30 dagers eksperiment

Januar 2016 startet et eksperiment, startet av klimaforskere ved Universitetet i Oslo. Forsøket handler om forandring. Det heter The cCHALLENGE og varer i 30 dager.

Det eneste du trenger er å gi deg selv, eller gruppen du er med i, en utfordring. Nå er en ny periode i gang. Les mer her om hvordan det går for de 20 deltagerne.

Når man melder seg på, tar man en utfordring. Den velger du selv. Eksempler: Redusere forbruket en måned. Skru av strømmen en time hver dag. Ikke spise kjøtt en måned. Ikke kjøre bil. Lese bok to timer hver dag. Alt mulig, ikke bare miljøutfordringer.
Eksperimentet analyserer hvordan forandring oppstår, hvilke sosiale normer vi inngår i, og hvordan våre egne små valg, holdninger og handlinger påvirker andre og skaper nye forandringer. I løpet av 30 dager kan man både skape forandring i oss - og rundt oss. Forsøket er en slags påminnelse om at forandring alltid starter med mennesker.

34 personer deltok i pilot-forsøket 2014/15. Her ser du hvordan det gikk med to av dem:

Anne Karin Jortveit: 30 kroner dagen i 30 dager

Den kommende måneden har jeg i snitt 30 kroner dagen til personlig forbruk. Jeg kan spare og overføre penger, men aldri låne av dager som kommer. Husets faste utgifter og familiens matbudsjett er holdt utenfor.
Alt annet, fra kafebesøk til parfymeri, skal dekkes av disse pengene. Om jeg trenger nye sokker, sjampo, skriveblokk, får lyst på sjokolade, ta-med-kaffelatte, et glanset blad (guilty pleasure) og så videre, må jeg foreta valg. Hva trenger jeg, hva kan jeg hoppe over, hva er verdt å spare til, hva har jeg rett og slett ikke råd til? Vil jeg, på en annen måte enn tidligere, glede meg over det jeg velger eller trenger å bruke penger på?
Jeg har lagt 30 kroner i mynt på 30 glass og satt dem på en hylle. Det ser ut som en blanding av snodig adventskalender og gammeldags sparegris. Målet er ikke å være flink pike og ende opp med myntfylt glass, men å bruke disse 30 dagene til å tenke gjennom tingenes tilstand.

1. dag: I dag har det gått riktig så bra. Jeg har hatt flere deadlines og har ikke hatt tid til butikker. Og jeg kan faktisk gjøre min første pengeforflytning. I morgen har dagens glass hele 60 kroner!

2. dag: Jeg har funnet fram en liten portemoné (fint ord!). Den vil jeg bruke i tiden som kommer. Den vanlige lommeboka, som svulmer av kvitteringer og diverse fristende bankkort, blir heretter hjemme.

5. dag: Jeg måtte bytte ei lyspære på atelieret. Hele dagens kvote gikk med. Innerst i en skuff, i det mørkeste hjørnet ligger de. Sammenkrøllet under vekten av andre tekstiler. Gjemt og glemt. Lommetørklærne. En gang i tiden ble lommetørklær stivet og strøket, og gjerne brettet til en perfekt trekant. Det var stas å ha dem med seg og på seg.
Dette begynte jeg å tenke på, der jeg sto med en rasende billig pakke papirlommetørklær i hånden. Men jeg trengte akutthjelp, og slik gikk en tredjedel av dagens portemoné. Med en halv liter må-ha-til-kaffen-på-atelieret lettmelk, forsvant over to tredjedeler.

7. dag: Kunstnernes Hus, Oslo Kunstforening, Museet for samtidskunst… Faglig påfyll med en kollega/venn. Etter en slik runde trengs det påfyll av annen art. Kaffe og kake kostet meg nesten en tiendedel av hele månedsbeløpet (!) Portemonéen er lettere slunken, men det smakte fortreffelig.

14. dag: Det kommer en dag i en kvinnes tilværelse da sjampo og/eller lotionflaska er tom. Jeg teller myntene mine og ser at jeg har nok til begge deler. Jeg bestemmer meg for å ta en ekstra titt i skapet under vasken på badet. I det daglige kommer jeg som regel ikke lenger enn til flaskenes frontlinje. Men bakom, i halvmørket, har det liksom vokst seg til. Vokst seg veldig til. Jeg kjøper rett og slett nye produkter før de gamle er brukt opp. Jeg går lei av det jeg har, jeg vil prøve noe nytt eller jeg husker ikke hva jeg har og kjøper mer siden jeg allerede er ute og handler. Og så videre. I alle disse nedstøvete flaskene, tubene og glassene er det masse igjen. Det lukter til og med greit av det meste.
Portemoneen forblir lukket … i dag også.

19. dag: Jeg begynner virkelig å kjenne på at det er en slags frihet i rammen jeg har gitt meg selv. I stedet for å gå til innkjøp av ting og greier jeg mener jeg trenger, har jeg aktivt begynt å kartlegge hva jeg faktisk har. Det har hendt at jeg har glemt å ta med portemoneen ut.
I morgen skal jeg på kafémøte, med klirrende mynt. Dette prosjektet rommer faktisk både hverdag og litt fest. Det holder med en dagens kaffe, tenker jeg.

