Fra jorden roper blodet

Tallak Nybuens verden var en lysning i det grønne, en ryddet plass i det som bare vokste. Først var den liten: gården Nordstog i enden av veien, jordet han vokste opp på, stedet hvor han ble født. Men allerede da det mørke håret var blitt så langt at det måtte skjæres, og han ble sterk nok til å gå og springe, vokste den. Snart strakk lysningen seg over jordet, ned mot elven, opp fjellsidene; snart ut av stiene, forbi dyretråkket, over den flate vidda. Og det var først da, oppe på fjellet, at han så hva denne dalen egentlig var: et sår i jorden. I såret la regnvannet seg i små pytter og vann. Her svømte fiskene langs den mudrete bunnen, av og til med åpen munn, av og til ikke, og over ham, der oppe hvor skyene strakte hals, strøk fuglene forbi med nebb som pekte nedover. Under fuglene klakket reinsdyrene hovene i fjellet, og på andre siden av elven, i det brede beltet av skog som fulgte riksveien sørover, gikk elgen og beitet og grov. Og over alt dette, over barnålene som skar den klare luften før den slo ut gjennom sauenes strupehoder og ble til lyd, over hele dalen og det livet Tallak hadde levd, lå himmelen, som et tak i en teine.
Nå var høsten kommet. Håret hans var stadig tjukt, stadig mørkt, det hadde han etter faren. Noen grå pilere hadde sprengt seg ut, små sprekker i skjoldet, men han likte dem. Om ikke annet minnet de ham om at det ikke var for lenge igjen. Allerede på mandag startet sprengningsarbeidet. De var i ferd med å reise enda en demning i dalen, den største anlagt her til lands på mer enn tjue år. Dimensjonene var kanskje ikke så imponerende. 50 meter høy, knappe 140 bred, «ikke større enn en brødskalk», hadde Tallak sagt til faren. Fra utkikkspunktet oppe i fjellsiden så det likevel stort nok ut. Hele strekket fra fossen sør for gården og ut til veikrysset hvor Elisabeth hadde bodd, skulle bli en innsjø. Hele hans barndom skulle legges under vann.
Tallak løftet blikket fra gården og skuet utover bygda. Herfra så han husene og veien, garasjene og lysløypa; i nord så han fjellene, i øst og vest det samme. Bare i sør, mot kysten og alt den skjulte, åpnet verden seg. Der nede så han også den brede og tunge elven som snart skulle i rør, kraften i den så sterk at den hørtes over hele dalen, som en borduntone. For en vidunderlig tid det måtte ha vært, den gangen de forsto hva den egentlig ropte, den gangen det nye språket kunne bre om seg i dalen. Først lød det i styrerommene, så på butikken, mellom folk, og snart i steinene under gravemaskinbeltene, i formannens rop og skrål. Folket her bygget demninger. Det var det de gjorde. De fløy inn materialer med helikopter og fikk sperret veien for møtende trafikk, slik at lastebilene kunne krenge seg opp barnålssvingene. De armerte, pusset og støpte, og høyspentkablene trakk de over fjellene som sperret dem inne. Først svirret kraften ut til resten av landet, snart til resten av verden, og tilbake, over de samme fjellene, strømmet penger, arbeidsplasser, velstand. Julestjerner ble hengt opp i vinduene, plasten rundt spørrespillene flerret opp. Christian Lund, som akkurat hadde overtatt nærbutikken etter moren Hildeborg, tok inn fire typer ost. Ikke bare fordi han kunne, men fordi han måtte.
På noen få år ødela de det naturen bruker et uendelig liv på å bygge, hadde faren sagt.
Selv tenkte Tallak annerledes. Han kunne ikke begripe hvordan mennesket, fra den lille lysningen de var kastet inn i, hadde fått til alt. Og nå begynte de altså igjen. Det var faren som til slutt hadde undertegnet papirene, men Tallak hadde ikke satt seg imot, tvert om. Kanskje kunne det være en ny start for ham også. Noe forsinket, ja vel, men nådde han farens alder, hadde han ennå drøye tjue år igjen.
