En skietnografisk reise

Gjennom tre vintre fulgte Stein P. Aasheim skisporene til den svenske arkeologen Gustaf Hallström gjennom det indre av Finnmark. Sammen med seg på turene hadde Aasheim tre historikere: Harald Dag Jølle ved Norsk Polarinstitutt, Rune Sundelin ved Høgskolen i Alta og professor Einar Niemi fra Universitetet i Tromsø. Kombinasjonen av naturopplevelse, skiekspedisjon, møter med mennesker og kulturhistorie har resultert i den nye litterære sjangeren ”skietnografi”.

Harvest har sakset noen passasjer fra boka Finnmarksvidda. En skietnografisk ferd gjennom Sameland, som ble utgitt tidligere i høst. At skiturer gir store naturopplevelser er for så vidt ikke nytt. At det også er en velegnet metode for kulturhistoriske dypdykk er mer originalt. Og at Finnmark er vår mest eksotiske og fargerike landsdel blir ettertrykkelig dokumentert.

Eventyrer og wannabe-akademiker Stein P. Aasheim og historieprofessor Einar Niemi.

Mens Niemi risikerte å besudle sitt akademiske renommé ved å pleie omgang med en ansvarsløs eventyrer, hadde jeg alle muligheter til å heve min status tilsvarende ved å eksponere tilknytningen til universitetskorridorene. Det vanligste spørsmålet jeg pleier å få etter mine selvpålagte strabaser i verdens mer grisgrendte strøk, er «hva er vitsen?». Hver gang kommer det et unnvikende og mumlende svar om å bryte barrierer, ofte koblet til formuleringer om mestringsglede og den slags, og til slutt sauset sammen med noe om et indre mål. Totalt ubegripelig for alle som ikke allerede inngår i menigheten.
Denne gangen behøvde jeg ikke å mumle. Jeg var på en skietnografisk reise med tre historikere for å skrive en beretning om Sápmi – Sameland. Med Gustaf Hallströms skiferder som geografisk veiviser skulle vi gjøre sidesprang både geografisk, tematisk og i tid.
Jeg ville følge historiens gang. På ski.

Veivalget er greit, sånn i grove trekk: Kompasskurs mot nord, retning havet. På detaljnivå, det som har betydning når du skal brøyte løype, er det ikke fullt så innlysende. Iblant synker vi nedi til midjen.
Luotkko muohta – «snø hvor man synker nedi for hvert steg».
Det kan godt være čearga selv om det er luotkko muohta. Det vil si at «skiene flyter bra». Men det er det ikke her. Vi prøver å holde oss til åpne myrer og elveløp, hvor snøen har satt seg litt bedre – lærkát. «Skiene bærer lange strekninger, men plutselig synker de gjennom».

Samisk har 40 ord for snø. Eller var det 400? Professoren må vite. Men han er professor i historie og ikke i språk. Det betyr ikke at han ikke har tanker om spørsmålet.
– Det er vel strengt ikke noe rarere at det er mange samiske ord for snø og reinsdyr enn at enhver yrkesgruppe har et nyansert vokabular for sine fagområder, svarer han klokt. – Fiskerne har for eksempel mange ord om sjø og vind som ikke brukes i vanlig norsk tale.

”Samene var de første som begynte å bruke ski, og de første som sluttet ... ”
Utsagnet tilhører Steinar Pedersen, tidligere rektor ved Samisk Høgskole i Kautokeino. I 1950-årene var det fortsatt mulig å arrangere skileik i frikvarterene. I dag må det håndsopprekning til for å se hvor mange som eier et par ski.
(Foto: Tromsø Museum/Rolf Arnström)

Gustaf Hallström skrev om sin første skiekspedisjon over Finnmarksvidda i 1926-årboka til Föreningen för skidlöpningens Främjande i Sverige. Her ergret han seg over at alt utstyret han trengte til turen var produsert i Norge:
Av de många nya bindingstyper, som jag genomgick för de nya skidorna, fastnade jag för en av de modernaste, nämligen Marius Eriksens binding, alltså även här en norsk detalj.

