Hva gjør man når barna flytter ut?

Fredag ettermiddag, telefonen ringte.
Det var min gode venn, Jørn.
Han sa: – Vil du bli med til Maridalen i morgen? Vi kan gå langs Dausjøelva og se etter gjedde og rosenfink. Vi kan drikke kaffe fra termos og snakke om livet?
– Ja, svarte jeg.
– Bra, sa Jørn. – Kona mi er i Spania og barna har flyttet ut. Jeg er aleine hjemme. Jeg har ikke sett folk på åtte dager, og at du er den første jeg ringer, kan du ta som en kompliment.
– Når henter du meg? spurte jeg.
– Datteren min og kjæresten hennes skal låne bilen til IKEA, jeg henter deg når de er tilbake. De er unge folk i etableringsfasen. De skal til IKEA på en lørdag. Som du skjønner kan jeg ikke gi deg noe eksakt tidspunkt.
– Jeg skjønner, svarte jeg.

Apropos unge folk. Lørdagen opprant, jeg hadde sovet dårlig. Klokka halv to på natten ble jeg vekket av min 17 år gamle datter. Jeg åpnet øynene og så henne der hun ruvet over meg i vårnattens halvlys, med hodetelefoner og en lysende mobiltelefon i hånda.
– Kan du passe min venninnes hund fra klokka 10 til klokka 18 i morgen? spurte hun.
– Hæ? svarte jeg.
– Jeg har lovet å passe den, men jeg må på jobben, sa datteren min. – Dette klarer du. Det er en snill hund, og du skal bare passe den i åtte timer, det er vel ikke noe problem?
– Jeg skal til Maridalen med Jørn, mumlet jeg, men datteren min hadde allerede skrudd opp volumet på hodetelefonene og forsvunnet ut av soverommet. I hennes verden hadde vi inngått en avtale, og jeg ble liggende i senga og tenke at livet er sannelig uforutsigbart.

(artikkelen fortsetter)

Jørn kom klokka fire.
I mellomtiden hadde datteren min åpenbart glemt avtalen med hunden, hun var ikke engang hjemme da jeg sto opp.
Jeg tok noen telefoner og fikk bekreftet at avtalen om hundepass var kansellert, eller aldri inngått, jeg var igjen en fri mann som kunne vandre i Maridalen med god samvittighet.

Jørn var i godt slag.
Vi parkerte der vi alltid parkerer, krysset veibrua over elva til fots og fortsatte inn i krattet på den andre siden. Vi har sett den lille fuglen rosenfink her tidligere, jeg bryr meg ikke stort om den, men for Jørn er den åpenbart viktig. Han kjenner til og med rosenfinkens sang, han trenger ikke å se den for å vite at den er der.

– Er det ikke litt bekymringsfullt at du etter åtte dager i ensomhet, kun ønsker å se ett eksemplar av din egen art, altså meg, samt rosenfink? spurte jeg.
Jørn ristet på hodet.
– Husk, sa han, – jeg er fotograf i en avis, jeg møter mennesker hele tida, før tok jeg bilder av folk som fortalte om livet sitt, nå tar jeg bilder av folk som snart skal dø. Jeg trenger en pause, og da er du og en rosenfink mer enn nok.

Ytterst på odden som strekker seg ut i Maridalsvannet, drikker vi kaffe. Deretter snur vi og går innover mot elva igjen. Vi har ikke sett en eneste rosenfink. Vi prater for mye. Jørn snakker om byoriginalen advokat Hermansen. Advokat Hermansen het egentlig Peder Gunvald Hermansen. Han tok sin juridiske embetseksamen i 1942 og drev sin egen praksis. Så skjedde det noe, for advokat Hermansen gikk fra å være en jurist til å bli en byoriginal i Oslo. Han turnet på T-banen og gjorde andre pussige ting, men grunnen til at Jørn nevner ham mens vi krysser asfaltveien og går inn i den tette granskogen, er at advokat Hermansen hadde et livsmotto.
«Der jeg er, der er jeg», sa han, og dette snakker vi om mens vi nærmer oss det hemmelige hønsehauk-reiret som ligger høyt oppe i et tre.
– «Der jeg er, der er jeg», hva tror du han mente med det? spør jeg.
– Jeg aner ikke, sier Jørn, – men det høres fint ut.

