Blind

Hva er det vakreste du vet?

Vi spurte fem blinde. Her svarer Marilyn. Svaret vil kanskje overraske deg.

NAVN: Marilyn Fredriksen
SYKDOM: Retinitis pigmentosa (kikkertsyn).
SYN: Nattblind. Har kikkertsyn. Har vanskelig for å finne innganger og dører. Kan ikke lese.

Har du alltid vært blind?
Jeg har vært nattblind hele livet. Jeg kunne velte ting, men jeg visste ikke om sykdommen før jeg var 62 år. Da fikk jeg problem med å se skjermen på jobb. Øyelegen skjønte det med en gang. Etter det har det gått nedover med meg.

Ser du meg nå?
Jeg ser deg på en måte. Ser skyggen av deg.

Men du fant det ikke ut før du var 62 år?
Jeg er født i Brooklyn, USA, i 1931 i de harde 30-årene. Vi flyttet til Lyngdal da jeg var et halvt år. Det var andre tider da jeg vokste opp. Jeg var nattblind. Punktum finale. Ikke snakk om å gå til øyelege av den grunn.

Hva er det vakreste du vet?
Jeg satt ved kjøkkenvinduet da det ble høst i fjor. Jeg så ut. Det er en furu i forgrunnen, den ser mørk ut, men bak den, et stort løvtre. Jeg så fargene komme mer og mer frem. Hver dag så jeg fargene forandre seg. Rødt, gult, oransje. Det var så sterkt å se det.

Fargene på trærne?
Ja. Jeg har gått mye turer. Men da ser jeg liksom ikke. Jeg ser ikke på fargene, jeg bare går. Selv om synet var mye bedre før, har jeg aldri sett det så sterkt, altså virkelig sett høstfargene. Har aldri tenkt at noe slikt kunne være så vakkert. Men nå så jeg det.

Hvorfor har du ikke sett det før?
På turer er jeg vel opptatt av ikke å snuble. Derfor ser jeg ikke på den måten.

Det fine med det du sier, er at du ser det store i det kjente?
Jeg har vært på Galdhøpiggen. Gikk i tau, husker jeg. Da var jeg ung og tenkte ikke at noe var galt med synet. Storslått natur er nydelig, men høstfargene er noe annet. Vi har det rundt oss hver høst, men det som er rundt oss, glemmer vi å se.

Med kikkertsyn forsvinner vidvinkelen?
Ja. Men det er så rart, for jeg føler at jeg ser landskapet. Jeg tror jeg ser det. Men jeg gjør jo ikke det. Jeg ser bare dette bittelille. Sidesynet er helt borte. I selskap har jeg gått fra mange fulle glass, dessverre, fordi jeg ikke har sett at vennlige mennesker har fylt opp mitt glass.

Men du ser altså farger?
Jeg ser noe. Grønt er vanskelig, men jeg vet at furua er grønn. Blått er helt borte. Blå blomster ser jeg ikke mer.

Du er oppvokst i Lyngdal. Vet du hvordan stedet ser ut?
Jeg vet hvordan det så ut. Men Lyngdal har forandret seg så mye, de har bygd og bygd, og da kjenner jeg meg ikke igjen.

Kan du se for deg havet siden du har sett det engang?
Ja. Sier du ”hav”, ser jeg havet for meg. Jeg ser at det blinker og blinker når solen skinner på det. Jeg husker en venninne tok meg med til Syden. Vi så utover havet. Da så jeg en liten hvit prikk langt der ute. Er det en seilbåt der? sa jeg. Hva, kan du se den? sa hun, for den er laaaaaangt ute på havet. Men jeg så den.

Det er vel det som er kikkertsyn?
Ja, det er jo det. Men synet blir mer og mer innskrenket. Det er ikke mye igjen nå. Vet du hvor Holtet er? Jeg kan gå til seniorsenteret, men da må jeg ta Ekebergveien. Den kjenner jeg. Der er fortauskanten lys. Den stripen må jeg følge.

Den ser du?
Ja, jeg ser noe bittelitt lysere enn veien og fortauet. Jeg ser den. Ja, og så har jeg et annet minne.

Ja?
Jeg husker en vinterdag hjemme i min ungdom. Vi gikk på en elv som heter Lona som var frosset til. Det var kommet hvit nysnø. Det var fullmåne. Jeg var nattblind, men den ene kvelden kunne jeg se. Det var så fint.

Hva var så fint?
Fullmånen, nysnøen. At jeg kunne se! Jeg så det. Jeg så nysnøen. Jeg så.

Abonner på Harvest Magazine

For 99 kr i måneden eller 950 i året kan du lese alt vårt innhold.

Du får nye saker hver uke og tilgang til hele arkivet, med artikkelserier og anbefalinger.

Vi skriver om livskvalitet og samfunn, natur og kultur.
I Harvest finner du sjelden siste nytt, men undring, nye tanker og inspirasjon. Kritisk journalistikk, smarte anbefalinger og gode historier.

Abonnerer du allerede?
Logg inn her