Rasering av urban natur

Byens siste grusvei

Når bekken og treet sier «her bor jeg», så sier vi «fuck off», hugger ned og legger i rør.

Jeg har den siste tiden sett hvordan entreprenører og maskiner er i sving ved Elgeseter bru i Trondheim. Tonnevis med fyllmasse og grus kjøres ut i Nidelva og endrer både elveløpet og promenaden. Som den plagsomme samfunnskverulanten jeg er, tok jeg like gjerne kontakt med utbygger for å spørre om innsyn i saksbehandlingen. Det viser seg å være studentersamfunnet som selger den gamle fengselstomta i skråningen mot elva, og utfyllingen gjøres for å tåle trykket fra planlagte nybygg der. Ingeniørene er gode på sånt, de beregner hva bakken tåler og hvilken dimensjonering man må jobbe med. Å forvente at et slikt byggeprosjekt kunne forsvares med argumenter om prekære samfunnsbehov var nok ønsketenkning fra min side, men hindret meg likevel ikke fra å bli skuffet over svarene jeg fikk.

Da jeg etterspurte konsekvensutredninger om spurveskogen i skråninga ved elva, og om sjøørreten, laksen og stokkandriken, ble svarene vagere, og tonen mer aggressiv. Jeg er vant til å føle meg som en demonstrerende hippie når jeg snakker med teknokratiet, og denne gangen ble intet unntak. Tåregassen og batongene er alltid like om hjørnet når spørsmålene blir vanskelige å besvare. Høye bygg vil bli reist, og trær vil bli revet opp med roten. Ekornet vil miste enda et bosted, champagnekorken sprette og silkesnoren klippes. Kanskje får man en gullfiskdam, litt brostein, et gummiert klatrestativ og noen fine rosebusker som kompensasjon. I korridorene på rådhuset er det business as usual.

(saken fortsetter)

Tradisjonen tro gjøres byutviklingen uten nabovarsling, og med kortsiktig økonomisk vinning for øyet. Det er lenge siden byarkitektene forstod verdien av fjordutsikt, kollektivt eierskap og økologi, og enda lengre siden elgen skuet utover eng og åker på Elgeseter. Historien har rast videre i et voldsomt tempo, og alt føles som et eneste stort sammensurium; Gulltanna, Stordalen, Koteng, Scandic, Hesthagen, Brøset, Grilstad, Ilsvika Extra, brua til Munkholmen, nordre belastningsvei og tunellen til Flakk. Man kan bli stressa av mindre. Og hvor ble det av pinnsvinet?

Deler av tomta ved Elgeseter bru skal bli en ny del av NTNU, og driften på Dragvoll skal flyttes hit. Den gjenværende bygningsmassen er ikke gjort rede for. Dragvollbygget skal i likhet med bygårdene på Elgeseter enten forfalle, rives, eller bygges om. Dette er litt i det blå, akkurat slik som det pleier.

CO2-kalkylene, og det psyko-økologiske regnestykket totalt sett er ikke å oppdrive verken i sakspapirene eller i byggherrens-, fylkesmannens- eller de vekstkåte lokalpolitikernes egne refleksjoner. Da raseringen av krysset ved Høyskoleparken startet for noen år siden med tanke om å fostre opp nye bedriftsøkonomer og eiendomsmeglere, var det heller ingen refleksjoner rundt den ikke-kommersielle ressursforvaltningen: Ekornet og pinnsvinet fikk et innskrenket habitat, og menneskene som bodde der fikk mindre utsikt, dårligere luft, og mer støy – både visuelt og auditivt. For ikke å snakke om energibruken og innsatsfaktoren i byggeprosjektet.
Hvordan beregner man dekningsbidrag for økologien? Hvordan kan vi måle velstand i en verden hvor krig og skogbranner utløser en økning i bruttonasjonalproduktet, og hvor dette brukes som parameter for samfunnslykke? Hvordan måler man verdi, og hvordan kan man vekte økonomi og økologi uten å fordumme noen av perspektivene? Disse refleksjonene kom aldri på pensum, og har enda ikke blitt nevnt i forelesningene på handelshøyskolens auditorium.
I et utdanningsløp i et av de mest siviliserte landene i verden fremstår læreplanens manglende tverrfaglighet nokså uopplyst. Oljeplattformen er et imponerende byggverk, men langt mer imponerende er det å få en skog til å vokse, en meitemark til å trives og en fjord til å yre med liv. Likevel er det kapitalisten som ler økologen opp i ansiktet og kaller ham en tåpe.
Så, hvor skal vi begynne?

Hvorfor er det lov å kjøpe opp bygårder, la dem forfalle, for så å bygge nytt, når vi samtidig forfekter miljøeffekten av vedlikehold? Hvorfor lar vi politikerne slippe unna, mens vi alle snakker om reparasjonsdager, forbruksmønster og lapping av klær? Hvorfor skal vi alltid tilrettelegge for vekst, økt hastighet og infrastrukturell ekspansjon? En velfungerende bussflåte sendes til Øst-Europa, vi kjøper nytt og bygger ut vegnettet, men ingen etterspør karbonregnskapet. Hvorfor kaller vi det øko-bygg, og tillater annekteringen av de få og små grønne lungene byene har, og lar urbaniseringen ekspandere inn i periferien, inn i matjorda og soppturterrenget vi alle egentlig verdsetter? Når bekken og treet sier «her bor jeg», så sier vi «fuck off», hugger ned og legger i rør.

At vi så blindt er med på å ødelegge det vi holder så inderlig kjært er kanskje det største paradokset. Til og med de høytlønnede ingeniørene ved Elgeseter har barn som vil bygge trehytte, leke i løvet og bade i bekken. Generasjoner med tilvenning til tross; verken dyr eller mennesker er skapt for et urbant liv. Når vi stenger dyrene og økologien ute gjør vi oss selv en bjørnetjeneste. Vi gjør oss selv syke. Ikke engang Bymarka minutt for minutt, streamet med 5G, kan lappe dette sjelesåret.

Det grønne skiftet burde handlet om den sårt tiltrengte pusten i bakken, et redusert materielt forbruk og en radikal endring i tankegodset. Økologi må inn i alle utdanningsløp, og samtlige politiske beslutninger bør forankres i gode psyko-økologiske vurderinger. Å foreslå en viltpassasje gjennom byen burde vært et bedre politisk initiativ enn den rådende fallos- og signalbyggsiveren. Likevel er et slikt innspill som ren utopi å regne.

Overdrevet og naivt sier du? Noen lass grus ved Nidelva er kanskje ikke all verden, men dette handler om å se det store i det små. Overføringsverdien mellom dette, og ranet av den globale økologien bør nå være synlig for det blotte øyet: Det er de samme mekanismene som er i sving i den lokale urbaniseringen, som når kraftutbyggerne sprenger fjellet i energiproduksjonens- og det grønne skiftets navn. Teslaer i Paris trenger ladestasjoner mer enn havørna trenger vinger, og velferdsstaten trenger eksportinntektene sine, må vite.

Aggressive kommersielle krefter blir ekstra skumle i et sedat samfunn, hvor næringslivet har adgangskoden til rådhuset, og maktsyke politikere uhindret fortsetter å vekte økonomi over økologi. Om hjørnestensbedriften produserer våpen, laks eller lakris er ikke så nøye, så lenge det gir økt sysselsetting. Jeg vet ikke hva som er verst; om det er ignoranse eller arroganse og ondskap som driver dette frem, men våre folkevalgte burde vite bedre. Kanskje blir eneste mulighet å selv gå inn i politikken. Det er tydeligvis ingen voksne der.