Corvus corona. Å snike på kråker i coronaens tid

For min del startet det med et tilfeldig introduksjonskurs i kråkespråket. Det var en formiddag hvor jeg rusla ut i det lille skogholtet bak huset, smådeprimert fordi alle ting jeg så fram til det neste halve året så ut til å gå i vasken.
Et krasst KRA fikk meg til å våkne fra min egen selvmedlidenhet.
Mot den lysegrå marshimmelen fikk jeg øye på en kråkesilhuett i flukt mot et krokete lerketre. Kråka vaglet seg til i lerka, og jeg så at det satt flere der fra før; forhutlete, gråsvarte skikkelser med skuldrene trukket godt opp mot ørene. Ei kråke til kom seilende over himmelen og fant en plass i treet. Og så ei til, og ei til.
Lufta var med ett full av skjærende, rullende lyder.
Hvorfor samla de seg der i lerketreet, og hva ville de si?

(saken fortsetter)

Kråkespråket

Om man først begynner å lytte til kråka oppdager man fort at den har mye på hjertet. Fra det vanlige KRA!-et til rullende karr-karr og hese hyl som ikke finner sin gjengivelse i vårt alfabet. Om man er riktig heldig og kommer over et par som sitter ved siden av hverandre i et tre om kvelden, kan man kanskje høre de myke kurr’ene som spinner mellom de to døsende kråkene, en slags pludring på sengekanten.

Allerede i 1971[1] tok forskerne Chamberlain og Cornwell opp ulike kråkelyder, og spilte dem av for ville kråker for å se hva slags reaksjoner de fikk. De fant raskt ut at hver lyd som ble avspilt ga en entydig reaksjon hos de fleste fuglene. Lydene hadde mening. Et språk?
Én bestemt lyd fikk kråkene til å flykte til alle kanter; en annen fikk dem til å komme nærmere. En tredje lyd fikk kråkene til å holde seg på stedet, men kikke seg nøye rundt.

Når ei kråke er fanget, og strever med å komme seg unna, uttrykker den høyfrekvente, skarpe lyder. Artsfrender som hører ropet vil raskt flokke seg rundt der lyden kommer fra, klare til å prøve å mobbe vekk faren. Chamberlain og Cornwell må ha hatt sansen for en viss form for dyreplageri; de skriver at slike klagerop kan induseres gjennom å «holde en ung eller voksen kråke opp-ned etter beina, og riste den».
Det samme vil de gjøre dersom det kommer en fiende de kan hanskes med i fellesskap: De vil komme med stakkato «kjefterop», hvor de skjeller ut rovdyret eller fuglen som våger seg for nært, og advarer de som befinner seg rundt.

Hauken i furua

Med dette i bakhodet begynte jeg å spane rundt meg der jeg stod på den våte stien. Og der! I et bøketre, nesten usynlig mot den grå stammen, satt en stor, lys skikkelse, ubevegelig som en Hufse. En hønsehauk. Den hadde det påtatt uaffiserte uttrykket til noen som har blitt avslørt.
Jeg ble begeistret, følte at jeg hadde fått innblikk i noe hemmelig, det var nesten som om jeg kunne en liten bit fuglespråk.

Kråkene ligger i permanent krig med de større rovfuglene. I byen går hønsehauken til overraskelsesangrep mot kråkene hvis de får sjansen. Kråkene svarer med å gå til prevantive angrep. De stuper mot hauken, drar den i halefjøra og hakker den i hodet. I fellesskap kan de trakassere hauken til den stikker av fra kråkenes territorier. Når kråkene samler seg i flokk og begynner å kjefte, kan man rette blikket mot himmelen og spane etter rovfugl. Det kan også være et element av lek og sjekking i kråkenes mobbing. Kråkene stuper mot rovfuglen og ser hvem som tør å komme nærmest, i følge forskerne for å tøffe seg for potensielle partnere. Ikke ulikt oss menneskers utøvelse av ekstremsport .

Men hvorfor fløy kråkene inn i et område hvor det befinner seg fare?
Svaret er oversikt, kråkenes foretrukne livsstrategi. De som kommer flyvende mot faren, og deltar i kjeftinga, får i alle fall greie på hvor hauken er. Å sette seg i den støyende kråkeflokken er en forsikring mot å bli overrasket i et intetanende øyeblikk (hønsehauken er en mester i å komme overraskende på). Kråkene er tryggere i en flokk med mange årvåkne øyne.

