Brødrene Vega

Marinbiolog Liv Kongevold sto med begge beina godt plantet på flytebrygga. Hun var iført oransje kjeledress og gassmaske, og hadde en tjukk, hvit slange mellom hendene. Hun sprøytet en melkeliknende substans på laksene som svømte for livet der nede i undervannsburet. De uoffisielle, private lusebehandlingene med flytende hydrogenperoksid kom tettere og tettere. Kom det ikke et nytt og effektivt lusemiddel på banen snart, var massiv utslakting og brakklegging eneste alternativ. Parasitten lakselus, lepeophtheirus salmonis, truet med å ødelegge festen i oppdrettsbransjen.
Liv visste at det var altfor mange oppdrettsanlegg i fjordene, altfor mange merder, altfor mye laks presset sammen på små områder, at det var derfor det blodsugende krepsdyret florerte. Lusesituasjonen langs norskekysten var ute av kontroll.
For laksefiskere og miljøvernere var dette uakseptabelt fordi sjøørreten og villaksen ble smittet og døde når de slapp seg ut av barndomselva og svømte forbi oppdrettsanleggene på vei ut til havet. Fjordlax og NorFish var bekymret fordi lusa gjorde fisken stresset og mer mottakelig for lumske virussykdommer. Amøbegjellepest var siste skudd på stammen. Sykdommen var oppdaget i flere anlegg lenger sør, og ville garantert ramme dem når som helst hvis de ikke tok sine forholdsregler.
Problemet var at lakselusa var blitt resistent overfor alle de tradisjonelle lakselusemidlene.

Det første den nyutdannete marinbiologen gjorde da hun ankom Storbørja et par år tidligere, var å kjøre på med flubenzeroner, som blir tilført laksene gjennom foret og gjør at det lille krepsdyret ikke klarer å bygge nytt skall ved skallskifte. Ulempen var at stoffene utraderte alle andre skalldyr i nærheten av anleggene i samme slengen.
Og nå begynte de å miste effekten.
Liv og Fjordlax kompenserte med større mengder – i kombinasjon med hydrogenperoksid – men luseplagene hadde sakte, men sikkert tiltatt i styrke. Torvald Vega var på henne hver bidige dag for å holde lusa i sjakk.
Hva faen er det vi betaler deg en million kroner i året for? var yndlingsfrasen hans.
Hun hadde prøvd å ta det opp med politimannen, den tilnærmet normale broren, men han hadde gitt klar beskjed om at han ikke ville legge seg opp i den daglige driften. Liv visste utmerket godt at kjemien bare var en midlertidig utsettelse av problemet. Det fantes egentlig bare én løsning. Det var lukkede anlegg i sjøen eller på land. Oppdrettslaksen måtte skjermes fra naturen rundt, eller rettere sagt: Naturen rundt måtte skjermes fra den kunstige oppdrettslaksen.
Liv var ikke stolt av jobben hun gjorde. Det var ikke etsende blekemidler fra Polen, kontaminert planteolje fra Peru, grov miljøkriminalitet og dyreplageri satt i system hun hadde drømt om da hun begynte på mastergraden i marinbiologi på universitetet i Tromsø. Men det var det hun hadde fått da hun takket ja til jobben i Fjordlax. Axel Platou, hovedaksjonæren i verdens største oppdrettsfirma, hadde oppsøkt henne mens hun holdt på med den avsluttende masteroppgaven om resistens hos lakselus. Den kjente investoren hadde invitert henne ut på middag på Theatercaféen i Oslo. Da han tilbød henne champagne, begynnerlønn på 999 000 kroner og gratis leilighet i Brønnøysund, var det ikke lett for en enkel jente fra Drammen å takke nei til noen av de tingene han foreslo.
Dagen etter hadde Platou fortalt henne at hun kunne vært modell hvis hoftene hennes hadde vært litt smalere.

