Norsk naturhistorie

Da skogen kom til landet

En gang var Norge en naken, forblåst steinørken. I dag er nesten halvparten av landet dekket av skoger. Trærnes historie begynner for elleve tusen år siden, idet isen trekker seg tilbake.

Se for deg et Norge for elleve tusen år siden. Landet har ligget under en to kilometer tykk isbre i 120 000 år og er nettopp blitt frigjort fra den mektige kappen av is. Landskapet som isen forma er nakent, øde og goldt. Det tynne dekket av løsmasser og mengder av steinblokker som isen etterlot seg er dårlig grunnlag for etablering av nytt liv. Skal trær kunne vokse her og bli til skog, trengs det jordsmonn – et jordsmonn med evne til å holde på vann og tilføre næring.
Prosessen med å lage jordsmonn begynner med bakterier, alger og skorpelav. De kommer med vinden sørfra, finner feste på steiner og nakent fjell og får næring fra regnvannet. Jobben videre tar lav, mose og lyng seg av. Sammen med Norges minste busk, musøre, kryper de etter iskanten nordover. Alt vokser langsomt, og når blader og andre planterester dør og faller ned på bakken, bidrar de, år for år, til en gradvis oppbygging av jordsmonn og humus. Og når temperaturen stiger, blir forholdene etter hvert lagt til rette for den aller første skogen, en glissen, lysåpen skog med hardføre, kortvokste treslag. Vi er 10 000 år tilbake i tid, men forholdene er ikke så ulike dem vi finner i dagens fjellstrøk i innlandet. Ta en titt på bakken når du går i fjellet. Ser du musøre, så vet du hva slags heltemodig kamp denne planta har vært med på, i oppbyggingen av skog og vegetasjon, slik at landet kunne bebos.

(saken fortsetter under bildene)

Omtrent slik så landet ut like etter at isen trakk seg tilbake.

Foto: Fra boka

Musøre er vårt minste tre og var blant de aller første vekstene som kom til landet.

Foto: Fra boka

De som grunnla landet
Musøre fikk følge av andre planter som banet vei for ytterligere vekst, deriblant tindved, som er i stand til å vokse på svært næringsfattig mark, nettopp slik det var her i landet etter at isen trakk seg tilbake. Tindved er utstyrt med egenskaper som gjør den særlig levedyktig, den har nitrogenfikserende bakterier på røttene som gjør den i stand til å ta opp nitrogen direkte fra lufta. På den annen side er tindved lyskrevende, i likhet med andre pionerplanter som er de første til å ta i bruk åpen mark. Etter hvert som jordsmonn dannes blir de derfor fortrengt av andre arter som er flinkere til å utnytte stadig bedre vekstvilkår. Tindved er en hardfør busk som ennå finnes noen få steder i Norge, på karrig rasmark eller elveører.

Eineren var også av dem som gikk i bresjen for å kle landet, og dette er en busk med mange former. Noen ganger blir den til et tre, opptil 15‒20 meter høgt, og ranke, staselige søyleeinere finnes i kulturlandskapet på gamle beitemarker. Høgt til fjells, helt opp til 1730 meter over havet, der de er utsatt for kulde og vindslit, får einerne form av krypende individer som smyger greinene sine langs bakken og over steiner. Den krypende eineren er ekstremt hardfør og lå antagelig ikke langt etter lyngartene i kappløpet for å erobre nye voksesteder som isen hadde blottlagt.
Einer er det av nåletrærne med størst global utbredelse, og denne robuste planta vokser nå villig over hele den nordlige halvkule. Den har blitt som et symbol på nøysomhet, og til alle tider har menneskene visst å utnytte dette harde og seige, kamferduftende trevirket som aldri råtner. Einerens trevirke er blitt brukt til gjerdestaur, torvhallskroker, trenagler og klaver.

