Lønn i himmelen

Jeg trenger ikke legge ut om den lange og mørke vinteren her oppe i det arktiske nord, men kan i stedet fortelle litt om de lyspunkt naturen skjenker oss som belønning for at vi gidder å leve her. «Du skal få lønn i himmelen!» hender det at folk sier til oss. Det tror jeg vi skal, og som ikke-kristen er nordlyset det første jeg tenker på. Perlemorskyer er mindre utbredt, men her på østlandet hvor jeg bor, har de for meg vært både hyppigere og mer spektakulære enn nordlyset.

Vi deler atmosfæren vår inn i ulike lag etter høyde over havet. Nederst er vår egen troposfære, etterfulgt av stratosfæren, mesosfæren og termosfæren helt øverst. Skyer finnes for det meste i troposfæren hvor det er fuktig og temperert. Perlemorskyer som også er kjent som polarstratosfæriske skyer, dannes omtrent dobbelt så høyt oppe og er et sjeldent syn på grunn av den kalde og tørre luften der oppe. Kulde er altså en forutsetning og skyene er hyppigst synlig vinterstid og nærme polene. Utseendet skyldes at sola fortsetter å lyse opp disse skyene en stund etter den har gått ned bak horisonten på bakkenivå. Skyene henger høyt og sola skinner på dem fra undersiden. Lyset brytes i iskrystallene som i et prisme.
(saken fortsetter under bildet)

Ja, det beste i livet er gratis eller i hvert fall ganske billig. Jeg ser på meg selv som nøysommelig og sparsom av natur, og har lett for å høste glede av været og årstidene. Når det er sagt, brukte jeg nylig over tusen kroner på en blank stein. En forsteinet trebit i opal jeg fant på Internett. Dette er med andre ord like mye en karakteristisk svakhet som en gratis lidenskap for meg. Jeg er som ei kråke - en håpløs estetiker.

Da jeg var liten samla jeg på plastperler og steiner og jeg kunne holde gjennomsiktige plastbiter og legoklosser opp mot sola eller lampelyset og forsvinne helt inn i min egen salige verden. I mitt daværende ordforråd var både «lysende» og «gjennomsiktig» i hyppig men ærverdig bruk og i grunn juveler i seg selv. Jeg har siden kommet frem til at jeg kan slippe unna å kalle meg selv materialistisk om jeg kaller meg «sanselig» i stedet.
Jeg er helt umettelig når det kommer til sanseinntrykk og fyller harddisken med en stadig voksende samling av bilder for øynene og musikk for ørene.
Alt mulig. Morild, sollys i dets utrolige mangfold av utgaver og ikke minst rutene av sollys reflektert gjennom vann.
Det er noe av det beste jeg veit.
Vakre mennesker, ildfluer, oljeflekker på asfalten, strobelys på konsert og lysende nattskyer.
Snøen som glitrer eller kråkesølv.
Jeg har stått i timesvis i vinduet på Hesby og sett etter både lyn og nordlys mens guttaboys har sittet nede og spilt TV-spill.