Kanskje bør hele jordkloden rødlistes?

Etter en vakt på dekk under stjernehimmelen, innefrosset med polarskuta Fram, skrev Frithjof Nansen i dagboken sin noe om at der fikk tankene muligheten å fly fritt og langt. Jeg trenger bare et bål i Bymarka rett utenfor Trondheim der jeg bor. I det kan jeg stirre lenge, og gruble. Store tanker får rom, og det gir interessante refleksjoner på umulige spørsmål.
Er arten menneske i det hele tatt genetisk rustet for å redde jorden?
Eller er vi kanskje styrt av evolusjonen vi også, selv om vi liker å se på både den og naturen som ”der der”. Noe som går parallelt, eller på siden, av oss.
Burde vi like greit rødliste hele kloden først som sist?

(saken fortsetter)

Evig vekst

I 1758 lagde økonomen Francis Quesnay det som kan sies å være verdens første regneark, Tableau économique. Han var nysgjerrig på verdiens vandring i et økonomisk system, og ikke minst: Hvor oppsto verdi? Han kom fram til en tredelt kjede der to viktige faktorer ble identifisert.
Verdiskaping skjedde hos bønder. De kunne foredle en naturressurs til et produkt som kunne omsettes i penger. Dette var input i systemet. Disse pengene kunne så vandre fra hånd til hånd.
Jordeierne, de som var så rike at de kunne unne seg mer enn det som var nødvendig til livets opphold, ga systemet moment. Rikdommen muliggjorde forbruket, ønsket om mer, og dermed motoren for vekst. Merk at dette var lenge før den industrielle revolusjonen. Allerede da var teorien formulert. Forbruk og vekst som målestokk i samfunnet. Vi kan vanskelig klandre menneskene på den tiden for ikke å skjønne konsekvensen av dette systemet.

Nå derimot, 250 år etter, ser vi konturene klart og tydelig. Det finnes ikke noe annet enn naturresurser. Nettbrettet eller telefonen du leser dette på stammer, om man forfølger alle ledd bakover, fra naturen. Spisebordet ditt, frysedisken i butikken, svømmehallen, ja til og med Facebook og Snapchat. Du kan ikke utføre den selvsagte i-landsaktiviteten det har blitt å sende melding på Snap om den fine fargen på smoothien du har laget, uten at det ligger et maskineri bak. Først trådløst nett hjemme hos deg. Så kablet nett ut av huset, eller signaler til nærmeste mobilmast. Sentralen som tar imot i andre enden er et digert maskineri av datautstyr som i tillegg til sin funksjon for deg, lager masse varme og trenger kjøling (enda mer infrastruktur for å kjøle ned infrastrukturen). To tre slike ledd, og smoothiefargen din er inne i de virkelig store datahallene til Amazon eller Google. Så ut igjen til alle nøye utvalgte mottakere. Bare i din telefon er det visst nok over 30 grunnstoffer representert.
Summér all elektronikk i hele denne kjeden fra du Snapper til andre leser den. Regnestykket er mye større enn vi greier å fatte i hverdagen vår, og dette i bare en enkelt bransje.
Er det virkelig verd å bygge ned våre siste rester av natur for å holde unna etterspørselen til et slikt stadig voksende, kanskje meningsløst, maskineri?

Gener

Genenes oppgave er å bringe seg selv videre til neste generasjon. Genene viderefører et sett egenskaper, og de som har de mest passende egenskapene gitt de rådende forholdene, lever opp og blir kjønnsmodne. Det er for eksempel derfor besteforeldre skjemmer bort barnebarn. Om en bestemor skal øke oddsen for at hennes gener spres videre, er det for sent å satse på eget avkom. Det er barnebarna som gjelder. Det er genene som skaper denne adferden som har kommet best ut av det opp gjennom menneskets historie. Derfor er vi slik i dag. Ingen dyr, heller ikke mennesket, er kodet for å kunne organisere seg i adferd som gir kollektiv mening om 200 år. Noen vil uunngåelig bryte med dette, og ta valg som er bedre for dem selv på kort sikt. Og så er det andre igjen som ikke vil sitte og se på det, og som også begynner å ta kortsiktige valg for egen vinning.
Vi er alle kodet til å gjøre det beste ut av situasjonen vi sitter i nå. Det er de genene som vinner fram og får dominere.

Det er fasinerende å se koronasituasjonen gjennom disse brillene. Om vi rygger langt nok ut, er vi nå fra første benk vitne til evolusjonens kamp. Viruset har et sett gener. Vi mennesker har et sett gener. Hvem har de beste egenskapene gitt de rådende forhold? Vi mennesker har gjennom å klumpe oss sammen, og reise på kryss og tvers, gjort det enkelt for et virus å få fotfeste. Vi har selv organisert oss som oppdrettslaks i tettpakkete merder. Lakselus eller korona, det er bare gener som gjennom de rådende forhold tilbys en anledning til å multiplisere seg.
Har virkelig vi som art evner til å motstå selve grunnlaget for alt liv, selektiv utvelgelse basert på vår genetiske arv - egoistisk kortsiktighet?

Kortsiktighet

Når EU vurderer et forbud mot kunstgressbaner, kan vi lese i avisen at fotballen mener det er uhørt. Da må de begynne med en annen idrett, sies det. Og da tenker jeg, hva er egentlig oddsen for at vi skal greie å redde jorda, og dermed oss selv? At vi fyller havet med plast som fragmenteres og sirkulerer som mikroplast inn i økosystemene, er etablert kunnskap. Det er funnet mikroplast i norsk torskekjøtt. Med det bakteppet er det altså folk som tenker at det er viktigere å ha en lang fotballsesong i Norge.

Eller se til Svartisen. Vi skal sage den opp i småbiter som fraktes rundt halve jorda som eksklusive isbiter. Det finnes ikke en mer symboltung måte å selge bestemor på. Men det gir penger. Det gir sysselsetting innenfor demokratiets horisont. Det gir mening i målestokken til et økonomisk system basert på vekst. Norsk cruise-trafikk som skal bli grønn med batteridrevne fartøy. Med det som alibi sikter næringa på fornyet vekst gjennom at vi flyr inn asiatiske turister fra den andre siden av jorda for å seile noen dager på en ”grønn” båt i norske fjorder – og så fly dem tilbake igjen.
Vi har malt oss opp i et hjørne som art. Samme hvor vi snur oss, blir det feil.

Ved bålet

Når jeg sitter og lar stillheten ved bålet gi rom til en og annen tankerekke, så legger jeg alle disse puslespillbitene sammen. Hva som virker å styre samfunnet vårt. Om vi egentlig er så annerledes enn andre dyr. Bildet som dannes, er ikke bare bra. Jo flere lag jeg skreller av denne løken, jo større virker utfordringene. Og jo mindre skikket virker mennesket å være til å løse dem.

Jeg sjekket hva som er kriteriene for å rødliste noe. Sterk populasjonsreduksjon, begrenset eller svært lite utbredelsesområde, var sentrale elementer. Jorda er en av mange planeter rundt sola. Den eneste med liv. Der ute på nattehimmelen over granskogen er det så mange andre soler, at jeg ikke kan telle dem. Hvor mange planeter må det ikke da være? For alle praktiske formål må vi anta at det ikke finnes flere steder som jordkloden. Det er bare hos oss liv har oppstått. Det er her tilfeldighetene oppsto, og i rett rekkefølge, slik at vi kunne bli. Det kaller jeg begrenset eller svært lite utbredelsesområde. Og derfor tør jeg hevde at jordkloden bør rødlistes.