Bærekrafts­målene trenger improvisasjon

I New York i 2015 står Generalsekretær Ban Ki Moon som en dirigent foran FNs generalforsamling og forteller at«den nye agendaen er en lovnad fra ledere til alle mennesker alle steder. Det er en universell, integrert, og transformativ visjon for en bedre verden.» En symfoni av menneskerettigheter, økonomisk vekst, og et sunt jordsystem, der alle 193 medlemsland stemmer i med hvert sitt instrument, men til samme vakre komposisjon. Men hvordan lyder denne komposisjonen nå, midtveis mellom 2015 og 2030?

For etter Bans tale tok Erna Solberg målene hjem, og la de promte i en skuff. I stedet tok næringslivet, interesseorganisasjoner, og fylkeskommuner jobben med å integrere 17 mål og 169 delmål i sine strategier. Den vanligste strategien var å velge ut mål som spilte på akkord med organisasjonens stemme og profil. Siden Bærekraftsmålene rommer det meste, kunne nær sagt alle stemme i med at nettop de bidro til FNs Bærekraftsmål. Resultatet er et virvar av initiativer som er tonedøve for mangelen på samspill.

Hva hendte med det samspilte symfoniorkesteret av all verdens nasjoner i et universelt og integrert prosjekt?
Hvor er dirigenten?
Og var egentlig et symfoniorkester den beste metaforen vi kunne valgt her?

Integreringen av bærekraftsmålene er en kompleks oppgave, og gjenspeiler kompleksiteten i vårt samfunn. Byråkratisering og forenkling drives av et ønske om å slippe å forholde seg til kompleksiteten. I kunstens verden er kompleksitet derimot et kjært og nært tema. For eksempel leker jazz og improvisasjon med spillerommet mellom flere instrumenter eller stemmer på en komplementær og til dels kaotisk, men harmonisk, måte. Ta jazz-legenden John Coltranes komplekse improviseringer. Hans kvintesirkel er en genial og utfordrende struktur som spiller på både harmoniske og mer utfordrende tonekombinasjoner. Han brukte sirkelen som et rammeverk han kunne improvisere over. Kompleksiteten omfavnes.

Jazzimprovisasjon var kanskje ikke Erna Solbergs preferanse. Ei heller Støres. Men det gjøres nå et forsøk på nasjonal koordinering. Riksrevisjonen kom nemlig i 2020 med sterk kritikk av tommeltvinningen da de gikk gjennom den nasjonale oppfølgingen av bærekraftsmålene. Det er en formidabel utfordring å få disse 17 målene til å harmonisere med hverandre – ikke rart man nøler.

Hver for seg er hvert mål og delmål velklingende og ambisiøst. Det er i helheten at dysharmonien skjærer gjennom. Ta kraftselskapet Eolus, som spiller på fornybar energi, men muter tap av artsmangfold, beiteområder, og kulturarv. Eller Bybanen i Bergen, som spiller på bærekraftig mobilitet, men muter tap av matjord og grøntområder.

Om dette lyder som kjente problemstillinger, er det fordi det er det. Om bærekraftsmålene skulle spilles som en symfoni ville det skjære i ørene, for dysharmonien ligger i et hav av målkonflikter. Og de er de samme samfunns- og miljøkrisene vi har diskutert i hvert fall siden vi fikk et Miljødepartement for femti år siden. Det nye er at de nå er kledd opp i 17 bærekraftsmål, 169 delmål, og et utall indikatorer.

Det snakkes om klimaangst, fødselsnekt, sorg over tap av arter. Følelser som kan gi krefter til å handle, men som i seg selv ikke er særlig konstruktive eller kreative. Sorg, sinne, angst og apati drar oss heller mot det kjente, trygge, og vante, hvor dysfunksjonelt det enn måtte være. Mer datainnsamling, mer grensesetting, mer merkevarebygging.