Her oppe fra så Nordstog liten ut, bortgjemt og uanselig nesten. Det var en grim tanke, men synet av huset og plassen som hadde vært hele hans barndom, og de siste ukene, hele hans verden, foldet seg ut i ham nærmest som en skuffelse.
Kanskje var det bare godt å få vasket den bort.

Da faren gikk inn i det siste, hadde Tallak fått i stand en avtale med sykehjemmet. De hadde hjulpet ham med å frakte sengen og apparatene til gården, og kommunen stilte med en sykepleier som kom to ganger om dagen. Hun het Turid og hadde tatt med seg en letthet inn i barndomshjemmet som fikk de nakne, umalte tverrbjelkene i stuen til å stikke ut som beinet i en brukket arm. Men Turid brydde seg ikke om hvordan det så ut. Hun stellet for faren, vasket ham, gjorde de gode tingene Tallak selv verken ville eller kunne. Hver dag trillet de ham sammen ut fra soverommet og inn i stuen. Her fikk faren ligge foran det brede vinduet, med fri sikt til fjellene, og skogen som lå som en grønn, ubarbert hals under dem. Utsikten strakk seg til Bukkene bruse, en rand av tre hvite, harde streker under himmelen. Det var noe trygt over det. Fjellene forandret seg ikke, selv om livet ebbet ut av ham. For det meste lå faren stille, og Tallak var usikker på om han fikk med seg noe. Men så kunne et smil sprekke opp i ansiktet hans. Før, da Tallak var et barn, hadde farens smil vært en steinblokk som løsnet fra fjellet. Nå var det noe svakt over ham. Og så hadde han sagt det Tallak ikke forsto. At alt kunne vært annerledes.
Til slutt glapp piggen faren hadde banket i livet, og Tallak skar ut en ny dør så de kunne bære båren ut i rett linje, uten å måtte snu og vende på den ut den smale døren i kortveggen. Det var det minste han kunne gjøre. Faren skulle ikke bli lirket ut av huset som en gammel sofa.

Tallak reiste den lange kroppen sin og spyttet ut en liten kvist han hadde sittet og tygget på, så strammet han magebeltet og begynte å gå. Sekken hang lett over skuldrene, den var nesten tom, her lå bare en termos, et par kniver og en duk. En appelsin rullet i en av de brede sidelommene, og i topplokket hadde han en halv melkesjokolade. Under ham slurpet støvlene i det korte myrstrekket og etterlot seg små søkk. Når han løftet sålen, sippet vannet inn, og snart reiste det seg et flatt speil i avtrykkene. En rad av dammer og sår ble liggende og blinke bak ham, som en strøm av morsesignaler som gjentok og gjentok seg: her går Tallak Nybuen, her går Tallak Nybuen, her går Tallak Nybuen.
Faren hadde sagt at solen her oppe på snaufjellet var noe eget, og om Tallak bare slo hardt nok, kunne han fange et tynt, gult lag av smør over jakkeermet. Han rant over av slike historier, hele barndommen hadde faren fortalt dem, igjen og igjen, og etter at han ble borte, var de begynt å komme tilbake, som biller og mark til en rotvelte. En gang hadde de oppdaget en kvist i husveggen, og faren hadde hentet stigen, klatret opp og saget den av, for han var redd huset ville få røtter og springe fra dem. I flere uker hadde Tallak ligget og sett det for seg: at huset reiste seg fra hjørnene og sprang på lange, tynne kvistbein bortover jordene. Men selv da Tallak ble gammel nok til å forstå at det bare var noe faren hadde diktet opp i forbifarten for å få ham til å le, fordi det bare var de to der ute i enden av veien, kunne han stå og kikke oppetter bjelkestubbene under mønet for å se om huset skjøt nye kvister – og hver gang Tallak sto der og glante, altfor voksen for den slags, husket han følelsen han hadde hatt den gangen. Følelsen av at det ikke fantes noen regler. At alt kunne skje.
