«Du må gå det ta deg»

Mai

Jeg drev i senga gjennom hele mai. Hadde fått hjelp til å hamstre hermetikk og fått fylt en stor plastkanne med drikkevann slik at jeg slapp å gå så ofte over det bølgende soveromsgulvet.

Et ukjent virus hadde angrepet labyrinten, et kontrollsenter som befinner seg i klippedelen av tinningbeinet, beskyttet inne i kroppens hardeste substans. Tett inntil selve hjernehinnen.

Jeg var døv på venstre øre og øynene vibrerte kontinuerlig i spontan nystagmus, uavhengig av hva som var foran meg i synsfeltet. Sykdomsutredningen besto blant annet av en kalorisk prøve hvor øregangene var blitt oppvarmet og nedkjølt ved hjelp av vann under trykk og hadde fått konstatert at venstre balansenerve var 100 prosent skadet. Jeg var blitt en snegle som hadde fått det venstre følehornet avgnagd. Helt inn til roten.

I senga var det Monsen og meg i ukesvis. Monsen maste aldri. Monsen gikk bare foran og viste vei, og jeg kom etter på lette, lydløse indianersteg. Monsen og jeg gikk Canada på tvers, var på loffen i Børgefjell, Katmai i Alaska, krysset Nordkalotten og Norge på langs.

Innimellom satte jeg Monsen på pause. Tok en slurk av Nalgeneflasken, hivde kanskje innpå litt rosin- og nøtteblanding, og så var vi i siget igjen. Monsen sto aldri i døråpningen til soverommet og ropte med utestemme at: «Nå må du huske å ta vare på deg selv». Monsen og jeg rister på hodet av tomprat. Vi stikker tomlene bak ryggsekkstroppene og langer ut igjen. Over den endeløse tundraen og inn i dype granskoger.