Smarte kråker

Vi mennesker liker å tenke på oss selv som det ypperste av hva evolusjonen har klart å skaffe til veie. I studier av komplekse tankeprosesser, som språk, har forskerne lenge fokusert på de store apene, altså oss og våre nære slektninger. Vi har antatt at vi er alene om å forstå hva andre tenker og og agere ut i fra det, og å kunne kommunisere på avansert nivå.
I andre dyregrupper har vi ofte lett etter intelligens hos de dyrene som likner mest på oss selv. Ugla blir for eksempel ofte sett på som fugleverdenens klokeste. Kanskje fordi ugla har et flatt ansikt, høy panne, og øyne som ser framover, akkurat som oss? Men ugla er i virkeligheten temmelig dum (hvis du skulle slumpe til å dyppe ei ugle i vann, ser du at det store hodet består av nesten bare fjær). Kråkefuglen, derimot, er fremmed for oss. Den har lav panne, øyne på hver sin side av hodet, og gir generelt lav score på fysisk gjenkjennelse for oss mennesker.
Kan det virkelig være at kråka er smart nok til å ha et språk?

Evolusjonen har forsynt kråka med en hjerne som er ekstremt stor i forhold til kroppsvekt[2]. Faktisk like stor som hos våre nærmeste slektninger, sjimpansene. Spesielt store er delene av fugleforhjernen som man tenker seg er analoge med pattedyrenes prefrontal cortex, der de komplekse prosessene foregår.
Kråka kan faktisk være enda smartere enn det hjernestørrelsen indikerer. Kråkefugler, i selskap med noen andre sangfugler og papegøyer, har mindre og langt tettere pakkede nevroner i hjernene enn det pattedyr har – kanskje fordi de skal opp i lufta, og er avhengige av å være så lette som mulige? Den lille kråkehjernen har altså plass til mange fler nevroner og sammenkoblinger enn det en pattedyrhjerne på samme størrelse ville hatt.

Corvus corona

Koret av kjeftende kråker må ha advart hvert lille kryp i hele skogholtet. Etter et par minutter lettet den store grå fuglen i furua, og svevde slukøret bort. Sola hadde gått bak en sky og huden nuppet seg, men jeg ble likevel stående og se på kråkene i lerketreet etterhvert som de ble stille og flokken løste seg opp. Det foregikk visst mer enn jeg hadde trodd mellom de gråsvarte skikkelsene. Hva mer kunne de fortelle?

Siden episoden med hauken har jeg holdt kråkene under oppsikt. Det fine med kråker er at de er overalt, og du trenger ikke engang kikkert for å se dem holde på. Jeg har på noen få marsuker sett dem erte de langt tregere duene, nappe dem i halen, tilsynelatende uten annen grunn enn at de vil ha det gøy. Jeg har sett dem gjemme mat for andre fugler. Og jeg har sett dem leke, loope som svarte paraglidere over furutoppene på kvelder med stiv kuling fra havet, slik jeg aldri har sett noen fugler leke før.
Jeg tenker at jeg gjerne skulle vært ei kråke for en dag. Smarte nok til å kunne prate med hverandre, smarte nok til å ikke slutte å leke. Men, om jeg ikke kan ta del i leken, kan jeg i alle fall la meg underholde. Det hjelper ikke mot virus, men det er umulig å kjede seg i selskap av ei kråke.

Etymologisk PS

Kråkas latinske navn er Corvus corone. Corone er lånt fra gammelgresk, og betød opprinnelig noe sånt som krans eller krone. Det henviser kanskje til kråkas krumme nebb, og deler ikke noe annet med corona-viruset enn det etymologiske opphavet (coronavirus er omgitt av en kappe, eller en krans, av proteiner). Kråkekikking er dermed erklært smittefritt.

Kilder

[1] D. E. Chamberlain and G. W. Cornwell (1971). Selected vocalisations of the common crow. The Auk: Ornithological Advances, vol 88, s. 613 - 634

[2] Den lynende intelligente ny-kaledonske kråka har en hjerne som tar opp 2,7 prosent av den totale kroppsvekten (til sammenlikning er menneskehjernen er 1,9 prosent av total kroppsvekt).

Emery, N. J., Clayton, N. S. (2004) The mentality of crows: Convergent evolution of intelligence in Corvids and Apes. Science magazine, vol 306

John Marzluff og Tony Angell (2012). Gifts of the crow. How Perception, Emotion, and Thought Allow Smart Birds to Behave Like Humans.

Samtaler med Geir Sonerud.