Bursdag på Hardangervidda med fresende lemen som gjester

Klar for fjellet.
Han kom til verden 23. juli klokka syv minutter over syv, den sommeren Jack Bauer hadde 24 timer på å redde verden. Etter hver episode hadde vi sett på hverandre, nikket og sagt:
- Vi får nok ikke sett den neste vi. Vi er nok ikke hjemme da. Vi er nok på sykehuset og holder en nyfødt liten gutt i armene, mer opptatt med å redde hans verden enn Jack er med sin.
Vi var klare. Overklare. Til å ta fatt på lite søvn, spise mat med en hånd og etablere kroppen i en gjentagende pulsrytme. 23. juli for tolv år siden startet vi på den viktigste jobben av dem alle.

Bursdagsønskene har ofte handlet om ting som til enhver tid mangler strøm eller som manøvreres på en skjerm. Men ikke i år. Han ønsket seg telttur. Med fisk på kroken, passe med godteri, real turmat, sovepose og liggeunderlag. Å sove i telt. Han skulle bære alt selv.

Vi tenkte at mandager med «71 grader nord» ikke hadde vært uten påvirkning. At «Ingen grenser» hadde vist at alt er mulig, og at Lars Monsen klarer seg bra på TV-skjermen også med borrelia i kroppen. Av en på tolv.

- Hvor vil du at vi skal gå da, sa vi.
- Jeg vil på det ordentlige fjellet svarte han. Ikke sånn i Nordmarka eller noe. Det må være utsikt og lite trær. Og passe mye opp og ned. Jeg er jo glad i variasjon som dere vet. Jeg liker at det skjer noe. I virkeligheten. Ikke bare på film.
Hardangervidda sa vi. Vi starter på Breiset og går oppover langs juvet, til vi kommer opp på platået og innover i retning Lufsjå. Og i enden på Nordre Stortjønna kan vi telte. Der er det vann, ørret, passe flatt, og sannsynligvis myk teltplass og utsikt til Gaustatoppen.

Pakkingen.
Vi ble enige om at alle tre måtte ha hver sin sekk og at menyen skulle bestå av polarbrød, kumlokk, kritt, colaflasker og Stratos. De fire siste under betegnelsen bensin. Mer for kropp enn sjel. Nok sukker til å orke det meste.
Kaffe til de voksne, saft, og ikke minst kylling i karri og kebab med ris.
Til frokost skulle far lage havregrøt med en pose fruktsuppe.
Vi kom til å bli mette. Og i tillegg skulle vi dra fisk. Så mange vi bare orket.

Vi taua i vei med godt mot, klar for tre timers effektiv gange, med akkurat passe mange stopp underveis. Kvalitetspauser er viktig – å stoppe opp for å se seg bakover: Se, så langt vi har gått! Flagget måtte også med, i de store ekspedisjoners ånd.

En blir varm av å gå oppover og da er det greit å skrelle av seg alle klærne og legge seg langflat i klart fjellvann. Ingenting skjultes, men det er ikke noe å være redd for heller. For tolvåringer er det selvfølgelig i overkant flaut men med lite lyd og ikke så mye plasking går det greit. Å bade. Stille.

Lemenåret.
Hunden vår Tilla, en mellomdoodle, har mest nese for trøffel men sannelig også for lemen. Hun snuste seg frem til den ene lemenfrøknen etter den andre og de var så sinte som bare lemen kan bli. Men ingen sprakk eller opplevde noe annet enn en skrekkelig skummel snute i ansiktet. Og lemen kan så visst både frese og bite fra seg. Øye for øye, tann for tann. Voff vs. fres.

Åtte lemen senere fant vi en fin leirplass. Med jevnt, tørt underlag, passe plassert i le og med lett tilgang på vann. Langs vannet lå flate store steinhyller til å sitte på.

Vi satte opp tremannsteltet og passet på at åpningen ga oss fin utsikt. Rigget til liggeunderlag og soveposer, systematiserte sekker, mat og klær. Bestemte at det var tid for mat.
Vann ble kokt på gassbrenner, helt oppi hver sin pose med tørrmat, rørt i og forseglet. Så tenkte vi oss frem til fem minutter, rørte igjen og dermed var det første turmåltidet klart.

Skulle vi oppfylle bursdagsønsket om fisk på kroken måtte fiskestengene frem. På bensinstasjonen på Veggli hadde vi kjøpt meitemark på boks. Tolvåringen likte ikke meitemarkene, men forstod det måtte til om det skulle bli bursdagsfisk på kroken. Vi tok på to så de ikke skulle føle seg ensomme nede i vannet.

Det finnes ikke dårlig vær.
Rundt oss begynte det å mørkne. Lenge var vi optimister og ønsket at været skulle passere i stillhet men snart lynte og tordnet og høljet det ned. Er man på fjellet får man regne med slikt men teltet var tørt og vi satt godt, varmt og tett. Vi spiste opp resten av godteriet og spilte Geni med litt vanskelige spørsmål, men som var moro for det.

Uværet fortsatte gjennom natta, vi var varme og så godt som trygge. Tolvåringen sa det høyt i 6 tiden:
- Jeg har sovet i telt. På fjellet. Det var gøy!
- M-m, svarte vi. Litt lettet over å ha overlevd et skikkelig lyn og tordenvær.

Vi åpnet glidelåsen og gikk ut for å sjekke fiskesnøret. Stor var både glede og lykke da den ene stanga hadde en fin fjellørret i enden. Hans første og sikkert ikke siste.

Vi spiste polarbrød med syltetøytegnet smilefjes til frokost. Drakk kruttsterk kaffe fra kaffekjelen. Så på skyer som drev forbi og lot oss glede over et bursdagsgaveønske som kunne deles i tre. Som vil ligge i minnet for evig.
Etter frokost firte vi flagget og pakket sammen leiren. Som skikkelig pedagogiske voksne gjorde vi et stort poeng av å ta med søppel.

Tolv nye lemen senere og vi er tilbake på hytta. For et bursdagsønske! Et ønsker som kunne innfris og som hverken var dyrt eller komplisert. Bare veldig fint for alle tre.