Bobildagbøkene
del I: Omveier til Norges sydligste punkt

Hvor drar man hvis man kan dra hvor man vil?
Vår lille gruppe har en uvilje mot planlegging. Vi liker ikke å følge kalenderen. Vi liker å følge retningen hjertet slår. Eller hjernen vrir seg. Eller der hvor Yr melder om fint vær. Bobil er planleggernes nemesis. Ingen ting trenger å planlegges. Nå skal vi klare oss 10 dager uten planleggere. Alle muligheter er åpne.

Sengetøy, dyner og puter er båret inn i bobilen. Mat er lagt i kjøleskapet ved inngangsdøra. Donald Pockets er dyttet inn i hyllene over sitteområdet. Campingbord og stoler er pakket inn med våtdrakter, dykkemasker, svømmeføtter og surfebrett.
Vann, gass og diesel er fylt opp.
Jeg åpner Google Maps, klar til å skrive inn hvor vi skal.
Men hvor skal vi dra, når vi kan dra hvor som helst?

Barna smatter på stedsnavn med tunga.
Los Angeles, Tokyo, Lofoten, Stavanger, Sognsvann, Lom.
Det fine med barn er at de ikke forholder seg til avstand og tid.
De vil over alt.
Det skumle er at de ofte er upresise.
Etter en kort diskusjon viser det seg for eksempel at Lom ikke er Lom, men Refviksanden i Vågsøy. De vil ikke til fjells. Det er de lei av. De vil surfe.
Slikt er greit å få avklart før man kjører.
I tillegg har de urealistiske forventninger til egen tålmodighet.
- Vil dere virkelig kjøre til Los Angeles? spør jeg.
- Jaaaa! roper de.
- Det er langt, svarer jeg.
- Det gjør ikke noe, sier de og tar på setebeltene.

Jeg vil også langt med bobilen, men ikke så langt som til Los Angeles. Da når vi ikke tilbake til skolestart. Men Treungen i indre Telemark kunne vært noe. Det er noen glimrende jettegryter der, som et naturens badeland.
Jeg forteller dem dette, og snart er LA glemt, og alle kjenner at hjertet nå banker for jettegryter og indre Telemark. Vi setter oss i bilen og finner ruta på Google Maps.
Så kjører vi.

Det er sent, men vakkert på veien. Nyklekkede insekter svermer over vannene i Drangedal. En blårosa himmel brer seg over Gautefall. En blodrød måne lyser opp Nissedal. Som et maleri av Gude basert på et eventyr av Asbjørnsen og Moe. De burde hatt Google Maps, de gutta der. Og turtipsene våre. Og en bobil. Da hadde eventyrbøkene blitt enda større og maleriene enda flottere.

Natten er over oss. Vi parkerer langs innsjøen Nisser, ved en sandstrand inntil veien på vestsiden under en blankpolert fjellside. Så går vi en tur, spiller litt kort, tar en brødskive med oppskåret pølse og sovner rett før solen står opp.

Hvor kan man kjøre med bobil?
Vi hadde hørt at veien fra Treungen til jettegrytene var trang og smal, og at det var vanskelig å møte andre biler der. Noen vi kjenner, med vanlig bil, hadde sagt dette. De hadde kjørt der og var til å stole på. En skal høre på sånne, men ikke på en dag som dette. Veiene var tomme. Solen varmet. Det var vindstille.
I stedet hørte vi på Leonard Cohen og «I'm your man» mens vi snirklet oss mot dagens mål.
- First, we take Manhattan. Then we take Berlin, sang kordamene til Cohen.
Så fortsatte invasjonen av indre Telemark på en smal vei in mot Jettegrytene i Eikhom, i en lånt bobil, som en moderne hytte, men med fire hjul og manuell giring.
- Jeg liker jazz, sa den eldste sønnen min mens han hørte på Cohen.
Og som jazzen improviserte vi oss videre.

Så er vi fremme.
Jettegrytene i Eikhom, formet av isen under siste istid, skjult under en elv i tusenvis av år. Funnet da mennesket demmet opp elven.
Der, midt i ingenmannsland, lå et badeland ingen burde ha oppdaget, men som nå var fullt av badeglade gjester. Et par steinkast unna, parkerte vi bobilen midt i Norges innerste indre etter mil på kronglete og smale veier.
Vi skifter til badebukser, går til badestedet langs en gammel tømmerrenne og tilbringer besteparten av dagen i vannet og på de glatte svabergene. Vi hopper fra høyder vi ikke trodde vi turte hoppe fra og døser der vannet er grunt og varmt. Ved middagstid går vi tilbake og setter oss i bilen. Barna er slitne. De setter seg i hvert sitt sete og vipper opp mobilen. Men jeg vil videre. Det er så mye å se.