Da Liv var ferdig med dagens lusebehandling, vrengte hun av seg gassmaska og kjeledressen, rufset til det korte, lyse håret og stampet inn i bua for å lage seg en kopp pulverkaffe.
Telefonen på bordet ringte.
«Innkjøpssjefen hos REMA 1000 likte ikke kvaliteten på den siste ladningen vi sendte ham», sa Torvald Vega. «Jævlig mye sår og merker på fisken. Og så klagde han på smaken. Han lurte på om vi hadde ‘glemt’ å gi fiskene fiskeolje de siste månedene før slakting.»
«Det er du som sier at fiskeolje er for dyrt», sa Liv og satte seg ned på en grønn plastkrakk fra Ikea. «Klart kvaliteten kunne vært bedre. Det er ikke meningen at laks skal spise grønnsaker. Laksen er et rovdyr.»
«Hva mener du?»
«Den billige planteoljen dere kjøpte fra Peru, hvorfor tror du vi fikk den så billig?»
«Storpartikjøp.»
«Vi kjørte en analyse på laben. Den er kontaminert. Full av forbudte insektmidler. Har du hørt om endosulfan?»
Selv Torvald Vega måtte innrømme at alle medisinene, lusemidlene, det enorme antallet laks i merdene og det latterlig billige partiet med planteolje fra Sør-Amerika gikk ut over kvaliteten på fisken. Men det var jo nettopp derfor butikkjedene fikk laksen billigere. Den muntlige avtalen var 10 % under den til enhver tid gjeldende markedsprisen for superiorkvalitet, 20 % for normalkvalitet. De fikk nøyaktig det de betalte for.
Torvald hadde funnet ut at det var mye bedre å satse på volum til en litt billigere penge, enn på svindyr kvalitetsfisk for eliten. I motsetning til hva folk og media trodde, lå ikke pengene i salmalaks, japansk sushi og franske mesterkokker. De satte altfor høye krav til produktet, og det var meningsløst dyrt å frakte fisken over halve jordkloden. De store pengene lå i massekonsumet i Europa, billig laks til frysediskene i store supermarkedkjeder i Skandinavia, Russland, Polen og Frankrike. Norsk laks, som før var et luksusgode forbeholdt overklassen, hadde blitt middelklassens favoritt. Kvaliteten på fisken var ikke viktig. Det var pris og utseende som telte. Når det kom til stykket, smakte de færreste forskjell på laks, kveite, hyse, torsk eller skolest. Det var et vitenskapelig bevist faktum. Og ingen, absolutt ingen, smakte forskjell på frossen oppdrettslaks i superior- eller ordinær-kvalitet.

(...)