Einerbuskene lever ofte i tett kompaniskap med vierbuskene. Vier er en stor slekt av busker og trær som har gjort store bragder for å skape liv etter at iskanten trakk seg tilbake. Vierslekta omfatter alt fra store seljer på over 20 meter til den ørvesle musøre, som knapt kommer seg fem centimeter over bakken. Vierartene dominerer gjerne den nedre delen av fjellbandet der de danner tette kratt i fuktige dråg og bekkesig – kanskje ikke så ulikt det landskapet som tok imot de første menneskene?
Etter hvert som vegetasjonen kledte landet, fulgte dyrelivet etter, og med dyra også mennesker. De første menneskene vi finner spor etter, var jegere og fangstfolk som fulgte iskanten sørfra, via Danmark og Nordsjøen og bosatte seg langs den isfrie kysten. Her fantes allerede skog, rik på jaktbart vilt, og i havet og elvene var det sel og fisk. Selv om de første menneskene ikke var mange nok til å påvikre landskapet, slik som vi gjør nå, trengte de tømmer og ved til ly og brensel. De ryddet boplasser og skapte åpninger i skog og kratt. Her kunne nye arter etablere seg og bidro med det til et variert skogbilde.
Først da jordbruket kom til Norge, for cirka 4000 år siden, begynte de menneskelige inngrepene å bli dramatiske for skogen. Dette er dokumentert ved analyser av pollen fra denne tida, som viser tilbakegang av skogstrær i forhold til gras, urter og korn. Svedjebruk var en utbredt jordbrukspraksis der skog blei brent ned og frø av rug sådd i den næringsrike asken. Dette ga én eller to avlinger, men så blei området overlatt til seg selv og ny skog kunne komme opp. Svedjebruk blei praktisert i Norge helt fram til begynnelsen av 1900-tallet. Skogfinnene, som kom vandrende hit østfra på 1600-tallet etter hungersnød i Finland, var eksperter på denne formen for jordbruk.

De første trærne - osp, bjørk og hassel
De første trærne som kom til landet var svært flinke til å formere seg. Den vegetative formeringsevnen til osp for eksempel, er enorm. Vegetativ formering betyr at enkelttrær kan produsere rotskudd i hundrevis, opptil 40 meter fra mortreet. Frøene til ospetreet er små og lette og spres langt med vinden. Selv om hvert ospetre sjelden blir mer enn 100 år gammelt, kan selve det genetiske individet, altså klonen med gamle og nye rotskudd, bli mer enn tusen år. Kanskje er det nettopp denne kombinasjonen av vegetativ og seksuell formering som har gjort at osp har en svært stor utbredelse og klarer seg på de fleste voksesteder. Når ospa i tillegg tåler kulde og tørke godt, er det lett å forstå hvorfor den var blant de aller første kolonistene i Norge.
Også den hardføre bjørka var tidlig ute. Den reagerer raskt på temperaturendringer og er flink til å tilpasse seg skiftende klima og miljø. Bjørk vokser like gjerne i tørr som i fuktig jord, på vindblåste rabber så vel som i myrkanter, og var dermed en pioner i å innta nytt land etter hvert som isen trakk seg tilbake. Av alle våre skogdannende treslag er det vanlig bjørk som har det minste kravet til sommertemperatur for å vokse, blomstre og sette frø. Dette gjør at den nå danner skoggrensa mot fjellet og mot Arktis de fleste steder, på samme måte som den gikk foran i å kle landet etter isens destruktive framferd. Vi snakker da mer spesifikt om dunbjørk. Vår staseligste bjørkeart, hengebjørk, har større temperaturkrav.
Nye undersøkelser tyder på at bjørka kan ha kommet til Norge allerede under istida. Langs kysten av Nord-Norge var det trolig isfritt, og på Andøya er det funnet fossile røtter og trestammer av bjørk som er datert til å være så gamle som 16 900 år. Altså fra ei tid da iskappa lå tjukk over Skandinavia og store deler av England.
Også i Rogaland er det funnet spor etter bjørk fra tida da isen dekket det meste av landet, for 14 000–15 000 år siden. Isens tilbaketrekning og trærnes innmarsj har ikke skjedd på en samlet front, men i form av sporadiske framstøt og tilbakeganger i ulike områder i takt med svingninger i temperaturen.
At bjørka, med sine beskjedne temperaturkrav, kom tidlig til landet er ikke så merkelig, men at hassel var et av de første trærne som slo seg ned, er mer overraskende. Dagens utbredelse av hassel tyder nemlig ikke på at den er spesielt hardfør. Den vokser langs kysten til Steigen i Nordland, hvor vi har verdens nordligste forekomst av hassel, og den stopper langt under skoggrensa, på Østlandet ved 600 meter over havet. Når den likevel var blant de aller første artene som koloniserte det nakne landet rundt iskappa, kan det skyldes dens enorme spredningsevne. Spredningshastigheten til hassel etter siste istid er beregnet til å ha vært 1500 meter i året. Hasselnøttene blir spredt av ekorn, fugler og mus, men også mennesker har sannsynligvis bidratt ved at de brakte med seg hasselnøtter på sin vandring nordover.
For 10 000–11 000 år siden inntraff en markert endring i pionerskogen. Den tidlige bjørkeskogen blei pressa ut av en ekspanderende furuskog som var favorisert av et tørrere klima. Furua kan dessuten bli svært gammel, opp mot 800 år, og har siden sin ankomst til landet kommet opp i et antall av hele 1,4 milliarder trær.
Evnen til å spre frøene sine, sørge for nye avkom og etablere seg på nye voksesteder er avgjørende for å etablere skog på nytt land. På hogstflater, der ny skog skal komme, kan du se at det spruter opp med smårogn, fra frø brakt dit av trost, stær og annen fugl som har rognebær som favorittmat. Bjørk, furu og osp har lette frø som spres langt med vinden, mens frøene til hassel og einer spises av fugler og ekorn og fraktes til nye steder på denne måten.