Ved Griegakademiet i Bergen finnes det et forskningssenter som studerer sammenhengen mellom musikk, helse og samfunn. Med utgangspunkt i forskning gjort ved akademiets senter for musikkterapiforskning, GAMUT, vet vi at mennesker i livskriser, eller med sosiale utfordringer, kan inviteres til å samskape veien videre i livet gjennom musikk. Musikken blir et redskap, og et medium som bidrar i prosessen med å skape god helse og livskvalitet.

Musikken er et felt som rommer flere dimensjoner, fra det intellektuelle og kroppslige, til det sosiale og det politiske. Metaforer og liknelser er gode redskaper for forståelse, og er det ikke noe i den sirkulære fremstillingen av koplinger mellom bærekraftsmålene som minner om John Coltranes kvintsirkel? Hva om omstillingen til bærekraft lød mer som Coltranes Giant Steps enn Schoenberg’s Sehr Langsam?

Schoenberg rådet over en musikkform rensket for følelser, basert på en skjematisk tilnærming til noter. Som i vitenskapen skulle ikke følelser være tonegivende. Mens vitenskapen og byråkratiet har fortsatt i den tradisjonen, har musikken snudd. For Rochberg, den fremste komponisten innen sjangeren, mistet sin sønn til kreft. Uten evne til å uttrykke sin sorg forlot han sitt verk for mer melodiøse uttrykksformer.

Som i en Schoenbergs tolvtonekomposisjon prosesseres stadig mer data om tap av artsmangfold, matjord, og regnskog, utslipp av klimagasser og gruveslam inn i et stadig mer komplett bilde av hvor ille det egentlig går med bærekraftens indikatorer. I tidsskrift som Science publiseres det artikler om vitenskapsfolk som ikke makter å uttrykke sin sorg, angst og sitt sinne i det de publiserer flere oversikter over tapte arter og økosystemer. Kanskje vi nærmer oss et Rochberg-øyeblikk av katarsis?

Vi er halvveis til 2030. Om vi skal fortsette i samme sporet er det bedre å legge bærekraftsmålene bort og løse utfordringene på nye måter. Redaktøren av tidsskriftet Lancet var kanskje klarsynt da han alt i 2014 bekrev bærekraftsmålene som «eventyr, kledd opp i det byråkratèske av mellomstatlig narsissisme, prydet med kleder av multilateral paralyse, og forgiftet av etsende nasjonalstatlig mislykkethet»

Med utgangspunkt i både musikkterapi og jazzmetaforer, kan vi forstå at vi må lære oss å improvisere for å forandre. Noe av den største utfordringen i omstilling er at jo mer vi ser for oss fremtiden basert på nåtiden, desto mer vil vi fortsette som før. Vi er ikke et orkester som følger en dirigent gjennom en komposisjon, men et samfunn som må improvisere inn i det ukjente.

Demokratiet er bygget på friksjon og uenighet, - det er da det groover! God popmusikk er ofte ikke helt harmonisk, eller ren. Inspirert av melankolien, vet vi at den gode poplåt som regel er sammensatt av gode og triste følelser. Klanger som gir følelsen av å flyte med, er gjerne litt småsure eller fragmenterte.

Improvisasjon åpner for å la andre slippe til. Det krever dyp evne til å lytte, å ta i mot signaler fra andre, å se at feil og dysharmonier kan åpne nye spor, og tillate at ting blir til underveis. Den improviserer best som kan sine akkorder og skalaer. Datainnsamling og grensesetting er nyttige hjelpemidler. Men de er ikke mål i seg selv. Bærekraftsmålene kan være et rammeverk å improvisere over for å løse målkonflikter.

Regjeringen gjør seg nå klar til rollen som dirigent. Forsøket kommer sent, og vi er redd det vil lyde mer som Schoenberg enn Coltrane. Vi har ikke noen komposisjon vi kan følge, men vi blir med å improvisere. Kanskje kan vi da finne tonen sammen og skape veien videre forbi 2030.