Artsutryddelse

Borte for alltid

Få skapninger har en eksakt opphørsdato, men karolinaparakitten er antakeligvis et unntak. Det tok slutt den 21. februar 1918, det samme året første verdenskrig endte.

Det er antakeligvis ingen gravstein ved Cincinnati Zoos aviarium, ikke noe minnesmerke, ingen minneord. Hadde det vært det, kunne det kanskje ha stått:

-INCAS-
Her hviler den siste karolinaparakitten.
Conuropsis carolinensis
Dens liv svunnet og ukjent
Henvist til det forgangnes mørke sump,
en fugl tapt for alltid.

De siste riter ved endeliktet til en av de mest unike fuglene på himmelen over den amerikanske folkesjelen.

Få skapninger har en eksakt opphørsdato, men karolinaparakitten er antakeligvis et unntak. Det tok slutt den 21. februar 1918, det samme året første verdenskrig endte, og knapt fire år etter at vandreduen døde ut. Dette var dagen da Incas utåndet. Han hadde hatt tilhold ved Cincinnati Zoos aviarium i noen år, og var den aller siste karolinaparakitten.
Utryddelsen av vandreduen var sørgelig forutsigbar. Folk hadde skutt etter flokker som en gang mørknet himmelen, helt til fuglen ble knapp og til slutt borte. Akkurat hvordan karolinaparakitt-populasjonen ble redusert til Incas, er derimot et mysterium som fremdeles hjemsøker konserveringsbiologer. Det hang i alle fall ikke sammen med mangel på habitat. På tross av navnet var karolinaparakitten utbredt over mesteparten av det østlige USA. Nye studier tyder på at det var to underarter – en sørøstlig populasjon, Conuropsis carolinensis carolinensis, som holdt til langs den sydlige Atlanterhavskysten, kystslettene ved Mexicogolfen og i hele Florida; og en annen, Conuropsis carolinensis ludovicianus, som holdt til lenger vest, i Texas, Nebraska og Oklahoma.
I enkelte år kunne fugler fra den vestlige gruppa trekke langt og ende opp på nordøstkysten. Uansett hvor man fant dem – nord, sør, øst eller i Midtvesten – var parakittenes foretrukne tilholdssted skogkledde flomsletter langs de store elvene.

Conuropsis carolinensis virket malplassert på tempererte breddegrader. Den smaragdgrønne kroppen, vingene i graderte gul- og rødnyanser og et mandarinfarget hode var til sammen prangende tropisk og hørte ikke hjemme her. Seminolindianerne omtalte fuglen på fargerik måte som «puzzi la née», den gulhodede. Den hadde en tiltalende form, med kileformede vinger og en sabelaktig stjert som kunne slås ut i vifteform for å bremse eller legge fuglen inn i svinger. I likhet med slektningene i falkefamilien hadde den et kroket nebb med tagger – men utformet på papegøyevis for å bryte og skrelle frukt, nøtter og frø, ikke for å rive i kjøtt. Kosten var variert, og platan- og sypresskongler var blant favorittene.
Dens begeistring for krokfrø var imidlertid spesielt bemerkelsesverdig. Krokfrø er en i utgangspunktet harmløs ugressplante som vokser overalt der jord brytes, men den har centimeterstore ovale frø som ser ut som små amerikanske fotballer dekket av pigger. Går du gjennom en klynge av dem, blir klærne dine fulle av små klengete frø. Å kvitte seg (og en firebent venn) med de uønskede passasjerene krever tålmodighet – plantens innbitte vilje til å feste seg til ting var det som inspirerte borrelåsen. Og i tillegg til å være en klebrig irritasjon som gjør skade på avlinger, er krokfrø giftige. Konsekvensen for dyr som drister seg til å spise dem, er smerte eller død. Karolinaparakittene var imidlertid immune mot giften og satte frøene til livs som om de var godteri. De konsentrerte muligens giften i sin egen kropp. Tidlige naturalister forteller om katter som døde etter å ha spist innvoller fra karolinaparakitten.

