Rapport fra løypebasen

«Blir det no prepping, Kristian?»

Jeg så stolt rundt meg; på det vakre, urørte snølandskapet jeg hadde åpna opp.

Glipa i vindskia på taket hadde utvida seg de siste dagene med nord-vest. Den avga en irriterende, hvinende fløyting som forplanta seg gjennom takborda og inn der jeg satt ved kjøkkenbordet. På denne vindretninga ble susinga en konstant påminnelse om det som var ugjort på gården. Løv og rusk i takrenner. Grøftene som grodde igjen av ormegrass, stikkende bringebærkratt, og all den jævla hasselen, med sine evige rotsystemer jeg aldri fikk ordentlig has på. Gjørmepøler i den hullete oppkjørselen etter hvert striregn. Så var det selvsagt malingen på ytterveggene som flasset og flarnet. En dynge skrot av ymse slag bak låven som skulle vært kjørt bort. Og den skrota maskinparken på tunet.

Det røyk ikke lenger av koppen. Klokka var blitt rett over 10. Jeg hadde visst småduppa litt. Jeg skrudde på radioen og kom rett inn i favorittlåta mi og strofa «ventetida er over, det kommer til å falle snø i natt». Kunne det stemme? Var vinteren her?

Morran etter var det fortsatt et solid snødrev i lufta da jeg åpna ytterdøra ved 6-tida. Det måtte ha kommet gode 30 centimeter i løpet av natta. Nok til at et stort hvitt teppe av glemsel hadde lagt seg mykt over alt det ugjorte på gårdsplassen. Å herregud så rent og vakkert det var blitt alt sammen! Ikke et merke, ikke en flekk, ikke et spor. Og så sprø og oppkvikkende lufta var! Men var det kommet nok?
Jeg dro låvedøra åpen, gikk bort og reiv presenninga av preppemaskinen. Den starta i samme øyeblikk jeg vred om nøkkelen. Beltene klapra med en brutal støy mot betonggølvet når jeg rygga den ut. Maskinen dreide rundt på en fem-øring. Jeg klarte ikke dy meg, og med et flir tråkka jeg tungt på gassen så alle de 450 hestekreftene kasta den 2,2 tonn tunge maskinen fram i et byks. Jeg ble først pressa bakover i setet, for så å bli kasta fram med panna bare millimeter fra rattet.

Jeg kjørte opp til oversiden av jordet. Der grusveien fortsatte videre opp i skogen. Lot fresen sige ned bak preppemaskinen. Snøen ble først harva opp, og så pakka sammen av sporsetterne til fire nydelige linjer som strakk seg ut bak meg. Maskinen duva oppover i det svakt kuperte landskapet. Etter noen få hundre meters stigning ble granskogen mer og mer glissen. Vidda åpna seg opp med spredt vindkroka furu, og bjørkekratt. Selv i den dunkle grålysninga kjente jeg traseen ut og inn; jeg visste nøyaktig hvor sporet skulle settes. Jeg traff hver eneste snødekte klopp på vei over myrene, rundet den svære furua vi hadde kalt Trollpikken som barn, forserte Cognac-haugen; med navneskiltet som stadig ble røsket ned av avholdsfolket.

Da jeg nådde Sætra hadde det slutta å snø. Det hadde åpna seg ei lita glipe i horisonten som slapp inn rosa solstråler. Jeg lente meg godt tilbake i setet, la beina på dashbordet og rulla meg en røyk. Det var faktisk dagens første! Jeg hadde vært så oppslukt at jeg tydeligvis hadde mista næringsvettet noen timer. Jeg fiska opp telefonen og åpna Facebook-appen. Søkte inn på gruppa for skiføre. Det var allerede posta en melding der i dag.

Gro Tveiten fra nede i byen skreiv entusiastisk: «Ventetida er over! Hvordan ser det ut opp mot Sætra i dag? Blir det no prepping Kristian?»
Varmen steig til kinna, og hjertet begynte å hamre på litt ekstra. Alle timene mine her oppe i marka var fortsatt ikke glemt. Jeg så stolt rundt meg; på det vakre, urørte snølandskapet jeg hadde åpna opp. Som jeg alene satt med nøkkelen til! For mange betydde det å komme ut i løypene og naturen her oppe så enormt mye. Det var akkurat dette som redda dem gjennom den kalde, mørke tida. At jeg måtte støye litt rundt her oppe på dieselslukær'n var jo mer enn hundre ganger oppveid av all folkehelsa!

Jeg tenkte meg om en stund før jeg posta innlegget; et foto av skisporet som bølga seg gjennom det lille dalføret, opp mot den vindskjeive løa som var blitt turfolkets mål. Med underteksten: «Skattekista er åpna».