Tindved kom til landet for mer enn 10 000 år siden, like etter at istida var over.

Foto: Fra boka

Hassel hadde sin største utbedrelse under varmetida for fem, seks tusen år siden.

Foto: Fra boka

Varmetida
Etter at boreale lauvtrær og furu hadde etablert seg, var det et kjølig klima i landet i noen tusen år, og få nye arter etablerte seg. Da temperaturen gradvis steg igjen, kom flere arter etter sørfra, slik som de mer varmekjære lauvtrærne alm, ask, eik og lind. De trenger høg temperatur for å vokse og produsere modne frø, og for 7000–8000 år siden fant de klimaet her i nord varmt nok til å slå seg ned. Ganske raskt var hele Østlandet dekt med frodig edellauvskog. Det var rett og slett varmetid i landet på den tida. Varmere enn i vår tid. Vi finner fortsatt rester av denne varmesøkende skogen langs kysten, og i lune, sørvendte lier og rasmarker lenger inn i landet.
Det staselige lindetreet, som kan bli hele 30 meter høgt i dagens alleer og parker, kom også til landet mens temperaturen ennå var høg nok til at den kunne produsere modne frø. I dag finnes lind mest som krokete, flerstamma individer under skrenter og i rasmarker som vender mot sør, «sydberg», med spesielt gunstig lokalklima. Her er likevel ikke temperaturen høg nok til at lindefrøene rekker å bli modne i løpet av noen korte sommermåneder. De individene som vi i dag finner på slike steder, må derfor ha vært der siden varmetida og satt stadig nye skudd fra stubber og røtter. Det betyr at når du finner slike krokete lindetrær her, så er disse individene kanskje 2000–3000 år gamle!