Papegøyefugler – en familie som omfatter parakitter, araer og kakaduer – er fuglerikets vidunderbarn. De har bevissthet om seg selv, om andre og om omgivelsene sine i en grad som går utover det rent instinktive. Papegøyer er tenkere som foretrekker venners og familiens selskap. Like mye som fjærdrakten, er det selskapelighet som definerer dem. Papegøyer bryr seg om hverandre. Akkurat som hos oss ser det ut til at lange fostringsperioder og konstant stell og mating avføder en fellesskapsfølelse. Det er dette som gjør papegøyer til det de er, og Conuropsis carolinensis til det de var – evolusjonært komplekse, svimlende vakre skapninger, som fikk sin tid avbrutt, i alle fall delvis, av individer som hverken følte eller tenkte videre langt.

The New York Historical Society.

Illustrasjon: John James Audubon (1833)

Å velge vern av ville dyr som yrke innebærer å være omgitt av tap – strandet på en øy av svinnende håp, omringet av avleggs praksis, nåtidig likegyldighet og kommende lovgivning som til sammen kan drive en til vanvidd. Det kan være en nedbrytende beskjeftigelse som tapper enhver håpsreserve.
Veggene på kontoret mitt er dekket av avbildninger av fugler som ikke lenger finnes. Rett foran meg henger elfenbeinsspetter, sumpparulaer, vandreduer, storpræriejerper, geirfugler og labradorender. Et ornitologisk panteon over det tapte.
Noen av de forsvunne fugler, som jeg kaller dem, spesielt de som ville ha levd i mine sydlige hjemtrakter, har trollbundet meg permanent. Resultatet er at jeg har skåret ut, samlet og bestilt faksimiler av fuglene. Jeg har massevis av elfenbeinsspetter i tre og i alle fall seks vandreduer liggende rundt omkring. Jeg har til og med et par sumpparulaer som har gjemt seg bort et sted. Det er et fantasiaviarium som tjener til å tilfredsstille trangen til å bringe den vidunderlige skjønnheten tilbake fra de taptes rike.
Når man sørger over de forsvunne fugler, dykker man ikke bare ned i et hull av bekymring. Man kryper ned i en dyp sandgrav. For hver fugl som på en eller annen måte unnslipper tilintetgjørelse – for eksempel den hvithodete havørnen – går flere med i dragsuget. Trompetertranen, brannfeltparulaer, gunnisonjerper, kaliforniakondorer og mange andre er nå å betrakte som nesten forsvunnet. Jeg sørger ikke bare over fuglene, men også over steder, for også landskap forringes og dras ned i sandgraven sammen med fuglene. Sumpfuruskoger, gressprærier og saltsumper krymper hver eneste dag til små fragmenter av det som en gang var vidstrakte områder. Jeg sørger over de forsvunne fugler og landskapene de bebodde, fordi helheten som vi alle er en del av, ødelegges når noen av oss går tapt.

Det er allikevel færre karolinaparakitter i aviariet mitt enn noen annen forsvunnen fugl. Jeg har et trykk eller to – og én figur i full størrelse, et bestillingsverk fra en ung venn, kreativt satt sammen av en kaleidoskopisk samling av piperensere. Av alle fugler jeg har sørget over og beundret, levende og døde, er det ingen som kommer i nærheten av Conuropsis carolinensis. Den utryddede fuglearten henger ved som en gnagende erindring jeg ikke blir kvitt, et skrømt fra fortiden. Tanken på en parakitts feiende former som pryder en sypress som et slags fjærkledd ornament, griper meg på en måte få andre ting gjør. Det finnes så vidt man vet ingen opptak av fuglens sang og bare noen få svart-hvitt-bilder av fugler som ble holdt som kjæledyr. Den har glidd sakte ut av tilværelsen og eksisterer nå bare som en erindring og i museumsreoler.
Det hender jeg oppsøker naturhistoriske museer for å forsikre meg om det som en gang var. Bak det som er utstoppet og oppstilt i museenes utstillinger og dioramaer, finnes bakrom og kjellerkatakomber der døde ting ligger side ved side i rekker og stabler. Her blir de øyenløse sjelene til skapninger som er drept og samlet i vitenskapens navn, holdt avkjølte og rene for å hindre forråtnelse eller insektangrep. De er viktige verktøy for forskere og i konserveringsarbeid.

