Shifting Baseline Syndrome - om hvordan hjernen tilpasser seg en unormal virkelighet

(NB. Publisert første gang vinteren 2017)
Vi forandrer verden, men merker det ikke, fordi vi ikke husker eller vet hva vi forandrer den fra. Hver generasjon bruker barndommens virkelighet som sin målestokk. De færreste vet hva som var normalen da foreldre, beste- eller oldeforeldre var barn. Derfor oppfatter man ikke endringer og tap som urovekkende, men forandrer bare "normalen". Det kalles shifting baselines (se mer forklaring i sidekolonne). Hvilke shifting baselines ser du i naturen rundt oss i dag? Hvilke unormale fenomener er vi blitt gradvis vant til - slik at de blir den nye normalen?

- Vi fikk medieoppslag fordi vi reiste på ferie med tog, ikke fly

Eivind Trædal, MDG-politiker i Oslo, Twitter-komiker og skriver bok om norsk klimapolitikk.
- Her om dagen var jeg på et spa der jeg ikke fikk ha mobiltelefon, og da ble jeg tvunget til å lese blader som lå slengt rundt i de behagelige sittegruppene der. Det slående var at temperaturstigningen ble omtalt helt tilforlatelig, uten dramatikk, i flere artikler i vanlige blader. Et treningsmagasin slo fast at "vintrene blir mildere og sykkelsesongen lengre, men stadig er det lurt med piggdekk", og et annet magasin beskrev også de stigende temperaturene på en tilsvarende måte - som en slags naturlig utvikling vi lever med nå. Det var litt sjokk. Det var som om ozonhullet vokste og det eneste merkbare var litt mer reklame for solkrem. Den stigende temperaturen burde fremkalle angst og politisk handling, men blir omtalt med innestemme og senkede skuldre som om det bare er noe som skjer, og ikke en katastrofe vi påfører oss selv. Ellers har jeg ledd mye av at samboeren min og jeg fikk medieoppslag fordi jeg delte på Facebook at vi var på interrail. Togferie pleide jo å være normalt. Da jeg var liten, var det en sjelden luksus å reise på ferie med fly, men nå er det altså nyhetsverdig at folk IKKE flyr på ferie. Det er ganske koko, spør du meg.

- Det «nye normale» er kanskje det farligste miljøproblemet

Truls Gulowsen (42), Leder i Greenpeace Norge og har i år levert klimasøksmål mot staten.
- Det «nye normale» er kanskje det farligste miljøproblemet. Når guttegjengen like gjerne ser fotballkamp i England som å ta en øl på nærmeste pub eller ta en tur på hytta, voksne mennesker mener det er naturlig med stadige storbyferier og pensjonister ikke kan tenke seg et liv uten eksotiske reisemål. Samtidig har de færreste «tid» til å ta toget. Klimaendringene har gjort at man ikke kan regne med skiføre i løpet av vinteren, ikke engang på Østlandet, at det blir viktigere med regnjakke enn vinterjakke, og at færre trenger skøyter om de ikke har en innendørshall, og at Barentshavet er isfritt opp forbi Svalbard hele vinteren, slik at turistene kan komme med plastbåt og ikke lenger trenger stålskrog.

- Forbruksveksten har vært så kraftig at det blir normalt at vi ikke vet hva barna bør ønske seg til jul, siden de allerede har alt de trenger og mer enn de kan bruke. I havet er det enda verre, der målingene hvert år sammenliknes med året før, men aldri med tilstanden for 50 eller 100 år siden, da meterlange torsker var vanlig og korallskogen sto tett langs hele kysten. Miljødirektoratet hadde før en villmarksindeks over inngrepsfri natur mer enn 10 km fra vei og andre inngrep. Denne publiseres ikke mer, og kriteriet er redusert fra ti til fem til en kilometer.

- For ikkje så alt for lenge sidan var det vanleg å forsøka å reparera ting som vart øydelagt

Synnøve Kvamme (22), naturverner, skribent og aktivist. Kjent som selve symbolet på kampen mot monstermastene i Hardanger, med i dokumentaren Kampen om fjordane.
- Kasting av mat: Me skal ikkje langt tilbake i tid før det å kasta etande mat var heilt utenkeleg. Før var nordmenn også langt meir påpasselege med ikkje å lata mat bli ståande så lenge at den blir dårleg. I dag kastar me 25 prosent av maten vår - 350 000 tonn etande mat, kvart år. Dette tilsvarar klimagassutsleppa til 240 000 personbilar, og kunne ha metta 600 000 svolte menneske.

- Overforbruk, bruk-og-kast: For ikkje så alt for lenge sidan var det vanleg å forsøka å reparera ting som vart øydelagt - og måtehald var ein dyd. I dag har det blitt meir normalt å kjøpa ting me ikkje treng, kasta og kjøpa nytt. Sidan 1992 har hushaldsavfallet i Noreg auka med 82 prosent og i dag kaster me 430 kg kvar i året! Dersom alle i verda skulle ha eit like høgt forbruk som den gjennomsnittlege nordmann, hadde me trengt nesten to jordklodar til. Dette er til dels forbrukarane sin feil som vel kvantiet over kvalitet og som kjøper ting me ikkje har bruk for, men også produsentane og myndigheitene som gjer det dyrare å reparera enn å kjøpa nytt. I tillegg er mange varer programmert til å ha kortare levetid, såkalla "planlagt forelding" (planned obsolescence). Bruk-og-kast-samfunnet har store konsekvensar både for natur og klima - både produksjon og avfallshandteringa fører til forureining, utslepp av klimagassar og ofte inngrep i natur i form av gruvedrift og søppeldynger.

- Sløsing med energi: Då me hadde det såkalla toprissystemet, der straumkundane måtte betala ein høgare pris ved overforbruk av straum, var folk påpasselege med å skru av lys i rom dei ikkje oppheldt seg i, og elektriske apparat som ikkje var i bruk, og ein dusja ikkje kvar dag. I dag har den gjennomsnittlege nordmann eit langt mindre bevisst forhold til energiforbruk. Me som forbrukarar må ta eit oppgjer med vår eiga sløsing om me skal få eit mest mogleg effektivt energisystem.

- Flyturar: Nordmenn er blant dei som flyr mest i Europa. Det har blitt normalt å ta fleire flyturar til utlandet i året - medan me for 30 år sidan knapt reiste med fly. Fly fram og tilbake frå Oslo til London tilsvarar eit halvt års bilkøyring. Det seier seg sjølv at alle flyturane våre har ein enorm miljøbelastning. (Artikkelen fortsetter under bildet fra mytiske Kamphaug i Nordmarka, Oslo, der Harvest har hatt sitt telt i flere år.)