Å leve annerledes

Da vi valgte skogen

Vi flyttet til et hus i skogen uten vann og bilvei. Dette er dagboken fra vårt første år.

Denne saken ble første gang publisert i desember 2019

*

Dagen vi så Dilla for første gang sluddet det sidelengs og det var tre dager før julaften 2013. Vi hadde fått treff på søket «hytte nordmarka» på finn.no, og dro rett ut for å se stedet. På det tidspunktet hadde vi ingen drøm om å bo i skogen og jeg hadde aldri vært i Maridalen. Men vi var nysgjerrige, søkende og likte tanken på et tilfluktsted i naturen nær byen.
Først gikk vi feil og rota oss bort i skogen, men så fant vi fram til et falleferdig hus med hull i taket og et anneks med skeiv pipe. DILLA stod det på døra. Vi falt pladask og hoppet ut i noe vi ikke da ante skulle bli vårt livs største restaureringsprosjekt og pengesluk – men også vårt hjem og vårt livsvalg.
Tre og et halvt år senere, bærer vi bagger og bokser opp stien – denne gangen i pøsende regn. Alt fra møbler til bestikk fulgte med da vi kjøpte Dilla, så vi har kun med oss klær og noen få ting. Leiligheten vår er leid ut, Noah begynner i første klasse på Maridalen skole dagen etter, og det røde huset med hvite karmer vi ser på toppen av stien er nå hjemme. Da vi når toppen av bakken innser vi at hverdagen vår er snudd på hodet. Vi bor i skogen.

HØST

20.08.2017 Begynnelsen
Det føles vilt at det faktisk skjedde. Den useriøse, romantiske drømmen vår endte i ekte liv.
Jeg er spent og litt redd. Sansene mine tar inn alt det nye i grådige drag. Luktene, lyset, den myke skogbunnen under føttene, trærne som knirker og de ville dyrene. Kroppen lærer seg sakte, men sikkert rytmen i de nye hverdagsritualene: Hente vann i den gule beholderen, fylle på tankene, planlegge å skulle tisse, tenke meg om to ganger før jeg bærer noe hjem, hele veien opp gjennom skogen.
Jeg ser på barna mine som sover i køyesengene sine og blikket mitt faller på tre små kurver med leker. Før hadde de hvert sitt rom, større plass og enormt med ting. Nå er alt byttet ut med en køyeseng på deling.
Er dette riktig?

19.10.2017 Stien
Hver dag går vi ned og opp den samme stien. Vi er vitne til hvordan skogen forandrer seg fra dag til dag, hver morgentur er litt ulik. Hvor mye vann er det i elva i dag? Har bladene endret farge? Gjennom den faste ruta vår, på den samme stien gjennom skogen, ser vi nå sommeren falle inn i høsten. Vi ser grønne blader bli gule, så oransje, røde, før de faller til bakken og greina står mager tilbake.
Jeg innser at det i år ikke lenger er sånn at høsten «plutselig er her». Det skjedde ikke plutselig. Det skjedde gradvis.

23.11.2017 Stjerner
Hver natt tvinges jeg ut til stjernene fordi vi ikke har do inne. Jeg har et fast sted jeg setter meg og tisser og da ser jeg alltid opp på himmelen, uansett vær. I natt var stjernehimmelen så uendelig klar og full av blinkende lys. Det var som om stjernene når som helst kunne gi meg brannsår der jeg satt. I en brøkdel av et sekund slukket en stjerne og etterlot seg en stripe av røyk som forsvant så fort at jeg ikke trodde det var sant.
Jeg ble sittende lenge og stirre opp. Stjernene la seg som et lysende teppe over skogen. Men min verden befant seg i grunn bare akkurat der - mellom trærne på tunet, mellom husene. Jeg kjente en ny type takknemlighet velte over meg.
Jeg gikk inn, kald, trøtt, men kanskje også mer våken enn noen gang. Man kan kanskje si at vi har gitt fra oss doen for å få stjernene i retur.

(saken fortsetter.)

Abonner på Harvest Magazine

For 99 kr i måneden eller 950 i året kan du lese alt vårt innhold.

Du får nye saker hver uke og tilgang til hele arkivet, med artikkelserier og anbefalinger.

Vi skriver om livskvalitet og samfunn, natur og kultur.
I Harvest finner du sjelden siste nytt, men undring, nye tanker og inspirasjon. Kritisk journalistikk, smarte anbefalinger og gode historier.

Abonnerer du allerede?
Logg inn her