Over ham fløt solen ut, og han stanset, tørket svetten av pannen og kikket opp. Tallak ble stående slik et øyeblikk før han slo gjennom luften, så hardt han kunne, strakte armen ut foran seg og sleiket tungen over ermet. Så begynte han å le.

Det var ikke han som gikk på dyrene, de gikk på ham. Det vil si, de kom over skaret fra nabodalen, viste seg som mørke og grå flekker i fjellsiden, og han kunne sitte i lyngen og følge dem hele veien ned mot platået, før det bratte henget mot sletten tok til. Det måtte være nærmere hundre dyr, og gjennom kikkerten så han hvordan de ivret i liv. Noen bukker kjempet, sprang rundt og virret med hodene, brisket seg. Resten gresset bare, gikk og snuste og slet løs litt mose eller gress; simlene dultet borti kalvene, ellers rotet de rundt med mulen i den varme jorden. Når som helst kunne de få det for seg at de ville videre, men Tallak hastet ikke. Holdt de seg i fjellsiden, kunne han komme innpå, og om de beveget seg, fortsatte de nok ned mot sletten, mot de tre fiskevannene som lå på rad etter hverandre. Dit kunne han følge dem. Dro de seg opp igjen mot vannskillet, ble det verre, i hvert fall om han skulle skyte en voksen bukk. Selvfølgelig kunne han steinsette den og gå flere turer, bruke morgendagen og den neste, men han ristet tanken raskt av seg. Han hadde bestemt seg da han gikk ut etter frokost i dag, dette var den siste turen. Det er en tid for alt.
Fra sidelommen tok han frem appelsinen. Fingrene flådde den, fruktkjøttet lå klart i perfekte båter. Første gang han vommet et dyr, hadde det slått ham hvordan alt passet, hvordan alt i dyrebuken lå til rette. Knivbladet gled lett gjennom huden og skinnet, åpnet opp, den varme dampen dugget over hendene, og der inne i varmen lå magesekken og innvollene, alt det han skulle kvitte seg med, i fine poser. Hadde han gjort alt riktig, kunne han bare velte dyret over på siden, og det han ikke trengte, rant ut i lyngen. Det så kanskje makabert ut, en rotete død, men snart hadde fuglene og billene og jorden ett det opp. Om det ikke var tagger nok til å spare på, lå geviret alene igjen, men selv det ble ikke liggende lenger enn til en ivrig guttunge tråkket forbi, stanset opp, pekte, og til slutt overtalte faren sin til å legge den lille beinresten under sekkelokket og bære det hjem.
Han hadde mye arbeid foran seg, så han gikk ned i bekken for å fylle termosen. Der la det kalde vannet seg rundt hånden, tetnet porene, prikket og stakk, og han så hvor blå blodårene ble, de samlet seg som innvendige, munningsløse elver. Farens hår hadde han arvet, men nevene hans, de som kunne gripe en grisunge over ryggen og løfte den, hadde gått tapt. Han smilte, valgte bort smerten og lot bekken strømme. Så fort det sto en vegg av vann i munningen, og han så den lille strømmen som dannet seg foran termosen, trakk han den opp, skrudde til lokket og la den på bredden. Så la han seg ned, flat over jorden, med ansiktet mot det kalde vannet. Det løftet seg en sval pust fra bekken, og han lukket øynene og dukket under. Vannet trengte inn overalt. Han ble fylt av et raskt lys, og da han løftet hodet og trakk håret tilbake, ble han liggende og titte ned i speilet som snart falt til ro under ham. Ansiktet som stirret tilbake var gammelt, overalt løp furer og skår, som arr i en trestamme. Han knyttet hendene, kjente hvordan musklene fremdeles løftet seg under den løse skjorten. Det gjorde godt. Men all denne luften, varmen fra solen, regnet – jorden, som kastet vekstene fra sin mørke kjeller mot himmelen – hvordan kunne de male ham slik, som en olding? Alt livet her ute burde smitte over på ham og gi ham spenst, men i stedet rev og slet det i ham, trakk det som skulle være sammen, fra hverandre. Han åpnet øynene og dukket hele ansiktet under. Igjen kjente han hvordan det kalde vannet tvang seg inn i nesen og øynene, men denne gangen ga han motstand, presset luften ut av nesen og knep øynene igjen før han trakk seg opp.