For noen år siden besøkte jeg det naturhistoriske museet ved Universitetet i Georgia, da de stilte ut flere forsvunne fugler. Tilfeldigvis var flere av billedkunstneren Philip Juras’ relikte sørstatslandskaper utstilt rundt fuglene – portretter av elvedaler i sør før de ble oppdemmet, og scener fra gammelskog av sumpsypresser. Det var som om jeg ble dratt inn i et ormehull, og de utryddede fuglene så ut som de var i ferd med å fly inn i landskapene de en gang hadde bebodd. En elfenbeinsspett var for alltid frosset i jakten på en ikke-eksisterende matbit, og en ensom vandredue lurte tankeløst på hvordan milliarder kunne reduseres til intet. Og så var det karolinaparakitten som dro i meg med en fortryllende tyngde. Den var like død som de andre. Man hadde ikke engang forsøkt å stille den opp på en gren. Det var bare et studieskinn, en hylse med fjær ment til måling og sammenlikning med andre parakitter.
Noe var allikevel annerledes med dette skinnet – det avkrevde noe utover medfølelse for fordums vanskeligheter. Og så slo det meg. Jeg ble betraktet. Den bomullsfylte fjærsekken betraktet meg, på en måte ingen andre studieskinn har gjort. De fleste utstoppede fugler har små tuster av bomull stikkende ut av hullene der øynene en gang satt, noe som gir dem et zombie-aktig utseende. Men akkurat denne karolinaparakitten hadde blanke glober, to gule glassøyne, i stedet. Den lå der med vidåpne øyne og stirret gjennom glassmonteren og gjennom meg.
Hvis du tilbringer tid sammen med papegøyer, vil du raskt (og noen ganger på ubehagelig vis) innse at fuglene tenker på et nivå langt over det der de ber deg om kjeks. De gransker deg og ser deg an. Noen atferdsbiologer hevder at papegøyefamiliens intelligens nærmer seg nivået hos barnehagebarn eller til og med overgår det. Og selv om denne fuglen for lengst hadde sluttet å tenke, slo den meg allikevel som tankefull. Kanskje den tryglet om å bli sluppet løs fra utryddelsens forbannelse, for igjen å fly og leke i fragmentene av sumpsypressområder og i brakk jord bugnende av krokfrø.
Mens jeg betraktet parakitten i museet, omringet av landskapet som en gang var, begynte jeg å forestille meg fuglen blant en kohort andre, blinkende i grønt og gull gjennom det svunne landskapet. I den avbildede gammelskogen i en sump i Sør-Georgia kunne jeg høre selskapelige skrik og kakling fra vaglende flokker som ga gjenlyd i de rotfaste, hule sumpsypressene. Det var som om det utstoppede skinnet var i ferd med å lette og fly av gårde for å slutte seg til en flokk som sirklet over de gamle jordene. Juras’ malte sumper strakk seg utover innrammingene. Kolonnader av gigantiske trær voktet elvebredden og regjerte over endeløse våtmarker. Parakittene fløy i flokk, ut og inn av villmark som nå bare eksisterer i magre levninger, som parker og reservater. I utkanten av de store sumpene vi nå kjenner under navn som Congaree, Great Dismal, Black, Okeefenokee, Four Holes og Kissimmee, og hele veien langs de store sumpene i Sør-Karolina, oppsvulmet av flomvann fra store elver som Savannah, Edisto, Santee, Cumbahee, Black, Lille og Store Pee Dee, Waccamaw og Ashepoo, skingret og sirklet fuglene samstemmig. De dukket unna flere hundre år gamle trær, stupte inn og ut av sjakter av morgensol og skrålte i vei, helt til der den dype skogen ga etter for åpne jordbrukslandskaper.

