Billig luksus

Det klages over hotellprisene. Kanskje flere burde besøke Airbnb?

I sommer var de elleville hotellprisene tilbake, og det var ikke salgssjefen som hadde tatt ferie. Snarere tvert om, den billigste overnattingen i Trondheim og Kristiansand lå på rundt 4.500 kroner. Det er en stiv pris for et kompakt rom med harde madrasser og myke baconskiver til frokost, det er det ingen tvil om.
Og prisene skal vare, sier ekspertene. Folk vil reise, og bransjen mangler fortsatt ansatte etter pandemien. Men det finnes råd. På ulike delingsplattformer ligger over 7 millioner overnattingssteder i over 220 land. Der finnes alt fra ørsmå tretopphytter til arkitekttegnede hus med store glassvinduer vendt mot solfylte sandstrender og moderne leiligheter midt i all verdens byer.
For meg har prisen matchet både kvalitet og forventning når jeg har leid privat. Hvorfor fire av fem nordmenn fortsatt booker hotell når de reiser, er derfor ikke godt å forstå.

Midt i Gøteborg sentrum med stor takterrasse?

Eller rett utenfor i landlige omgivelser?

To netter i Gøteborg.
Totalt: 2.188,98 kr for tre personer
Juni hadde allerede rukket å bli juli. Planen var å kjøre bobil, men bobilen kunne ikke lenger kjøres. Så da stod jeg der, med planer om tur til Gøteborg, Liseberg og den svenske skjærgården, uten et sted å overnatte. På hotels.com var alle rom utsolgt. Men på booking.com kunne jeg få et junior superior-rom hos en etablert hotellkjede ved Landevetter for 2.473 kroner per døgn. Muligens ville det bli med innvendig vindu mot resepsjonsområdet.
5.000 kroner for to overnattingsdøgn ved en flyplass?
Pluss restaurantpris på middag i to dager?

Jeg gikk inn på Airbnb og søkte i Gøteborg-området. Opp kom en leilighet med takterasse i sentrum (samme pris som hotellrommet). Den lå midt i hjertet av byen, men var allikevel stille. Med fransk balkong dobbelt så stor som superior-rommet, og utsikt over det hele.
«Treat yourself at home», skrev verten. «Men fint om det er stille klokken 22».
Vi kunne bo på en gård også, i samme avstand fra byen som flyplasshotellet, for 600 kroner natten.

Men vi endte opp i et minihus med egen hage og parkeringsplass, ti minutters kjøretur fra sentrum. 700 kroner natten kostet det. Før ankomst hadde verten beskrevet i detaljer hvor nøkkelen lå. Han hadde også lagt rent sengetøy på sengene. På vei inn kjørte vi innom et bakeri og en dagligvarebutikk for mat og drikke. Så hadde vi en deilig middag i egen hage. Midtveis i måltidet hoppet en hare fornøyd forbi. Ungene lusket seg etter og tok bilder. Dagen etter løp vi rundt på Liseberg og tok Helix, Valkyria, tømmerrenna og alt annet gøy. Så tok vi oss et bad i Gøteborgs skjærgård. Etter to dager, det føltes mer som et par timer, vinket ungene farvel. Et slikt sted kunne de godt tenkt seg å eie. Men jeg protesterte. Et slikt sted er mye bedre å leie!

Delingsplattformer som Airbnb har selvsagt også skyggesider. Hver eneste sommer står noen frem i nyhetene etter å ha blitt svindlet. Det har ikke alltid vært så lett for kommuner å få skatteinntekter på utleien. I England har et parlamentsmedlem fremmet et lovforslag for å forhindre at lokale innbyggere blir presset ut av leiekontrakter til fordel for kortidsleie og turisme. I Henningsvær i Lofoten har enkelte innbyggere ment at Airbnb forvandler lokalmiljøet til et feriesenter. Men nyhetene dekker sjelden de fire millioner årlige overnattingene delingsplattformer sto for i Norge før pandemien, der de fleste er strålende fornøyd. De snakker ikke så ofte om hvordan delingsøkonomien kan tilgjengeliggjøre overnatting, også på plasser få besøker. Det er noe vakkert med dette, denne optimaliseringen av bygg som står ledig. Det er både klimasmart og frigjørende for folk med bolig. En liten bi-inntekt på utleie redusere belastningen på boliglånet for noen. Kanskje burde man innført delingsplattformer på andre områder også? En bonde for eksempel, bruker traktoren sin fem prosent av tiden. Burde den leies ut? Hvor ofte bruker du drillen din? Burde du leie bort den?