«Du får meg ikke så lett», sa han ned i det knuste speilet. Så reiste han overkroppen, ble stående på knærne og kikket mot flokken. Den sto der ennå. Det verket fra et bitt i nakken, og før han reiste seg, strøk han de kalde fingrene over huden. Kulden gjorde godt, før det igjen begynte å murre. Men han klødde seg ikke, ville ikke spre giften. Slik måtte det være. Slik var det i hans familie.

Timene hadde gått for fort; solen hadde allerede sluttet å varme. Han hadde kledd seg dårlig, men etter rasten følte han seg lett, og han fikk varmen i seg da han gikk den slake nedstigningen bort til platået. Han la fra seg sekken da han kom frem, fortsatte krumbøyd langsmed kanten til han fant en hjell han kunne klatre opp på. Da han rettet seg opp og kikket over kanten, så han hvor nær han hadde kommet. Dyrene hadde knapt beveget seg. Et par meter fra ham lå en større stein, og bak den, bare seksti, sytti meter unna, begynte flokken. Han ble stående. Vinden fant rifleløpet og spilte en lys tone, så han trakk sluttstykket tilbake og holdt hånden over munningen. Her, helt inntil, kunne lydene avsløre ham. Derfor trakk han seg sammen da et hvin skar gjennom hodet. Han snudde seg, øynene jog over bakken, og til slutt fant han det: der nede, skjult under en liten lyngkvast, sto et lemen og freste mot ham. Han lette etter noe som kunne få det til å holde opp, men visste at det ikke ville være noe å finne, og til slutt hevet han støvelen. Det fantes ingen vei utenom, men idet de små beina knuste under sålen, ble han fylt av noe, en forsiktig skam, og han fikk det for seg at lemenet ikke kunne ligge igjen her ute, så han plukket det opp og la det i lommen. Da han etter noen minutter reiste seg igjen, gikk dyrene rundt som om ingenting hadde hendt, beitende med de våte mulene mot mosen.
Bak steinen lå han i skjul, det var en god plass, her fikk han tid til å kjenne etter. Reimen lå inni håndflaten, kveilet stramt, lukten av læret roet ham alltid. Små nåler stakk i håndbaken, han måtte ha ålet seg over dem på vei opp fra hjellen. Han snudde seg, kikket nedover mot sletten, så hvordan solen ble kastet opp igjen av det nesten gule gresset, elven som løp nedover dalen. Dette var minnet som lokket ham tilbake. Her, alene, i ro bak steinen, hadde han glemt slitet. Borte var ilingen av smerten i overkroppen, beina som luktet og verket, knivene som aldri ble tørre, aldri fri for blod. Hælen verket, det måtte være på fjerde, kanskje femte året, ryggen gjorde seg også vanskelig, korset skar liksom inn til nervene. Men selv om kroppen pratet til ham, kunne han ligge her uten å høre etter. Han behøvde ikke høre annet enn gryntingen fra dyrene der fremme. Han la seg til med riflen, kjente den hektiske roen da han så dyrene gjennom kikkertsiktet, kjente fukten fra jorden som trengte seg gjennom buksene. En svetteperle strøk over halsen, men han lot den være. Han lettet på luebremmen, kjente de deilige rillene i det harde treet, og for hvert pulsslag løftet hans eget hjerte ham, umerkelig for alle andre enn ham selv. Men inne i siktet så han det, og det var alt han trengte å se. Her inne fantes det ingen andre, ingen å vise seg for, ingen som stirret på ham og ventet på feil; foran var dyrene, bak ingenting. Han trakk pusten, skjøv sluttstykket frem, hørte det lille klikket idet patronen la seg på plass – og da alt stemte der inne i kikkertsiktet, pustet han ut, kjente den varme luften mot langfingeren før den gled bakover.

Utdraget er hentet fra Birger Emanuelsens roman Fra jorden roper blodet, utgitt på Tiden forlag 2014.