Jeg var fullstendig oppslukt i mine egne dagdrømmer. Plutselig ser jeg flokken sirkle én gang, to ganger, for så den tredje gangen å slå seg til på en brakk åker. Den uplantede jordlappen er uflidd, gjengrodd og full av gråambrosia og krokfrø. Ugresset, det piggete endeliktet til mang en bonde, kaster klebrige frø etter enhver pelskledd forbipasserende som tilbyr skyss til neste jordlapp. For parakittene er imidlertid ikke borrene en plage, men en delikatesse. De lander med høylytte skrik som for å feire matfunnet, og slår seg til i et kaklende gilde. De henger og dingler som grønne og gullfargede finker fra midjehøyt ugress. De møre delene av de tøffe borrene blir spist, og de harde, sterile skallene blir sluppet til bakken. Plutselig er hele flokken på vingene igjen, i et panikkslagent, skrikende jag – en årvåken makkers varselskrik signaliserer en rovfugl i høyden. Svaleglenten som kretser under skyene, innebærer akutt fare. Og så, like plutselig, faller en ro over dem - en rask forståelse av at rovfuglen har oppmerksomheten rettet mot øyenstikkere og dermed er harmløs. I en pludrende samling slår flokken seg til ro igjen for å fortsette måltidet. De er i det store og hele velkomne. Idet de spiser ugresset, yter de en tjeneste, noe bøndende – og de trellbundne menneskene på åkrene – setter pris på. Jo flere borrer parakittene ødelegger, jo mindre er det å gjøre for å forberede jordene for nye avlinger. Min bestemor, Mamatha, pleide å si: Mange hender gjør arbeidet lett. Dette er sannsynligvis en vant scene i hele artens utbredelsesområde.

John James Audubon fanget Conuropsis carolinensis’ vesen da ha malte dem lykkelig omsluttet av et buskas med krokfrø. I et av hans mest populære verker ser det ut som om fuglene er oppslukte av måltidet, men samtidig årvåkne og oppmerksomme på verden rundt dem. De er begeistret for maten, begeistret for hverandre; begeistret for oss, nesten to hundre år etter at maleriet ble malt. Bildet viser en flokk på sju. En hunn helt til venstre løfter en fot. Kanskje Audubon ville vise fuglen idet den klødde seg eller strakk seg etter det neste krokfrøet. Siden kunst også handler om hva seeren ser, innbiller jeg meg at hun vinker til den som måtte betrakte, hinsides den frosne rammen av en eksistens som allerede var i ferd med å svinne da Audubon levde. For meg har det alltid framstått som en invitasjon til å komme nærmere – fra én bevisst skapning til en annen.

*

