramatiske overdrivelser.

Opprømt blir jeg stående og se på det ferske sporet. Jeg setter stavtrinsen ved siden av og merker meg den omtrentlige størrelsen. Hele avtrykket synes å bidra til fars beskrivelse. Det bærer bud om en målbevisst trygghet hos dette dyret, bredbent og selvsikkert på vei fra evighet til evighet. Siden det har snødd lett om natten, men ikke i sporene, må det bety at et sted, ikke altfor langt der framme, går den. Fabeldyret. «La oss følge det», ber jeg far og får et nikk tilbake. Så dreier vi mot sørøst i jervens fotefar. Vi går kanskje en halvtime. Dyret vi jakter, ser ut til å vite nøyaktig hvor det skal, men på vei dit må det ned en bratt bjørkeli. Her ligger snøen dyp. For jerven med sine trugeformede poter er det knapt noen utfordring, men for oss blir det et farlig baks i løssnøen gjennom tett bjørkeskog. Far kommanderer retrett. «Vi skal jo tilbake også», minner han meg om, mens jeg blir stående og se etter sporet som har en jerv i andre enden. Kanskje er vi nærmere enn vi aner, kanskje er den rett bak skogen. Den som kunne få sett en vill jerv.

I dagene som følger, får jeg ikke dette dyret ut av hodet, og tilbake fra vinterferien ofrer jeg en ubrukt kladdebok der jeg sirlig skriver «Zoo-dagbok og observasjoner» på omslaget. På første side skriver jeg en notis med løkkeskrift:

Jerv. 1972. 28. februar. Så jervespor på veien fra Øksendalen og til Friisbua (halvveis). De krysset skiløypa og var så store at jeg kunne legge hele håndflata nedi. Lengde 17–18 cm, bredde 9–10 cm. Forholdsvis ferske. Kjølig.

Nå står jeg her igjen, ganske nøyaktig på stedet jervesporet krysset den gang. Femti år har gått. Et liv. Far er borte, men to nye generasjoner har kommet til. Det er ingen jervespor her i dag, men jeg har akkumulert et halvt århundre med motivasjon og har bestemt meg for å ta tiden som trengs for å følge de sporene jeg kommer over. Kanskje finner jeg et annet jervespor, kanskje får jeg til slutt se fabeldyret. Om ikke annet kan jeg kanskje finne rester etter tapt ungdom, levd liv, den intense naturfølelsen jeg husker fra tenårene. Eller hører den utelukkende ungdommen til? Vårfølelsen i naturen gjør kanskje det, livsgnisten og livslysten, brunst blandet med varme og vårsol og bruset fra naturen.

Men jeg vil også jakte på fascinasjonen som traff meg med en uforklarlig kraft der jeg sto ved jervesporet sammen med far og så for meg denne manifestasjonen av fortettet villskap. En følelse som var knyttet til jerven som urkraft, villmarka i dyreham, alt som er tapt ved en stadig mer temmet restnatur. Sjansen for å se jerven er liten, forsvinnende liten, og siden jeg er en annen enn for femti år siden, er sjansen kanskje også liten for å gjenoppleve de intense følelsene fra den fasen da hele livet åpner seg, livsappetitten er på høyden, sansene er skarpe og vare for inntrykk. Den gang ingen dører var lukket, ingenting var blitt rutine og det meste fortsatt var nytt og uopplevd. Derfor har jeg et annet og mindre ambisiøst mål også. Det er rett og slett å kjenne følelsen av å eksistere, å ha god tid, bare være i natur, gli inn i jervens verden. Det har jeg også drømt om i femti år, men jeg tok meg aldri tid.