Over Finnmarksvidda følger vi det samme sporet som Gustaf Hallström brukte i 1826 – århundregamle ferdselsveier mellom innlandet og kysten. Hallström reflekterer selv over disse vinterløypene som har kommet og gått gjennom generasjoner:
Detta spår – jag kan ej föreställa mig något mer fantasigivande. Det lever upp för en dag – så yr det igen – det ligger utan liv i veckor – men födes på nytt – det rinner bort om vårarna, men kommer igjen om höstarna – år efter år – århundrade efter århundrade …

Kanskje var det en stemning som dette Gustaf Hallström beskriver i dagboka fra 1926:

Utsikten er alldeles underbar, blant de vackraste jag i mitt liv har sett… berg som följa efter varandra och bakom varandra i blånande linjer från nord till söder säkert i tio mil. Ytterst i synranden kommer fjällkulissen – inte hög men böljande lån. Så småningom förändras färgen på snöfjället till blekgrått – vitgrått – spökvitt med vitgrönt i skiftingarna. Längre fram går tonen över i svagt violett.

”Skisportens vugge” heter det om en bygd i Telemark. Men før Morgedal kom på kartet, var samene for lengst fortrolig med bessotsabehati – ”ski med tåreimer”. Over sees ”lappolog” Knud Leems gjengivelse av skisport i Finnmark i 1767. Dagens skietnografer gjør det ikke bedre enn dette.

Etter at ikke minst reindriftsmiljøet i mange år var skeptisk til hundesporten, er Finnmarksløpet i dag det enkeltarrangementet som gir Finnmark størst turistreklame. Selv sameavisen Sagat følger løpet med mangesiders oppslag og søkelys på «deltagere fra de samiske kjerneområdene». Alle jubler, så nær som i Tana. Under et formannskapsmøte etter løpet i 2011 tok varaordfører Hartvig Hansen høylytt avstand fra alt som har å gjøre med Finnmarksløpet og dets «dyreplageri», som han kalte det. Både i lokal presse og riksaviser ble han sitert på følgende uttalelse:
Det lukter skit og djevelskap en hel måned etter at hundene har løpt gjennom skuterspor i kommunen, og det tar vekk gleden for meg som kjører skuter.

Selv i Finnmark er det langt mellom slike gullkorn. Vekk med hundekjørerne fordi de forstyrrer skuterne! Man skulle kanskje tro at i den kommunen i landet som gir flest dispensasjoner fra motorferdselloven, ville det være en enkel sak å få løyve til å kjøre utenom hundebæsjen. Nå har det seg i tillegg slik at Finnmarksløpet i stor grad, og særlig i Tana kommune, får lage sine egne spor utenom de åpne skuterløypene. Så hvis det er slik at Hansen får hundebæsj fra Finnmarksløpet på skuteren sin, så kjører han enten ulovlig, eller han har fått dispensasjon til nettopp å oppsøke bæsjen.
Pussig forresten, å tenke på hvordan Hansens ikke alt for fjerne forfedre selv ble betraktet som en del av dyrelivet på vidda. I P.A. Jensens Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet fra 1863 var det en artikkel som het «Træk av Fjeldlappernes Liv i Finmarken.» Den var plassert under kapitlet «Dyreliv i Norges Storskove».

Ingen har beskrevet vinterlandskapet på Finnmarksvidda med større patos enn den danske nordlysforskeren Sophus Tromholt. Vinteren 1883 bodde han i Kautokeino og hadde sansene åpne for annet enn nordlys:

... Det tynde Birkekrat, der havde ydet sin beskjedne Skjærv til at pryde de fattige Bakkers Goldhed, om end kun med en Antydning til Haabets skjønne Farve, staar indhylled i Naturens fælles, hvide Klædebon, vævet af Rimens og Sneens fine Krystaller. Alt er gaaet til Hvile efter den korte Sommerdags intensive Liv.
Selv vinden vover ikke at røre ved det lette Duntæppe, hvorunder Vinteren har redet Naturens Seng; selve Luften synes at sove med. De lytter og speider forgjæves, Deres Aandedræt er den eneste Lyd, der naar Øret, de tilsneede Bakkers ensformige Linier det eneste Syn, der møder Deres Øie ...