Da Amerika var i ferd med å fylles opp, fløy karolinaparakittene omkring i hopetall. På denne tiden var imidlertid nasjonen fremdeles vill i utkantene. Det som var igjen i disse landskapene, var det øko-restauratører nå omtaler som «baseline» – en referansetilstand man vil tilbake til. Som farget økolog opplever jeg denne restaureringstankegangen som en bittersøt foreteelse. Jeg har blitt flasket opp (eller hjernevasket) med «få-de-innfødte-tilbake-riv-demningene-riv-opp-fremmede-arter-og-slipp-bisonen-løs»-paradigmet. Det er en form for vemodig maning for å gjøre Nord-Amerika «great again» – antakeligvis i økologisk forstand. Men ved siden av det ukomfortable ordgyteriet om å kaste ut det eksotiske og eliminere det fremmede ligger et spørsmål om hvem – utover det stort sett homogene koret av restaurasjonsøkologer og nostalgikere som ønsker seg tilbake til gode gamle dager – som får lov til å bestemme hva vill natur er.
Langsomt har man erkjent hvordan innfødte amerikanere har bidratt til å forme landskapet, og hvordan de forvaltet det på en måte som kunne opprettholde samfunn og kulturer. For økologer har dette innebåret en anerkjennelse av rollen røde, brune og svarte mennesker – som kom forut for økologene og deres nesten utelukkende hvite «konserveringsbevegelse» – spilte i utformingen av naturen, og hva disse folkeslagene visste om det nordamerikanske landskapet lenge før økologene selv.
Higenen etter en konstruert, menneskeløs villmark innebærer en nedvurdering – eller neglisjering – av «fargede» bånd til landskapet. Mine egne mørke røtter er godt plantet i jordsmonnet i sørstatene. Når jeg kjører forbi, flyr over eller vandrer gjennom steder her nede, kan jeg se, og ofte føle hvordan mine egne forfedres virke har endret terrenget. Ved å koble fortidens smerte til nåtiden anerkjenner jeg og styrker min egen tilhørighet til landskapet. Det er både en utdrivelse av fortidens smerte, og et forsøk på å hjelpe andre til å se landskapets virkelige historie, og kanskje gjenoppdage det. Behovet for å informere og inspirere, utover det rent økologiske, blir stadig sterkere. Det opptar meg, på samme måte som de forsvunne fuglers skjebner og deres tapte verdener.
Jeg tenker på de ufrie arbeiderne, i skygger av endeløse flokker med vandreduer på himmelen over dem, som hørte elfenbeinsspettene kalle fra høye trær, eller som fikk et glimt av karolinaparakitten idet den strøk foran arbeidstrøtte øyne.
Jeg tenker på saltmyrene, bearbeidet og skjøttet av trellbundne senegalesere – våravlingen tett av gyllen Karolinaris og sea island-bomull som skulle gi opphav til noen av verdens rikeste menn. La mine forfedre merke til noe mer enn de monotone huggene av hakker som skar gjennom myk søle? Den daglige kampen for overlevelse krevde ikke bare rå styrke og vilje. Hvor skulle håp komme fra? Mennesker har alltid vendt blikket oppover for inspirasjon, forestilt seg selv fritatt fra gravitasjon eller fra vekten av undertrykkelse. Å fly er synonymt med frihet. Det er slettes ikke utenkelig at vakker natur løftet slavene. Overlevelse forutsetter lidenskap. Vakker sang og skjønnhet blir ikke mindre verdifulle om man er i lenker – det kan til og med hende at lenkene gjør dem mere verdifulle.