Et annet av disse varmekjære lauvtrærne, ask, kom til landet for 7500 år siden og var lenge vidt utbredt. Etter storhetstida for 4000– 5000 år siden har det stadig gått tilbake med dette verdifulle treslaget. Dagens klima i Norge er årsak til at ask bare finnes på lune lokaliteter i Sør-Norge nord til Trøndelag. Om klimaendringer vil favorisere dette varmekjære treslaget, så lurer andre farer. Varmere klima fører med seg nye organismer, også skadegjørere, en av disse er årsak til askeskuddsyke som nå truer askebestanden i Norge.
Omtrent samtidig med ask kom alm til landet og fikk stor utbredelse. Etter hvert som menneskene blei flere og de begynte å dyrke vekster, så blei de frodige edellauvskogene rydda til jordbruksland og almelauv blei høsta i mengder til husdyrfôr. Etter hvert som klimaet blei kjøligere, gikk almen tilbake. Nå finnes alm bare spredt i lune, sørvendte lier nord til Beiarn i Nordland.
Eik er selve symbolet på styrke, mot og visdom. Eik lå foran både ask og alm i vandringen nordover, men er likevel noe mer varmekjær. I varmetida var det store eikeskoger både i Europa og i Norge. Nå finner vi spredt eik her til lands nord til Mjøsa og langs kysten til Møre og Romsdal. Eikevirke var svært populært til mange formål, skipsplanker, tønner, møbler og våpen, de store skogene blei hardt utnytta og forsvant.

Trærnes innvandringshistorie er kartlagt gjennom tidkrevende analyser av pollen som finnes begravd i torv og myrer der det har vært godt bevart. Sammen med karbondateringer av torvlagene har forskerne klart å skape et omtrentlig bilde av skogens innvandring: Grana, vår nest vanligste tresort i dag, kom vandrende østfra – fra Russland, gjennom Finland, over Bottenviken og Sverige og nådde Norge ved Lierne i Trøndelag først for 2000–2500 år siden. Herfra har grana bredt seg sørover og vestover, er fortsatt på vandring og fortrenger furu og bjørk på de beste voksestedene.
Grana slipper frøene sine på vårparten og de kan fyke langt avgårde på ei glatt snøflate. Til nå har grana nådd til Åseral i Vest-Agder på vei mot Vestlandet og til Saltfjellet på vei nordover. Så finnes det isolerte forekomster av naturlig gran på Voss og i Luster, Modalen og Suldal, samt i Pasvik.
Granas historie er forresten i ferd med å endre seg drastisk. Forskere fant nylig fossiler og gammelt DNA i bunnsedimenter fra et vann på Andøya, ytterst i Vesterålen, og det viser at gran og furu kan ha overvintret her under siste istid. Det fantes flere isfrie områder i istida – såkalte nunatakker – hvor mindre planter overlevde, men kan større trær også ha gjort det? Kanskje, mener forbløffede forskere nå. I så tilfelle står en gammel sannhet for fall – nemlig den at det var utenkelig at trær skulle ha overlevd i Norge under siste istid. Kanskje gjorde grana nettopp det – da kan vi ikke kalle den en nykommer til landet lenger.
Ensom ute på en fjellvidde i Dalarne, rett over grensa fra Trysil, vokser det som antas å være verdens eldste tre – et grantre. Da svenske forskere undersøkte gamle trerester og kongler under denne grana viste det seg at de eldste restene var 9550 år gamle. Virkelig interessant blei det da de sammenlignet DNA-innholdet til de døde restene med det levende treet over – og fant at de var helt like! De gamle restene i jorda og det levende treet er samme individ.
Når grana ikke rekker å produsere modne frø i løpet av en kort sommer, setter den i stedet røtter fra de nederste greinene, og det vokser opp nye individer i en klynge som er kliss lik mortreet. På denne måten kan et enkelt individ overleve skiftende klimaforhold og ytre påkjenninger. Slik har denne nesten 10 000 år gamle grana overlevd helt siden istida.
For å gjøre historien enda mer overraskende: Forskerne tror at denne grana kom vestfra, og at enda eldre trær kan finnes i Norge. Kanskje med opphav fra Andøya?

