Blåveis mot gravemaskin

«I utmark kan enhver plukke og ta med seg ville blomster.» Dette står i friluftslovens paragraf om høstingsretten. Men er ikke blåveisen fredet? Jeg reiser land og strand rundt og holder foredrag om friluftslivets lover og regler. Og når jeg stiller spørsmålet om blåveisen, rekker som regel minst halvparten av forsamlingen hånden i været. Det er en utbredt oppfatning at blåveisen er fredet. Men hva sier egentlig jussen om dette?

Når jeg kommer til punktet i foredraget om ville blomster, pleier jeg å vise et bilde av Norges lover plassert på bakken ved siden av utsprungne blåveis. Blomstens kronblader står i fin kontrast til den røde lovboka med gullskrift. Bildet ble tatt for noen år siden, i hundremetersskogen rett ved siden av der jeg bor.

En dag i midten av mars sitter jeg ved laptopen og forbereder neste foredrag. Jeg ser på bildet med lovboken og de ville blomstene som nok en gang skal vises frem i embets medfør.
Brått går det opp for meg. Blåveisen på bildet mitt er truet. Jeg har visst det lenge, men kanskje ikke tatt det helt inn over meg. Hundremetersskogen skal bli byggeplass. Nabovarselet kom allerede i fjor. Gjerder er satt opp. ”Påbudt med hjelm” står det på et skilt. Motorsager og gravemaskiner er klare til å rykke inn for å omdanne den lille skogen til terrasseleiligheter. Inkludert parkeringsgarasje og alle bekvemmeligheter et moderne menneske kan ønske seg. Minus blåveis. For de små plantene har ingen sjanse til å overleve den forestående utbyggingen.

Fredet eller ikke. Der og da er andre og større spørsmål viktigere. Hvordan er det mulig å finne frem til blåveisen når snøen fortsatt ligger i store flekker? Alt som skal spire og gro senere utover våren er på denne tiden gjemt under jorden. En dame i byklær og lys kåpe krabber rundt på alle fire. Bare de aller mest vennligsinnede vil tenke at hun kanskje kan ha mistet for eksempel brillene sine på bakken. Damen er meg. Jeg er både edru og tilregnelig der jeg krabber rundt på bakken og leter - etter blåveisen. Og jeg leter etter min indre biolog. Alt jeg finner er vissent løv og tørre barnåler. Men så. Helt i snøkanten stikker det opp noen grønne blader. Tørre disse også. Opplagt fjorårsutgave. Men kan det være..? Den indre biologen melder pass, ute av stand til å artsbestemme annet enn granbar. Jeg putter et par blader i lommen og løper hjem.

Tilbake ved laptopen finner jeg frem bildet fra foredraget og sammenligner med det visne blomsterbladet. All tvil til side. Det er blåveis. Nå venter nye oppgaver. Jeg går i boden og finner frem spade og blomsterkasser.

Leter man etter «blåveis» i juridiske dokumenter, kommer man dessverre oftest til stikkord som «familievold» og «legemsbeskadigelse». Blomsterplanten ved samme navn er i liten grad lovregulert. Det viktigste unntaket er i verneområder som har bestemmelser om plantefredning. I naturreservater sier fredningsbestemmelsene vanligvis at det er forbudt å fjerne planter eller plantedeler fra reservatet. Det omfatter selvfølgelig også blåveis. Men det finnes ingen generell, landsdekkende fredning av blåveisen.

Norsk rødliste er en oversikt over arter som er vurdert å ha en risiko for å dø ut fra Norge. I rødlista kategoriseres artene, for eksempel som «kritisk truet» eller «sårbar». Arter som har livskraftige bestander havner ikke på Rødlista. Blåveisen befinner seg i denne kategorien.

Jeg setter spaden i jorden, klar til å utføre gravejournalistikk i praksis. Fem blomsterkasser fylles til randen og fraktes raskt fra åstedet. Jeg bryter ikke blåveisloven. Men ved å ta med meg blomst med røtter og nærliggende skogbunn handler jeg i strid med folkeskikken og den gode leveregelen om å la blåveisen stå i fred.

Førtiåtte timer senere har gravemaskinene og deres allierte fjernet all vegetasjon fra byggetomten.

I løpet av kort tid ble blåveisplantene omplassert på hemmelig adresse. Eller for å si det på en annen måte: De flyttet like over gjerdet. Fra første øyeblikk så plantene ut til å ha funnet seg til rette. De følgende ukene blomstret det både her og der.

Det er et mysterium at mytene om blåveisen er mye mer utbredt enn lovreglene. Men myter er opplagt effektive når det gjelder å opprettholde gode leveregler. Fortsatt tenker jeg at det beste er å la blåveisen stå der den er. Dette var en beskjed til landets gravemaskiner.