Slavene ville kunne legge merke til ting utover parakittenes skjønnhet. Fuglene levde i sammensveisede familiegrupper. Ved siden av kråker og skriker var parakittene de aviære intellektuelle i et landskap der de ikke bare måtte klare seg med det som var, men med det som skulle komme. De var selv tjenere som ryddet åkrene for krokfrø og sandhirse. Idet fuglene uttrykte et ønske om noe mer – om å spise frukt fra plantasjer og frukthager – ble de jaktet. Fuglenes sosiale natur gjorde at fugler som ikke ble drept eller skadet i første runde, sirklet rundt falne familiemedlemmer som skrek i smerte. Empatien kostet ytterligere fugler livet.
Jeg ser for meg flokken etter at den har blitt angrepet og drevet ut av en frukthage full av plommer og pærer. På tampen av dagen, idet løvgresshoppene spiller skumringen inn, trekker fuglene seg tilbake til skogen for å vagle i hule trær. En utarmet flokk som nok en gang trekker seg tilbake til en vikende sumpverden – restene av ville sydlige steder som allerede er i ferd med å forsvinne sammen med parakittene. Her er de hjemme, og tussmørkets skygger er betryggende. De blir færre og færre for hver dag som går, på færre og færre hektar.
Fuglene er ikke alene i tilfluktsstedet. Det er mennesker i skyggene her. Fakler av tyrived kaster skygger inn i uthulningene der parakittene hviler. De mørke skikkelsene er maroner, rømte slaver fra de samme plantasjene parakittene frekventerer. En gang var de løsøre, lenket til landskapet på brutale ordrer fra hvite plantasjeeiere. Nå har de rømt fra terroren og befridd seg selv fra åkrene der fuglene har funnet mat. Akkurat som parakittene søker maronene tilflukt i de skogkledde våtmarkene – slavejegere og «loven» følger ikke uten videre etter inn i sumpene. Her er de frie fra plantasjevoktere og tvangsarbeid, og her har de levd i tiår, bare noen kilometer fra plantasjene de rømte fra.
Maronene delte karolinaparakittens higen etter frihet. Selv om de fant næring i villmarka, gjennomførte de også nattlige tokt på plantasjene de kom fra, for å sikre seg mat, verktøy og noen ganger våpen. Om nettene tok de de samme rutene parakittene brukte om dagen. Det var et liv der man måtte leve med konstant visshet om forfølgelse, fangenskap og død. Men det var et fritt liv, og det veide tyngre. Det var takket være svarte hender at landskapet bugnet av korn og frukter. Det maronene tok, var bare betaling for arbeid de allerede hadde utført.
Da Audobon bemerket karolinaparakittens nedgang på 1830-tallet, hadde slaveøkonomien, båret på rygger fulle av piskeslag, drevet landet i retning av en gudløs velstand. Det var ikke bare sørstatene som håvet inn. Rikdom flommet mot nord, over Mason–Dixon-linjen, til finanshus og investorer. Antallet svarte mennesker i lenker gikk i taket, og antall Conuropsis carolinensis svant i takt med slaveriets vekst. Litt mer enn én generasjon etter at Audubon beklaget hvordan «våre parakitter reduseres raskt i antall», brøt en borgerkrig ut over mye av fuglens utbredelsesområder.
Enhver form for forfølgelse søker forløsning gjennom flukt eller opprør, mot en selvbestemmelse som er absolutt. Å forme sin egen skjebne er imidlertid et risikabelt prosjekt. Valget mellom sikker elendighet og et usikkert gode var vanskelig. Slavene var klar over risikoen, og allikevel bestemte noen seg for at frihet måtte forfølges, koste hva det koste ville. Da maronene flyktet til de sydlige sumpområdene og fant noe som var mye bedre enn fangenskap, delte de tilfluktsstedet sitt med andre skapninger som også hadde endt opp her. Når krav om menneskelig verdighet sammenfalt med krav om ikke-menneskelig overlevelse og eksistens, dukket øyer av empati opp mellom vesenene fra elvedeltaene.
Menneskehandel og trafficking; folkemord; utryddelse av andre skapninger – alt er bygd på en fordervet tro på at noen er mer verdige enn andre. Rasisme og hvitt overherredømme er slaveriets røtter – du kan kjøpes og selges, piskes, voldtas eller drepes ved innfall. Sed, skikk og lov dannet grunnlaget for mye av dagens brutalitet og forfordeling. I bunn ligger en tro på at noen er overlegne og noen er underlegne – både rasisme og det å drive en annen art til utryddelse vokser fra den samme råtne kjernen.