Den sist ankomne - bøk
Den yngste av våre skogdannende trær er bøk. Den kom først i vikingtida, den kom sørfra og lever særlig godt i Vestfold. Telemark og Aust- Agder har også livskraftige bestander av bøkeskog. Bøk er ekstremt skyggetålende og sprer seg nå freidig til nye områder. I og med at bøken kom så seint, kan man spørre seg om den kom til landet av seg selv, eller blei den fraktet hit av mennesker? Det er omdiskutert. Noe som taler for at den kom med mennesker, er at bøkeskogene i Norge etablerte seg etter at jordbruket blei innført. Dette kan bety at bøk blei planta med hensikt, sannsynligvis av vikinger.
En bøkeskog på Lindås nord for Bergen er ganske sikkert planta i vikingtida. Den ligger så langt fra andre forekomster av bøk at den neppe har kommet dit av seg selv, og den gang denne skogen blei til, lå det en kongsgaård like i nærheten.
Skogens utvikling har vært lang og kronglete. Når du går tur i skogen, på en sti skapt av dyr og mennesker, gjennom søylehaller av gran eller furu som er skjøtta for å bli råstoff for byggverk, bioenergi eller papir, kan man undre seg på hvordan alt dette har blitt til. I lys av skogens livsløp blir du en liten maur i naturens store univers.

Isens ferd gjennom landet
Det er istidas mektige isteppe som har forma landskapet slik vi ser det i dag – med blankskurte åsrygger, djupe daler og flate grusmoer etter hvert som is og vann brutalt skurte, gnagde og slipte på alt som lå i deres vei. Enorme masser med sand, grus og stein blei flytta fra koller og åsrygger og avsatt i forsenkninger for å bli til djup, næringsrik jord, og landet blei lagt åpent for bosetting av alle slags vekster.
De vide furumoene er skapt nettopp av sand og grus, fraktet med de mektige elvene av smeltevann under og inne i breen. Rundslipte, større og mindre sandkorn og småstein blei avsatt som vifter når elvene tømte seg i havet og mista sin kraft. Det er disse avsetningene, ferdig bearbeida og sortert av is og vann, som nå utnyttes som sand- og grusforekomster til nytte for det moderne samfunnet. Et samfunn som har liten forståelse for at denne ressursen er begrensa og ikke kan fornyes før neste istid igjen sliter landet ned.
Dalførene utgjør den mest mangfoldige, artsrike og frodige delen av skoglandskapet. Her la isen fra seg masser som etter hvert blei til jordsmonn for plantene. Og der de ligger nederst i landskapet, tar dalførene imot sigevann fra åser og lier. På sin ferd over og i jord nedover mot dalbunnene har sigevannet tatt med seg mye rart, oppløste mineraler, humuspartikler og oksygen, ja, mye av det som planter og trær trenger for å vokse godt. I denne næringsrike jorda vokser stor, høgvokst skog, frodig vegetasjon og et rikt mangfold av dyr og planter av alle slag.
Langs elver og bekker, som med sine årlige flommer stadig former landskapet, om enn mer skånsomt enn de voldsomme smeltevannselvene etter istida, avsettes fine partikler som danner silt og leire. Elva frakter sand, grus og leire nedover vassdraget, og på flate sletter vil massene bli lagt igjen. Flommer og den stadige bevegelsen av masser er naturlig og nødvendig for livet ved elva. Dette er grobunn for en spesiell skogtype – flommarkskog.
Ofte er terrenget slik forma at det ikke er rom for flommarker, sigevannet renner langs dalsidene og rett ut i bekk eller elv. Det næringsrike sigevannet uten de årlige flommene gir vekstmuligheter for andre, kravfulle plantearter. Dette er mark for rasktvoksende granskog, gran av såkalt høg bonitet. De gode vekstforholdene avsløres av høgreist, frodig undervegetasjon med store urter, bregner og gras. Her vokser turt og tyrihjelm, skogburkne, sølvbunke og myskegras. Dette er skogens mest artsrike og produktive plantesamfunn. Vi kaller det høgstaudeskog.