«Hva har du tenkt å gjøre?» sa Rino.
«Ta rotta på NorFish», sa Jokke uten å ta blikket fra flammene.
«Og hvordan skal du gjøre det?»
«Bit for bit, på samme måte som man fortærer en blåhval.»
«Ok, hvordan begynner du?»
«Jeg har allerede begynt.»
«Hvordan skal du fortsette?»
«Jeg skal vise hele verden hvor mye antibiotika, veksthormoner og palmeolje de pumper inn i fiskene.»
«Palmeolje?» Rino rynket pannen.
«De har bytta ut fiskeoljen i foret med palmeolje.»
Rino ristet på hodet, reiste seg og smilte. «Hvem har fortalt deg det?»
«Jeg har lest det.»
Rino gikk bort til Jokke, satte seg ned på huk ved siden av ham og stirret inn i flammene. Han trakk pusten dypt, tok liksom sats: «De bruker mest planteolje fra Sør-Amerika, fordi den er billig, og i den er det ofte giftrester fra pesticider som er strengt forbudt i Europa. Men palmeolje er det ikke mye av, mest raps og soya, en del genmodifisert soya. De har dispensasjon. Og antibiotika, det var før i tiden, selv om mange bruker antibiotika uten å melde fra.»
Jokke flyttet blikket fra peisen over på Rino.
«Veksthormoner er heller ikke særlig utbredt», fortsatte han. «Det verste er utslippene, kloakken og lusemidlene, hydrogenperoksid og flubenzeroner. Alt går rett i sjøen uten noen form for rensing. Neste problem er at oppdrettslaks blir uren mat. Visste du at amerikanske og russiske forskere har anbefalt folk å ligge unna norsk laks på grunn av kreftfremkallende stoffer?»
«Og bakmennene?» sa Jokke mens han vippet hodet opp og ned. «Det er de som er verst, ikke sant? Det er de som tjener de virkelig store pengene?»
«Tja», sa Rino. «Jeg tror ikke den typiske aksjonæren i bransjen har peiling på hva som foregår. Sånne folk vil ikke vite om de ubehagelige tingene.»
Rino reiste seg, gikk bort til kjøkkenbenken og fylte et Norgesglass med rabarbravin, gikk og satte seg i gyngestolen. «Visste du at Norge har vært en pådriver overfor EU for å tidoble den tillatte verdien av endosulfan i laksefor fordi den billige planteoljen er full av dritten?»
«Hvor har du lært alt dette?» Jokke ristet på hodet, fascinert og sjokkert over hvordan den sjuskete eremitten med sydvest på hodet og fletter i skjegget ble transformert til en ivrig, veltalende forskertype rett foran øynene hans.
«Det komiske er at vi har teknologien til å rense oljen. Både fiskeoljen og planteoljen. Men det koster penger. Og det innebærer at oppdrettsfolka og aksjonærene vil tjene litt mindre. Og Gud forby, det kan vi jo ikke ha noe av.»
«Nei vel?» Jokke satte seg ned på rumpa på gulvet, lente seg bakover og støttet seg på armene.
«Overgangen til planteoljer i foret har gjort at Omega 3-innholdet har stupt, og Omega 3-innholdet er hovedgrunnen til at myndighetene – også kjent som Sjømatrådet – hevder at det er så sunt å spise laks.»
«Så laks er ikke sunt lenger?»
«Omega 6-innholdet har skutt i været.»
«Og det er ikke sunt?»
«Ikke spesielt.»
Rino tok en stor slurk vin. Jokke så med beundrende blikk på den massive skikkelsen i gyngestolen. Han tenkte at det måtte bli fryktelig varmt og klamt nedi støvelvaderne. Og hvorfor i all verden tok han ikke av seg sydvesten innendørs? Han hadde fortsatt til gode å se ham uten sydvest og vadere. «Hvordan vet du alt dette?»
«Utslippene er verst, men rømming tar knekken på villaksen», dundret Rino videre. «Det rømmer minst ti ganger så mange laks som oppdretterne hevder.»
Rino tømte Norgesglasset, gikk bort til kjøkkenbenken og fylte det med vin fra den hvite tilitersdunken. Han tømte halve glasset på vei tilbake til gyngestolen.
«Et vanlig oppdrettsanlegg slipper ut like mye kloakk som Drammen by. Og under anleggene danner det seg ørkener av giftig mudder og dritt.»
«Sjukt», sa Jokke, mest for å si noe.
Rino spratt opp på beina, løftet høyre knyttneve i været og brølte: «’Hvor fåfengt menneskene gjennom alle tider har kjempet mot naturen. Tilsynelatende kan de nok overvinne og beherske den, heve seg over dens lover, men naturen kapitulerer aldri!’»
«Hvem sa det?»
«Hans Børli.» Han satte seg ned igjen i stolen. «Tømmerhogger og poet.»
Jokke nikket, skjøv fram underleppa.
«Tenk på hvor strengt alt er på land», sa Rino. Om noen oppdager en obskur salamander i et myrhull, eller en homse finner en spennende blomst i en skråning, legger vi om veitraseer og skrinlegger planlagte boligfelt. Men i fjordene er det fritt fram.»
«Jeg tror ikke homofile nødvendigvis er mer interessert i blomster enn andre», sa Jokke. «Det er nok en myte.»
«Pepperen er at oppdrettsnæringen har fått kontroll over alle dem som skal kontrollere dem. De har bygd en mur av forskere, politikere og lobbyister som beskytter alle usannhetene og all bullshiten de sprer om seg med.»
«Nå høres du ut som en konspirasjonsteoretiker.»
«Det er faen meg grotesk. Det er to ting, og bare to ting, som gjør dette mulig: Èn: Vannspeilet gjør at ingen ser hva som foregår. To: Oppdrettsanleggene ligger på øde, utilgjengelige steder som gjør at ingen ser hva som foregår.»
«Så det du prøver å si, er at ingen ser hva som foregår?»
«Helt riktig. Det er ingen som ser hva som foregår.»

(...)