*

Parakittenes verden blant tykke trestammer på elveslettene krympet enda raskere etter borgerkrigen, og i umettelige landannekteringer, begjærlig hogst og drenerende landbruk forsvant den helt på begynnelsen av det tyvende århundret.
De raskt minkende populasjonene av karolinaparakitter ble anfalt på flere fronter, og arten stupte. Det var antakeligvis flere faktorer som bidro til nedgangen, ikke bare habitatstap. Konkurranse med importerte europeiske honningbier om hulrom i trær, etterspørsel etter fargede fjær til damehatter og at de ble jaktet som skadedyr. Selv om fuglene ryddet jorder for krokfrø, var avlingsskade antakeligvis et sterkt insentiv for å ta Conuropsis carolinensis av dage. Flokker som forsynte seg i modne frukthager eller maisåkre, kostet arten dyrt, og de sterke sosiale båndene som gjorde at fugler flokket seg rundt sine falne, var en fatal medvirkende årsak. Nye sykdommer spredte seg også med landbruket. Noen forskere tror fjærkresykdom kan ha vært den siste spikeren i det evige opphørets kiste.
Til sutt gjensto sjeldenhetens ironi. Da nedgangen ble kjent i ornitologiske kretser, ville både profesjonelle og amatører ha fugler og egg til samlingene sine. Samlere – mange av dem besatte hamstrere – skjøt hele flokker i vitenskapens navn. Museumsfuglen som ikke ville slippe meg med øynene, ble antakeligvis drept for kunnskapens skyld og som resultat av et behov for å eie en sjelden ting, uten tanke på dens tilintetgjørelse.
Når jeg i dag har med meg andre for å se på fugler i gjenværende fragmenter av ville steder, kan jeg ikke unngå å samtidig fortelle historien til de som var i lenker, og til landskapet vi ferdes i. Jeg kan ikke fortelle om fuglene, sypress-sumpene og rismarkene jeg frekventerer i Sør-Carolina, uten å fortelle om de som flyttet skogene, jorda og vannet ved hjelp av makt og grådighet. Jordsmonnet har historier som må pløyes opp.
Hat, slaveri, forfølgelse og de dramatiske endringene av landskapet som vi alle bidrar til, er tunge byrder å bære. Kanskje det er derfor jeg oppsøker fugler, både levende og utdødde. Det er en søken der de resterende fjærkledde skapninger er dyrebare gaver som er blitt ført frem til overlevelse gjennom det hele. Rødfotender og perlerikser i forvaltede gamle risinnhegninger er vonde påminnere om ting som ble bygd av et hjerteløst samfunn på bekostning av svarte mennesker. Vi kan ikke skille det ene fra det andre. Kan forsøk på å gjøre forvaltning og naturvern til et mer vidtfavnende prosjekt styrkes ved å informere om gamle sammenhenger, på tross av at de er vonde erindringer? Å fortelle den fulle og hele historien virker som den beste måten å begynne på. Skilt og monumenter må fortelle hele historien, også de menneskelige elementene som ligger bak det vi ser i dag, uansett hvor smertefulle de måtte være. Svart landeierskap og kobling til natur preger fremdeles mange steder der karolinaparakitter en gang fargela himmelen. Historien kaster en lang skygge, spesielt når den er nedrig, eller når det som skal til for å rette opp ugjerninger, gjøres uten å ta hensyn til alt og alle. Er vi villige til å avdekke disse kapitlene av historien? Har naturvern et ansvar for å kaste lys i mørke hjørner der ikke bare fugler og andre dyr har lidd, men også mennesker? Hvis Aldo Leopolds formaning om å ta vare på «hvert lille tannhjul» skal være det første steget når vi prøver å rette opp økologien, må vel kulturelle gir og brytere ha krav på vår oppmerksomhet.
Jeg sørger over fuglene som er forsvunnet. Jeg sørger over karolinaparakitten som ble utryddet som skadedyr og skutt for å være det de var. Fjærdrakten og væremåten deres gjorde dem sårbare i møte med egoistiske interesser. Jeg tenker på Incas, tatt til fange idet arten hans var nær ved å bli utryddet, ikke skyldig i noe annet enn å være den han var. Jeg ser paralleller mellom de forsvunne fugler og hvem jeg er som svart amerikansk mann. Vanskjøtsel av naturen, mangelen på respekt for ting som anses som så uverdige at de kan drives ut av tilværelsen for alltid, er det samme åket som folk som ikke har blitt tilgodesett av skikker, privilegium og lover, bærer på. Utryddelse utført av mennesker er en synd. Rasisme er det samme. Det er ondskap bygd på fordømmende innfall. Vi er alle en del av naturen, både parakitter og mennesker. Hvordan vi behandler hverandre, er bestemmende for hvem vi er – eller hvem vi kan bli. Det vi gjør som er bra, forsøkene våre på å behandle fugler, andre dyr og hverandre bedre, gir håp. Men framveksten av uvitenhet om og fornektelse av det som har vært, det som er, og det som kan bli, og en blind marsj rakt inn i en eller annen udefinert storhet med fortiden som målestokk, peker lukt mot avgrunnen. Det er ondskap rettet mot fugler og mennesker. Det er en likegyldighet til liv som lukter desimering, utryddelse og ekskludering.
Min konstante lengsel etter fugler, der jeg tenker på de som er borte, og finner behag i de som fortsatt er her, representerer også en ro og en midlertidig frihet fra all verdens elendighet. I min tilflukt, der fuglesang overdøver nyhetsstrømmen, og en svevende svaleglente gjør meg blind for alt annet enn et iboende ønske om å sveve i selvbestemmelse og egenrådighet, forsvinner armodet en liten stund og jeg blir en maron – en som kaster lenkene og søker frihet i villmarkens avkroker.