Skyggefulle daler og solvendte lier
Mesteparten av skogen i Norge vokser i hellende terreng. Noe er slakt og vennlig, andre steder er det bratt med ufser og stup. Over en fjerdedel er ganske flatt, men nesten like mye er så bratt at det setter begrensninger for skogsdrifta. Helt avgjørende for skogmiljøet er det om lia er sørvendt og soleksponert, eller nordvendt og skyggefull. Solsida har ofte innblanding av lauvtrær, og vegetasjonen på bakken er for det meste tørketålende, lyselskende arter. Jo brattere lia er, desto sterkere blir solinnstrålinga.
På slike steder kan vi finne rester av den gamle skogen med varmekjære lauvtrær, den som dekket så mye av landet for noen tusen år siden. Lind og lønn fra gamle stubber og røtter klorer seg fast under hamrer og i rasmark. Er det nok sigevann, blir det levelig også for ask og alm.
De solvendte liene har et helt annet preg enn de dystre bakliene. På solsida kan jorda være steinrik og tørr med et svært tynt humuslag, og ofte er det partier med ur og blokkmark. Solinnstrålinga sørger for mye lys og høg temperatur, og gir muligheter for en stor rikdom av arter. Med stort utbud av fargerike blomsterplanter summer lufta av alle slags sommerfugler og andre insekter. Og med det et livlig mangfold av fugler.
Skyggesida, derimot, har tunge trekroner og mindre lys slipper ned til bakken. De nordvendte liene med gammel granskog kan være andektig mørke og skyggefulle, og få blomsterplanter kan vokse på skogbunnen her. Lite lys gir et helt annet vekstmiljø, med småbregner og tette mosematter, gjerne med torvmoser i fuktige partier. Det er i slike miljøer vi kan finne den vesle orkideen småtveblad, en beskjeden liten stjerne i skogmørket. Lange remser med gråhvit skjegglav henger ned fra greinene lik hauggubbens skjegg, og er du riktig heldig får du se skogens naturlige juletregirlander – huldrestry. Øverst i terrenget ligger blankskurte koller og åsrygger med bare et tynt jorddekke. Alt det løsmaterialet som er avsatt i lier og dalbunner, og som med det skapte disse frodige vekstmiljøene, har skjedd på bekostning av høgdedragene. Mangel på jord betyr også liten tilgang på vann og næring for planteveksten. Her, på koller og topper, er skogen glissen og kortvokst, og furu, som jo klarer seg med mindre vann enn gran, danner lysåpne skoger sammen med mye røsslyng og andre nøysomme lyngvekster. Nakne svaberg, som ennå ikke har rukket å bli dekt med lav og mose, gir vitnesbyrd om isens framferd. Mer enn 10 000 år gamle langsgående skuringsstriper er spor av isens vandring mot dalførene.
Slikt terreng er lite interessant for skogproduksjon, og i hvert fall områder langt fra vei får ligge i fred for skogsmaskinene. Derfor har kollene gjerne mange gamle trær i selskap av noen spredte ynglinger som i en heldig stund har klart å etablere seg. Vide kroner over korte, tjukke stammer med oppsprukken, flat bark er tegn på at treet er i ferd med å avslutte veksten.
Skogkledte furukoller er tiurens domene, her er spillplasser der yr paringsleik finner sted mellom snøflekkene på vårparten. Når tiuren spiller, er han i ekstase og enser knapt annet enn røyene på leiken. Da er det mulig å komme nær nok til å nyte synet av brusende fjærdrakter, heftige kamper og paringer. Brunstige tiurer kan være ganske så pågående, og mang en jogger har opplevd uønska oppmerksomhet med bitt og kloremerker fra slike halvblinde og elskovssyke beilere. Selv om det finnes 200 000–300 000 storfugl (tiur og røy) i Norge og nær 10 000 tiurleiker, tiurenes møteplasser, er det ikke så ofte man treffer på storfugl. Men når en tiur blir vekt fra hvileplassen, høres den godt, og det blir et svare bråk når den forsøker å lette for å fly unna. Storfugl, som navnet sier, er en stor og tung fugl, opp mot seks kilo kan en voksen tiur veie, og med forholdsvis korte vinger kreves det mye strev og baksing for å lette fra bakken.
De store, flate furumoene er å finne rett over marin grense, der havet sto på sitt høgeste da isen trakk seg tilbake. På samme måte som elver munner ut i innsjøer i dag, og danner elveører eller deltaer, tømte også breelvene seg i havet og la igjen det de hadde med seg. Slike avsetninger holder dårlig på vann nær overflata der trær og annen vegetasjon har røttene sine. Regn og smeltevann lagres i stedet langt nede i sand- og grusmassene, magasiner som er drikkevannsvannkilder for mange byer og tettsteder
Slike avsetninger kan være både god og dårlig skogmark. Der avsetningen består av grove partikler med mye stein og grus, gir det jorda liten evne til å holde på vann. Som følge av lite vann tilgjengelig i rotsona, vil skogen her være prega av vekster som tåler uttørking, slik som furu. De fleste lyngartene tåler også godt tørke, så her finner du både blåbær, tyttebær, krekling og røsslyng.