24. dag: Jeg har simpelthen kommet i kontakt med mitt eget personlige forbruk slik det var. Selv om jeg ikke anser meg selv for å være storforbruker, har jeg nok hatt en noe tåkelagt forbrukssone. Denne måneden er derimot all pengebruk transparent. Jeg har full oversikt, og begynner paradoksalt nok å bli litt glad i dette regelstyrte regimet. Det hadde jeg ikke trodd fullt og helt på forhånd!

30. dag: Endelig opptelling. Syttifirekroner igjen. Jeg tror jeg avrunder måneden med å slippe disse siste myntene ned i en sort gryte i Oslo sentrum i morgen.

UNDER BILDET: Les hvordan det gikk med familien som forsøkte å skru av strømmen midt i mørketiden.

Sigrun Brustad Nilsen

Dag O: To fluer
Jeg vil gjennomføre et prosjekt som kjennes på kroppen og byr på merkbare utfordringer. To strømfrie timer i døgnet, helst kveldstid. Alt må skrus av - med unntak av fryser, kjøleskap og en varmeovn. Jeg er mye pålogget på grunn av jobb og bruker også mye tid på sosiale medier.

Testdag: Rastløs og irritabel
Vi gjorde en testrunde med avslåtte lys tidligere i uka. Oppstart var satt til kl. 19.00 mandag kveld. Runa, minstejenta, hadde gledet seg i over en uke. Ingen skulle få lov å sitte bak en skjerm eller fikle med mobilen. Vi skulle sette oss til bordet ved peisen, tenne stearinlys i hele stua og tegne. Da samboeren min oppdaget at han måtte slå av tv’n i VM-overføringen med Magnus Carlsen, dalte motivasjonen. Grinete satte han seg til med gitaren og klimpret halvhjertet. Det dårlige humøret smittet over på minstejenta da hun oppdaget at hun ikke hadde gjort lekser. Stemningen var rastløs og irritabel. Hvem hadde egentlig bestemt at hele familien skulle delta? Tvilen kom. Jeg har valgt et prosjekt som er nokså invaderende…

1. dag: Hva vil gjestene si?
Første kvelden satser jeg alt på å løfte stemningen. Jeg går til anskaffelse av nye tegnesaker, lager krydderte med honning og tenner en masse stearinlys. Jentene og jeg tegner. Hyttestemning. Full ro. Det er rart hvordan opplevelsen av lyd endres når lysene slås av. Vi sitter der uten å si noe til hverandre. Vaner er tydeligvis vonde å vende, for ved to anledninger skrur jeg på lyset i ren automatikk. De blir raskt skrudd av igjen. Jeg er vel ikke er disket!?! Nå kvier jeg meg litt for morgendagen, for da får vi overnattingsbesøk og gjestene vet ennå ikke at de også må være med på dette. Her begynner det sosiale eksperimentet…

3. dag: Da gjestene skulle være med
Jeg ler avvæpnende da jeg forteller overnattingsgjestene om eksperimentet vi prøver ut. «Dette er da ikke noe problem», mener Robert etter at vi har sittet 2 timer og skravlet i dunkel stearinbelysning. Åslaug er enig. Da er det vel kanskje ikke det. Annet enn i mitt tvilende hode.

4. dag: Men hva med Magnus Carlsen?
«Pappa, skal du ikke legge bort mobilen og komme og tegne med oss?» Runa har blitt «Lystimens» overformynder, og David synes det er plagsomt fordi han stadig vil se sjakk. Hun synes plutselig hele opplegget er en strålende ide’ og spør stadig om vi ikke snart skal ha Lystime, som hun nå kaller det. Da kan vi nemlig tenne stearinlys. Og være sammen hele familien. Vi dikter en sang om spøkelser. Vi tegner og fargelegger. Prater litt fra tid til annen også – når vi finner det for godt, eller en tusj eller blyant må sendes fra den andre siden av tegnebordet.

5. dag: Mørket bedøver meg
Jeg vet ikke om dette er noen god ide. Jeg har hjemmeeksamen nå og to heseblesende uker på å bli ferdig. Oppstarten har vært treg, og etter Lystimen er jeg så trøtt at jeg knapt orker å jobbe. Jeg skriver noen linjer om kvikkleireskred. Begynner på et brev. Hører på musikk og sjekker ståa på sosiale medier. Mørket bedøver meg. Skal jeg virkelig gjøre dette en hel måned?

7. dag: Hybelkaninene får være i fred
En viktig erkjennelse: I mørket mister man oversikt over rot i huset. Hybelkaninene blir usynlige. Det passer meg i grunnen utmerket.