*

Det er hundre år siden Incas døde. I løpet av de hundre årene og mange håpefulle observasjoner siden – en omstridt observasjon i Santee-deltaet i Sør-Carolina, spøkelser i Okeefenokee i Georgia og skygger som flyr over Okeechobee-prærien i Florida – har andre arter stilnet, de fleste uten en gravskrift som markerer plassen deres i de forsvunne fuglers bok. Det sies å være mange årsaker, men det koker gjerne ned til at man ikke bryr seg. Og ikke nok med det – å drive et levende vesen mot utryddelsens avgrunn er, når alt kommer til alt, en form for hatkriminalitet – en manglende omtanke for den andres rett til eksistens. Her kjenner jeg et slags slektskap, all den tid min væren av noen anses som verdiløs.
Idet Incas døde, må de som pleide ham ha vært klar over artens sjeldenhet. Hva slags forhold hadde han med dyrepasserne ved Cincinnati Zoo? Svarte Incas dem med papegøyeskrik og skvalder, eller nikket han megetsigende med det stornebbete hodet? Hvordan var de siste øyeblikkene hans? Artens bortgang hadde mange årsaker, men mange tror at karolinaparakittens aller siste dager kokte ned til et brustent hjerte. Incas’ make, Lady Jane, døde noen måneder tidligere, og Incas var etter sigende ensom.
Et hundreår har passert, og nå er det snakk om å «reversere» ugjerningen. Parakittentusiaster snakker om å re-sekvensere gener fra døde fugler i museumsreoler og sette sammen en frankensteinaktig Conuropsis carolinensis. For meg er av-utryddelsesdiskusjonen hul. Hvordan skal en organisme tilpasse seg hullene i tid der den ikke eksisterte? Hvordan skal en art som har vært borte i et århundre, reagere på et landskap som er så dramatisk endret at det framstår som en annen planet enn den den en gang kjente? Med dagens teknologi er det ikke lenger umulig, men kanskje vi skulle la slike geskjefter ligge. Det som utgjorde en karolinaparakitt, en vandredue eller en sumpparula, vil alltid være noe mer enn den rekonstruerte summen av delene. Et århundre etter at Incas’ øyne sluknet, burde vi la det vi har gjort for å få levende vesener til å forsvinne, stå som monumenter for å unngå at historien gjentar seg.
Da Incas døde, fantes ikke lovgivning som ga karolinaparakitten beskyttelse som en truet art – slik lovgivning kom ikke på plass før femtifem år senere. Kanskje det ikke ville ha gjort så mye fra eller til. Og selv om lover og reguleringer utgjør en del av det vi burde gjøre for å forhindre tragedier som den parakittene ble utsatt for, er det som trengs kanskje noe mer grunnleggende. Hvis vi så oss selv som sammenvevd med alt som er, både mennesker og dyr, vil kanskje omsorg få en dypere mening. Vi er alle avhengige av den samme rene lufta og vannet, trygge steder der vi kan lande, vagle og elske dem vi vil. Behandle andre, uavhengig av fjærdrakt eller hudfarge, som du selv vil behandles.

*

Mens jeg satt der på kontoret mitt, omgitt av faksimiler og replikaer av de forsvunne fugler, fikk allikevel parakitten meg til å lengte etter noe jeg ikke helt kan forklare. Jeg ønsket på min egen måte å se fuglen i live igjen, å selv føle det animerte, flyvende, skrikende og skvaldrende. Alle økologer har et snev av gudekompleks. De fleste av oss er ikke bare observatører og datainnsamlere, men også aspirerende skapere.
Så jeg jeg lagde min egen parakitt, tråklet og festet sammen med trelim og tilkortkommenhet. Jeg jobbet i ukevis, gjorde research på fuglen, prøvde å få et grep om følelsen av den, dens kommende væren. Etter flere dager der jeg målte, skar opp, kastet, målte på nytt og skar på nytt, brukte jeg enda flere dager på å prøve å sette Conuropsis carolensis sammen igjen. Først ble vingene for brede, ikke raske nok til å bære fuglen flyktig gjennom fortiden. Jeg gjorde dem smalere og vendte dem nedover. Hvordan skulle jeg sette halen i profil? Først brettet jeg den utover, men så bestemte jeg meg for at den skulle være snorrett, for å unngå forsinkelser på ferden. Fuglens ansikt måtte være papegøye-aktig nøyaktig, papegøye-presist. Med en stikksag skar jeg ut et evig skrik i det hauk-krokede nebbet og kunne nesten høre et dempet skrål. Jeg malte tynne lag med fargede fjær, og tørket dem vekk for å legge nye. Omsider, etter to uker med plundring, et siste lag med subtile skygger og noen ønskedrømmer, satte jeg to bulende, brune taksidermiøyne på plass og kjente en skjelven inni meg da noe som var forsvunnet for alltid, stirret tilbake. En forsvunnet fugl lå i hånden min, klar til å fly – og det var som om den spurte meg om hvorfor. Jeg plasserte ham blant takbjelkene i skrivestuen min, der han nå snurrer ved det minste vindkast, på vei mot et sted langt bortenfor mitt eget blikk.