Hvem camper i Norge?
Samme kveld ruller vi inn på Hove Leirsenter, på Tromøya utenfor Arendal. Hvordan havnet vi her?
Moren min, som kjørte i en slags følgebil med faren min, hadde fortalt oss at det ikke var noe kirketårn på Tromøy kirke. Jeg husker ikke helt hva det var, om det hadde blåst ned eller om de hadde tatt høyde for at det kom til å blåse ned? Jeg satt og lurte på hvor jeg hadde lagt t-skjorten min da hun fortalte historien. Uansett, det var ikke noe tårn på Tromøy kirke. Og det syntes sønnene mine var interessant nok til at de nå ville dit. Dessuten var det flotte strender i nærheten. Det er mye barna mine liker, men bading er nok det de liker aller best.
Så da havnet vi her. Men hvordan havnet andre her?
En gruppe motorsyklister truet et øyeblikk campingfreden da de kom kjørende over en kolle midt i vårt spagetti bolognese-måltid. De så skumle ut, men det viste seg raskt at de var stillfarne menn som snakket lavt og forsiktig, kastet kubb og la seg tidlig i hver sin hengekøye. De kom hit fordi de likte å kjøre motorsykkel sammen. I dag hadde de passert Arendal litt senere enn planlagt. Så da ble det Tromøya på dem også.
Litt lenger borte spilte tre generasjoner tyskere sandvolleyball.
Ut av en skog kom en gjeng kristne som hadde sunget høyt og døpt hverandre. De hadde festival.
- Halleluja! ropte de.
Og vi tenkte at dette var rart, men også ganske eksotisk og spennende, for hvor ofte møtes en slik brokete forsamling på samme sted? Så sovnet vi til tonene av frikirkelig gospelmusikk og snorkelyder fra nattens naboer, den fredelige motorsykkelgjeng.

Lindesnes og lysshowet lengst sør i Norge
Sørlandet er kanskje solrikt og bedagelig, men ikke spesielt folketomt om sommeren. Mens barna badet og koste seg på Hove, prøvde jeg å finne ut hva vi skulle videre. Campingplassene var fullbooket. Ingen vi ringte til tok telefonen. Men så kom jeg over et blogginnlegg om camping ved Lindesnes Fyr. Det var selvsagt dit vi skulle, til fastlands-Norges sydligste punkt.

Det bærer ned E18, videre på E39 og enda litt til. Etter Kristiansand tømmes veiene for bilister, bussturister og syklister. Europavei blir til riksvei blir til fylkesvei. Som i Nissedal er vi igjen alene på veien. Ettermiddagen melder sin ankomst i det vi kjører inn på parkeringsplassen ved Lindesnes Fyr.
Det er vindstille og blå himmel. Måkene døser i kveldssolen. En modig hare soler seg på et svaberg. Vi setter oss på en gressplen ved siden av bobilen og renser ferske reker mens vi skåler i hvitvin og brus. I Norge kommer kvelder som dette ofte plutselig og uventet, men i en bobil kan vi jakte dem, og øke sjansen for suksess.
Akkurat som nå.
Så samler vi oss på toppen av berget der det berømte fyret står, i små grupper, unge og gamle, der berget skråner ned i havet mot vest.
4G-dekning, Netflix, Snapchat og YouTube er ikke av interesse. Ikke på denne kvelden og dette stedet, i det sola går ned i horisonten.
Det går en halvtime.
Det går tre kvarter.
Så hvisker de som har sett sine solnedganger komme og gå, at nå, nå er vi der snart.
Barna tar frem mobilene og tar bilder.
- Vent, sier jeg.
- Vent til den nesten er borte.
Så sklir solen ned i et søkk mot vest og etterlater seg en brennende himmel over en blikkstille horisont.
En kunne klappet for solen, det var et makeløst show.
Men skulle solen bry seg med et knippe bobilturister på Lindesnes?
Den har ansvaret for et helt solsystem. For alt lys og alt liv på jorda.
Den natten legger en takknemlig gjeng seg i hver sin bobil og tenker på nettopp det.
Og sist men ikke minst: Hvor skal ferden gå videre?

Abonner på vårt herlige nyhetsbrev for del II av bobildagbøkene
Den handler om å surfe på flaks, eller sette seg selv i en situasjon hvor flaks kan oppstå.