11. dag: Jeg og de stygge potetene
Jeg er en racer på Facebook og driver sider jeg ofte oppdaterer. Det skjer sjeldnere nå, fordi de strømfrie timene krever at jeg må prioriterer hardere når det gjelder PC-bruk. For noen uker siden startet jeg en aksjon mot matsløseri. Aksjonen heter «Stygge poteter – ja takk» og er en reaksjon på Bamas skjønnhetssortering. Bamas skjerpede skjønnhetskrav gjør det også vanskelig for norske potetbønder å drive produksjon av mat på en lønnsom måte. Hvis man tenker etter, forstår man at dette på sikt vil ramme matsikkerheten vår. Over 23 000 følger siden om matsløseri og matsikkerhet. Det er overførbart til dette prosjektet også. Endring starter alltid med noen, det starter i det små. Og noen må begynne.

13. dag: Homo electronicus
Jeg er en «homo electronicus»! Er avhengig av elektrisk strøm i enormt mange ting jeg gjør. Jeg har hyller, skuffer og skap beslaglagt av elektro-gadgets som mix-mastere, brødristere, vaffeljern, kaffemaskiner, mobiltelefoner, datamaskiner, høyttalere, julestjerner, blendere, batteridrevne tannbørster. Alt dette gjør livet mitt enklere. Samtidig som det kompliserer tilværelsen med alt jeg må anskaffe, eie og «pleie». Jeg er avhengig av energitilførsel for å benytte alt dette. Jeg undrer meg over hva jeg kunne greid meg uten. Og hvilken energisparing og miljøeffekt en nedtrapping av all denne elektrifiserte aktiviteten bidrar til? Hva utgjør mine strømfrie timer? Hvor mye mindre belaster jeg miljøet bare ved å bruke mindre energi? Og: får jeg bedre helse? Større muskler? Mer tid? Et klarere hode? Blir livet mitt mindre effektivt, men mer levelig?

Dag 22: Regelbrudd
Det er gått automatikk i de strømløse timene nå. Jentene slår av lysene i annen etasje. De synes lite plaget av mørket, og klager ikke over at de er mørkeredde. Jeg lager te og finner fram stearinlysene. David henter ved og tenner i peisen. Men i dag savner Klara musikk. Hun elsker å synge. Jeg tar sjansen på et lite regelbrudd. OK. Vedtak fattet: Vi hører på favorittsangene. Jeg kan ikke være for rigid. Mens vi tegner, spør jeg jentene om Lystime er noe vi bør fortsette med også etter eksperimentet. Runa: «Så klart! Vi kan gjøre det hver kveld. Eller annenhver dag. Eller når vi har lyst og ikke skal bort eller gjøre noe annet, for eksempel!».

26. dag: Drømmen om selvforsynt energi
Praten over tegnebordet går om strømforbruk i norske hus. David tegner hus. Det er jobben hans. I mørket snakker vi om energieffektive hus, om strømsparing, om hva vi må ha og hva vi kan greie oss uten. Drømmen: Å bo i et hus selvforsynt med energi. Hvorfor er det så lite satsing på dette? Hvorfor kan så få arkitekter noe om dette? Med solcellepaneler på taket, naturvennlige materialer (eksempelvis massivtre, som lagrer karbon) i vegger og tak, diffusjonsåpne konstruksjoner, og jordvarme og solfangere installert, hadde vi hatt et sunnere og mer karbonnøytralt hus, og kanskje vært selvforsynte med energi. Ikke god butikk for kraftselskapene, selvsagt, men god butikk for oss og for naturen vi omgir oss med.

27. dag: Svett i mørket
Jeg innrømmer det: Jeg liker forandring, alt som bryter med rutinen og tar tanken et skritt videre. Tegning er vel og bra. Samtaler også. Men jeg vil gjøre noe annet! Barna er lagt. Sambo er på julebord. Huset er mørklagt og stille. Inspirert av en venn som trener hjemme, bruker jeg i dag tiden på å svette. Yoga! Jeg tar fram gummimatten og gjør en solhilsen. Jeg går i bro… Namaste!

30. dag: En siste refleksjon
Eksperimentet skulle være et hardtslående offer for miljøet. Det skapte et etterlengtet pusterom i hverdagen. Noe som nærmest var en straff, ble både en velsignelse – og en vane! Jeg fikk anledning til å gjøre ting jeg vanligvis har bortprioritert. Med disse strømfrie timene, kneblet jeg stress, og ble tvunget til å koble av. Det ble en egen ro i huset, som på hytta i gamledager, før også denne fikk innlagt strøm.
En annen erkjennelse: Endring krever både vilje og mot, for folk rundt en har ulike og ofte overraskende reaksjoner. Positive og negative.
Men jeg ser også at ett menneske, eller en mindre gruppe, kan bety en forskjell. Jeg har tro på dominoeffekten.
Mitt neste skritt blir å trekke dette prosjektet inn i klasserommet, og gjennomføre noe liknende der. Det er tuftet på et «learning by doing»-prinsipp av stor pedagogisk verdi.

Vårt nyhetsbrev er fantastisk, såklart. Underlig nok er det også gratis! Du får det her.