Torvald drømte om gaupa som tuslet rolig nedover den øde hovedgata i den lille bygda nord på Vega der han vokste opp. Folk kikket ut på det ville dyret gjennom utgangsdører åpnet på gløtt. Ingen på Vega hadde sett en gaupe før, og folk gikk ut fra at det var den som hadde drept en hel haug med ærfugl på Svartstranda og et dusin sauer på beite. Men det var ingen som fant fram børsa for å skyte den, folk var for opptatt av å stirre på det majestetiske dyret som ruslet ned veien midt i sivilisasjonen. Den stoppet og snuste på en traktor, stanset foran en hage der en hund som var tjoret fast til et tre, bjeffet av full hals. Helt rolig, ikke redd i det hele tatt.
Torvald var sju år gammel den dagen gaupa kom til bygda. Han mente å huske episoden, men han var ikke lenger sikker på om drømmen var et resultat av det han faktisk hadde sett, eller det som var blitt ham fortalt så mange ganger at det hadde etablert seg som en sannhet oppe i hodet hans. Folk mente at gaupa hadde svømt over fra fastlandet, at den var blitt gal av sult, at det hadde klikket for den i løpet av vinteren. Men de beundret den der den gikk forbi, holdt barna opp i luften så de skulle få et glimt av kjempekatten.
To dager senere skjøt og drepte et lokalt jaktlag gaupa med tretti skudd på en strand vest på øya og solgte den perforerte pelsen på bedehusauksjonen.

Torvald drømte om andre steder også, om løvejakt i Sør-Afrika, bjørnejakt i Alaska og damejakt i Murmansk, om å fange to på en gang og gjøre alt.
Det var deilig å drømme.
Men stort sett drømte han om gaupa på Vega. Han hadde ikke vært der siden han flyttet hjemmefra tidlig på 1980-tallet. Så det måtte være en grunn til at han drømte om gaupa, den måtte være et slags varsel om at noe var i gjære. Han hørte at det ringte på døra. Usikker på om det var en del av drømmen eller om det faktisk skjedde, lyttet. Det var definitivt noen som ringte på døra nede

(...)