Husbåt i København …

Eller kanskje en eksklusiv penthouse-leilighet med vinduer fra gulv til tak?

Tre netter i København.
Totalt 5.153,43 kr for tre personer
En sommerdag under pandemien, i et lite vindu der både Norge og Danmark hadde åpne grenser, bestemte vi oss på impuls for å ta en helg i København. Kloke av skade etter et pengesluk av et hotellopphold i samme by året før, søkte vi overnatting på Airbnb. Der lå en mengde lovende steder.

Vi kunne overnatte i en leilighet reservert vegetarianere for 1.426 kroner natten, men da måtte vi ha løyet på kostholdet. Vi fant også en husbåt, men for 3.700 kroner natten ble den litt dyr. Etter å ha kikket litt rundt endte vi opp med en flott leilighet i Frederiksberg, et steinkast fra metroen, med egen balkong og mulighet for å grille. Vi booket for to netter, men på vei ned fikk det fine været oss til å ville være i leiligheten én natt til.
- Null problem, sa huseieren. Men han måtte i så fall innom for å hente bilnøklene sine.
Da han kom, grillet vi bøf på balkongen. Han ønsket ikke å trenge seg på, men ville gjerne vise et bilde av seg selv på Kjæragbolten. Hadde vi vært der siden vi var norske?
- Neste sommer, sa jeg.
- Aldri i livet, sa den yngste sønnen min.
Huseieren kikket bort på guttungen. Det var da han så pokemon-kortene på bordet.
– Dere burde stikke innom den lokale pokemon-butikken. Den drives av en femtenåring, sa han. Så takket han høflig for seg og forsvant ut døra.
Og med det, var et nytt mål satt.

Dagen etter, så fort frokosten var over, dro min yngste sønn meg med til pokemon-butikken med bestemt skritt. Han åpnet døren og gikk inn. Der ble han stående og måpe. Dette var enda bedre han hadde forestilit seg! Han overveide sine muligheter mens han spurte ut den femten år gamle pokemon-dealeren om hvilke kort som var hva. Burde han investere i et sjeldent Shining Charizard-kort, eller kanskje et Gold Star Vaporeon-kort? Det ville bli dyrt. Han endte opp med en Shaymin EX til 400 kroner. Jeg spanderte. I ren takknemlighet ble han villig med opp og ned gate etter gate i Nordens største by. Vi tenkte alle at oppholdet var verdt hver krone.

Delingsplattformer har både hyggelig og mindre hyggelig vertskap. Akkurat som hoteller. Men til forskjell fra hotellopphold kan du gi tilbakemelding på hvor hyggelig vertskapet har vært når du leier privat. Og ettersom de som ønsker overnatting helst velger steder med dokumentert hyggelig vertskap, er det de som er hyggeligst som får flest gjester. Slik er det ikke med hoteller. Har du ikke vært der før, vet du egentlig ikke hva du går til. Og derfor er mitt inntrykk at de som leier ut på steder som Airbnb, gjør det de kan for at gjestene skal føle seg så velkommen som mulig. Et sted jeg overnattet stod en flaske vin på bordet når jeg kom. En annen vert hadde trykket opp sin egen lokale guide over små steder med god mat og god drikke, steder å se og steder å holde seg unna. Når en leier via delingsplattformer får en tilbake troen på menneskeheten. Du møter rause og vennlige folk som strekker seg langt for å hjelpe. De er åpne og viser stor grad av tillit. Der er kule folk som vet om alt som er bra, og rare folk som vet om alt som er rart. Delingsplattformer er både ultrakommersielt og ikke-kommersielt på samme tid. Det er alt mulig fra alle verdener. Men det du garantert vil slippe, er hotellkjedenes industrielle og identitetsløse atmosfære.