Skoggrensene
Skogen har vært usedvanlig dyktig til å tilpasse seg ulike klimaforhold. Fra regnskoger rundt ekvator, via savanner og varmekjære lauvskoger i mer tempererte strøk, til vide barskogbelter og hardfør fjellbjørkeskog i våre boreale, nordlige områder. Men det finnes en grense – eller rettere, flere grenser – for hvor det kan vokse skog.
Mot fjellet og mot Arktis er det temperaturen som bestemmer. Bjørk er det treslaget som klarer seg med lågest temperatur i vekstsesongen. Den kan vokse med en gjennomsnittstemperatur for sommermånedene på 7,5 grader. Like etter følger osp, mens furu og gran trenger en temperatur på 8,4 grader for å vokse. Bøk er den som trenger mest varme, den krever en gjennomsnittstemperatur på 13,4 grader, og har av den grunn en sterkt begrensa utbredelse i Norge.
Mot fjellet følger skoggrensa ei bølget linje, høgest i sørvendte lier, lågest i hellinger mot nord og ofte med en skoggrense som er nedtrykt i dalbunner der den kalde lufta samler seg.

Deler av Norge har arktisk klima. Lengst nord, i Finnmark, stopper skogen mot den arktiske tundraen. Kalde vinder fra Barentshavet, snøfokk og isføyke gir dårlige forhold selv for den hardføre bjørka. Likevel går skogen lenger mot nord her enn noe annet sted i verden. Verdens nordligste skog ligger i Lebesby kommune i Finnmark. Det finnes riktignok bjørk lenger nord, men da som kratt som ikke holder kravet til skog. Verdens nordligste furuskog ligger litt lenger sør, ved Børselv på østsiden av Porsangerfjorden. Grana, den seine innvandreren, har bredt seg nordover fra Finland og Russland og finnes spredt i Pasvik, hvor det for øvrig også vokser enkelte hengebjørk i furuskogen.
Mot kysten finner vi de atlantiske lyngheiene. Et landskap skapt av værhardt kystklima og lang tids beitetrykk og kultivering. Røsslyng er den dominerende planta på disse heiene. Med årene blir lyngen hard og seig og gir dårlig beite. I alle år har brenning av lyngheiene vært et nødvendig tiltak for å holde dem i hevd. Etter en slik kontrollert brenning skyter ny røsslyng opp fra røttene sammen med annen vegetasjon som gir godt beite. Fortsatt drives slik tradisjonell skjøtsel av lyngheiene langs kysten for å bevare dette unike kulturlandskapet.
Rundt midten av 1900-tallet var skogreising en prioritert oppgave i Norge. Deåpne lyngheiene lå laglig til for planting av skog, og staten ga rikelig støtte til skogplanting. For det meste var det vanlig gran som blei planta, men etter hvert fant skogforskerne ut at en nordamerikansk gran, sitkagrana, ga mye større tilvekst i kystklimaet og var velegna for å produsere tømmer raskt. Sitkagrana, med sine spisse nåler og tette kroner, fortrenger annen vegetasjon, skogen er nesten uframkommelig og det viser seg at den sprer seg hemningsløst. Satsinga på sitkagran oppfattes nå av mange som et feilgrep og arten er svartelista.
Skoggrensa mot kysten blei på denne måten flytta, de treløse lyngheiene blei mange steder erstatta av tette granbestander. Men fortsatt finnes intakte lyngheier som langs hele vestkysten fra Rogaland til Troms danner skoggrensa mot havet.