Se nøye på bildet. Det er min favorittstein.

Se nøye på dette bildet. Dette bildet er godt planlagt. Jeg har tenkt på det lenge. Dette er bildet av min favorittstein. La deg ikke forføre av lyset og sommeren og lyset og det grønne gresset. Denne steinen er alltid fin. For eksempel når det snør tett og veien er isete og hvit, for eksempel når det er pissregn og vindusviskerne går i idiotfart, for eksempel når du hører på Neil Young og drikker lunka kaffe fra bensinstasjonen i Kyrping og tenker at du skulle eid en ranch i California og laget skrivebord av douglasgran og risset inn navnet på den du elsker. Denne steinen er for god til å være sann. Jeg anser denne steinen som tilværelsens vanntette alibi på at det finnes ingen matrix. Livet er ekte. Vi retter kryssord med kulepenn, for å si det sånn. Hver gang jeg kjører til Odda, og det er ikke det at det skjer så ofte, men når det skjer, slår det meg hvor ufattelig rått dalføret fra Skarsmo er. Se på elva som kaster seg nedover i vill fart og slynger seg rundt kampesteiner og gjennom juv og skygge og sol. Hvis du er svak for v-daler, kommer du til å bli forelska. Det tar helt av. Jeg tenker at den elva er full av faen og selvtillitt og hvis den ønsker kan den bare blåse seg opp og vaske hele dalføret rent for både bobilturister, backpackere, semitrailere, riksveg og jorder. Spylt dalen ren og begynt med blanke ark.

Hvis Edvard Grieg hadde kjørt forbi her en eneste gang, hadde det blitt en ny symfoni. Selv om han hadde hatt barn i baksetet. Selv om nærmeste nettbrett hadde to prosent batteri i igjen og kjæresten hadde vind i håret og solbrun hud og wayfarer-briller og kunne ligne et vakkert bokomslag og minnet om den gang han møtte henne. Og akkurat i det man tror showet er over åpner et nytt landskap seg og disse steinene dukker opp. Hvor kommer de fra? Vet klatrere og buldrere om dem? Har Snøhetta tegnet dem? Gud? Neppe. Se på denne steinen. Ingen designer kunne funnet på dette. Ingen idemøter kunne endt opp med setningen «Fuck it, vi smekker opp en 30 tonns steinblokk der - midt på jordet! Det blir dritfett!» Det er nesten ikke vits å spekulere. Det sære med denne steinen er ikke bare formen, plasseringen, størrelsen og geometrien. Vi vet nemlig når steinen kom ned. Den rullet ned fra fjellet midt på dagen, den 12. mars 1978. To dager etter at jeg ble født. Det må ha vært spektakulært. På en liten plakett står det: “Midt på ljose dagen fall eg ned, men la meg få ligga i fred!”.

Tiden det tar før man har kjørt forbi er så kort og vinkelen man ser steinen fra endrer seg og formen kommer frem og man tenker stille - eller høylytt - hva er egentlig livet? Man er fem år og hviler pannen mot den kalde vindusruten og kikker ut på fjell og fjord som raser forbi det ene sekundet og neste sekund sitter man bak rattet. Og det er uråd å snu.

Det er lett å bli ør i hodet i slike situasjoner og tankene løper avgårde. Men så står altså denne steinen her. Taus, trofast, enorm og kanskje solvarm etter en eviglys julidag. Andre ganger kan den være våt og svart eller litt hvit av snø, men den står der altså inntil videre. Kanskje den ruller videre en dag, kanskje en bonde sprenger den bort, kanskje den lar seg dele av tidens tann. Men i dag rikker den seg ikke og jeg stopper bilen inntil autovernet med nødblinken på og de siste restene av sollyset som flommer ned i dalen.

Mens jeg fomler med telefonen og rekken av bobiler vokser bak meg ser jeg at folk bader i elva. Noen står ved bredden, noen vaker ute i elva som seler eller laks. Jeg kan se at skillet etter solen som har brunet huden, etter badebukse og bikini. Noen av dem går på land og en mann med vått hår går ut på marka. Like ved min stein, midt i mitt bilde. Jeg vurderte å rope: «Hei du mannen i svart badebukse, sjekk den fine steinen, har du noen gang sett en så fin stein - det er min favorittstein - du kom med på bildet. Se hvor fint det er!»
Han skulle vinket og ropt tilbake.
Kanskje kunne vi blitt venner. Drukket en kald pils ved elva. Vist bilder av barna våre eller fedrene våre. Min far i skogen - på avstand, med lav sommersol i ansiktet og svetteperler i pannen. Hans far, med sigarett, hvit singlett og bart, og albuene lent over et respatexbord i det varme og sparsommelige lyset i et lite kjøkken. Kanskje han var fra Malaysia, eller Estland eller Kinsarvik eller Provence?

Kanskje han elsket en helt annen stein. Kanskje han sto der ved elva og tenke på alt annet enn stein, men oppdaget noe som ingen andre så. Han kun fortalt sin historie og vi kunne latt latteren blande seg med lyden av vann i bevegelse, og i det vi fikk en tåre i øyekroken fikk tok vi en ny slurk og svelget unna. Vi kunne vært litt stille og gått ut i elva, slik menn går barføtt ut i kaldt vann og glatte runde steiner. Vi kunne latt strømmen ta oss flyte på ryggen inn i sommeren.