Vi finner hønsehaukens gamle reir. Jørn sjekker gjennom kikkerten. Han sier at det er fullt av fjær der oppe, men ingen fugler. Store reir som dette kan av og til overtas av lappugler, har jeg lest. Det hadde vært artig å se en lappugle, og jeg mener jeg har hørt at en ble observert ved Maridalen skole for et par år siden. Men vi er kanskje for tidlig ute. Eggene er ikke lagt ennå, eller de er ikke klekket, så vi går isteden ned til elva for å se etter gjedde.

Inne i skogen møter vi en mann med langt, grått skjegg. Han står helt stille under trærne. Han stirrer på oss, han ser ikke tilregnelig ut, men vi sier hei, han sier hei, og det viser seg at han er både tilregnelig og trivelig, han har tatt bilder av gjedde, forteller han, og viser oss stolt på kameraets display. Det er bilder av gjedder som gyter inne på grunna i elva, de gjør alltid det på denne tiden av året, de svære hunngjeddene kurtiseres av de små hanngjeddene, og etterpå, når gytingen er over, hender det at hunnene spiser hannene.

Vi sier farvel til den utilregnelige mannen som viste seg å være tilregnelig. Vi går ned til elva for å se etter gjedde, og der står den, helt stille i solskinnet, og folk som ikke kjenner til slike ting som gytende gjedde om våren, ville gått rett forbi og tenkt at det var en stokk de så, men vi vet bedre, for når stokken har en markant skygge under seg, så betyr det at den ikke ligger på bunnen, men står helt stille høyt i vannet, og det er det bare gjedder som gjør.

Vi går mot den gamle husmannsplassen. Jørn snakker om barna, to jenter og en gutt. De har flyttet hjemmefra for lengst, studert, fått kjærester, mistet kjærester, fått jobb, sagt opp jobben, fått ny jobb, kjøpt leilighet.
Vi snakker om at vi er på vei inn i en ny livsfase, at den kom brått på, slik overganger gjerne gjør.
Vi snakker om konene våre. De elsker jobben sin, og jeg har ofte tenkt at de kommer til å takle denne tiden, når barna flytter ut og man sitter igjen alene, mye bedre enn oss.
Jeg nevner det for Jørn, han nikker. Hans barn er eldre enn mine. Helt siden jeg ble far for første gang, har jeg brukt ham som en personlig rådgiver. Nå går vi i det flakkende lyset under løvtrærne ved Dausjøelva, og Jørn forteller, like mye til seg selv som til meg.
– Jeg passer alltid på å kjøpe inn nok mat, sier han, – selv om barna har flyttet kan det jo hende at de plutselig kommer innom. Jeg kjøper kylling og hamburgere og sånne ting. Hvis de kommer, har jeg maten klar. Hvis de ikke kommer, legger jeg den i fryseren eller spiser den selv.

Sånn holder han på. Det får meg til å tenke på Benny Borgs gamle slager, «Den store dagen», og det sitter langt inne for en 1990-talls ironiker å sitere Benny Borg, men nå har vi kommet til dette punktet i livet. Jeg sier det til Jørn, at han har blitt en karakter i en Benny Borg-sang, han har blitt den gamle kvinnen som har tent lysene på kaka og står i vinduet og venter.
Jaså, sier du det, du kan ikke komme fra, du tok feil av hvilken dag det var? Nei, det gjør ingenting, hvis det er noe, bare ring, for jeg er jo her hver dag.
– Jeg vet, sier Jørn, – det er vemodig, men også litt fint, hva annet kan man gjøre enn å ønske barna alt godt mens man selv går rundt og venter?

Vi kommer til husmannsplassen, et minne over levd liv. Den er nettopp gravd fram, den har ligget under jorda i mange år, men nå er grunnmuren synlig og kommunen har satt opp et skilt. Stua ble bygd i 1911, står det, men den ble revet igjen i 1940. Han som bodde her har fått én eneste setning skrevet til minne om sitt liv.

«Her bodde Lauritz Bergendahl, som brukte hoppbakken ved Sagstua som treningsbakke».

*

Les flere artikler i serien «Stille dager i Maridalen»