Leo satt med et håndkle rundt livet, prøvde å unngå å se på Torvald, som satt naken rett ved siden av ham med et håndkle rundt halsen. Hele kroppen hans var dekket av et glissent lag med lange, svarte hår, som om han hadde tett pels en gang, men sleit med håravfall. Hoftene var brede, nesten kvinnelige. Leo stirret inn i veggen mens Torvald fortalte om gaupedrømmen sin.
«Skulle ønske jeg drømte sånne ting», sa Leo da han var ferdig. «Jeg faller alltid baklengs ned en trapp.»
«Hva tror du det betyr?»
«Vet ikke, men det betyr neppe at alt går på skinner.»
«Er det en følelse av at du ikke har kontroll?»
De store, hårete rumpeballene lagde en slafsete vakuumlyd mot treverket hver gang han byttet sittestilling.
«Det betyr vel noe sånt, at jeg har tatt meg vann over hodet. Andre ganger går jeg rundt i byen, eller i en kirke og så oppdager jeg at jeg ikke har klær på.»
«Det betyr bare at du spiller med åpne kort. Og det gjør du jo. Du forteller meg ting andre ikke ville fortalt. Derfor forteller jeg deg ting jeg ikke ville fortalt til hvem som helst.»
«Men …»
Leo var usikker på hvordan han skulle ordlegge seg.
«Hvorfor skjøt de gaupa?»
«Da den hadde forlatt sivilisasjonen og var tilbake i naturen, var den fienden deres igjen. Den hadde utspilt sin rolle som noe eksotisk og spennende.»
«Tenker du det samme om meg?»
Torvald klappet seg på brystet. «Gaupa kom på jakt etter mat. Nå får vi først finne ut av hvorfor du kom hit.»
«For å gjøre Axel Platou en tjeneste.»
«Det er greit. Men hva nå?»
Leo tørket svette fra panna med baksiden av høyrehånden. «Hva tror du?»
«Jeg vet ikke om jeg liker tonefallet ditt», sa Torvald.
«Jeg vet ikke om jeg liker deg», sa Leo.
Torvald lo og slo seg på låret så svetten sprutet. «Hva syns du om båten?» sa han og smilte bredt, verdens mest joviale fyr nå.
«Veldig fin. Takk for lånet.»
«Røsker bra på fullt drag, ikke sant?»
«Vet ikke», sa Leo. «Jeg kjørte ikke så fort.»
«Hvorfor ikke?»
Torvald så på vanndråpene som rant nedover veggen. Huden under den glisne pelsen glinset, dekket av svetteperler. Han beit seg løst i underleppa. Da Leo ikke svarte, fortsatte han: «Hvor dro du?»
«Jeg bare kjørte meg en tur i området.»
«Gunnar sier at du kjørte inn i Storbørja.»
«Spionerte han på meg?»
«Han liker å følge med.»
«Jeg kjørte litt innover fjorden, ja.»
«Hvorfor det? Fisketur?»
«Bartenderen på hotellet sa det var så fint der inne. Så fredelig, vakkert og urørt.»
Torvald så på Leo som om det han sa, ikke hang på greip i det hele tatt.
«Så du noe til Nissen?»
«Nissen?»
«Vi kaller ham det. En gammel knark som bor der inne, helt alene, har bodd der inne i et par år nå. Lever som en slags tradisjonell fangstmann.»
Leo klødde seg i nakken.
«Nei, jeg traff ingen.»
«Jeg tror han tror at ingen vet at han bor der.»
Leo nikket, fjernet svette fra panna med høyrehånden.
«Visste du at det ikke er mer enn førti år siden det var et helt lite samfunn der inne, 200 mennesker på det meste?» sa Torvald.
«Jeg hørte det. Hvorfor flyttet de?»
«De var vel redde for å kjede seg i hjel. Og Storhella.»
«Storhella?»
«En svær steinblokk som visstnok kan rase ut i fjorden når som helst og forårsake en førti meter høy flodbølge.»
«Som Tafjord-ulykka?»
Torvald så på Leo, hevet øyenbrynene. «Nå imponerer du meg. Tenk deg det, en frådende bølge på femti meter som dundrer innover en trang fjord. Over førti mennesker døde den aprilnatta i Tafjorden i 1934.»
«Skjedde det om natten?»
«Du ligger i senga, aner fred og ingen fare, i neste øyeblikk blir du feid av gårde av frådende vannmasser, kastet rundt som i en vaskemaskin.»
«Ble ikke fjellet i Storbørja overvåket av geologer?»
«Neppe. De dreiv vel ikke med sånt den gang. Det gikk visst et par småras der inne på slutten av femtitallet, folk tok det som et varsel på hva som kom til å skje. Feigingene torde ikke bo der lenger.»
«Hva levde de av?»
«Fiske og jordbruk. Klarte seg vel så vidt det var.» Han klødde seg på balla, gned skuldrene opp mot de glovarme flisene og lukket øynene. Fjeset glinset rødt og hovent i den fuktige varmen.
«Hva med de andre, små samfunnene i området? Hva holder folk her?»
«Hva tror du? Fjordlax, selvfølgelig. Var det ikke for oss, ville stedene vært fraflytta for lengst.»
«Så dere ofrer dere for den store saken?»
«Lys i husan!» Torvald klødde seg på pungen med høyre pekefinger. «Vi skaper arbeidsplasser, sørger for vekst og håp, viser at det faktisk er mulig å få til noe på bygda i Norge.»
«Hvor mange arbeidsplasser har dere skapt?»
«Iallfall tjue. De fleste på slakteriet inne i Stangvik.»
«Hvor mange av dem er arbeidsinnvandrere?»
«Aner ikke, kanskje ti.» Filippinene, Portugal, Senegal. Vi tar vår sjau.»
«Det er veldig sjenerøst av dere», sa Leo. Da han så Torvald inn i øynene, skjønte han at sarkasmen var fullstendig bortkastet.
«De jobber som svin noen av dem, det skal de ha.»
«Vet du hvor mange som er sysselsatt i næringen?»
«Mange tusen.»
«Cirka fem tusen til sammen, hvorav cirka halvparten arbeidsinnvandrere. Det er ingenting sammenliknet med andre industrier. Helt marginalt. Men rundt 300 personer langs kysten, sånne som dere, og mange investorer, har blitt latterlig rike, det skal dere ha.»
«Oppdrettsnæringen er ekstremt viktig lokalt.»
«Noen få steder. Men i det store og det hele er det en myte. Næringen er altfor liten til å forsvare at den får herje med fellesskapets ressurser.»
«Fellesskapets ressurser», hermet Torvald. «Skal vi gjøre en avtale? Hvis dere lar oss forvalte ressursene her oppe, så kan dere i byen ta dere av deres egne ressurser – narkotika, horer, homser og innvandrere – uten at vi blander oss.»
«Avtale», sa Leo. «Jeg drar tilbake til Bærum i morgen tidlig.»
Svetteperlene rant nedover Torvalds sprengte ansikt, fulgte tyngdekraften. Det våte kroppshåret samlet seg i klaser, dannet interessante mønstre på den hvite huden. Han pustet og peste som en strandet hval. «Hva melder du tilbake til Platou?»
«At han kan slappe av. At faren er over. At dere har full kontroll.» Leo sendte Torvald et blikk som kunne misforståes. «Har dere kontroll?»