Back to school? Nei, ikke for oss

Ding. Ding. Ding. Det er onsdag en uke før skolestart. Gruppemeldinger plinger inn på telefonen fra klasseforeldre på andre siden av Atlanteren. Guttungen vår, på ni år, er blitt invitert til et “back to school”-disko med klassen sin. Svaret vårt - nei takk, sender vi med smilefjes, hjerter og et visst vemod.

I høst blir det nemlig ikke noe “back to school” for våre barn. Det blir i hvert fall ikke tilbake til skolebenken på Nesodden. Etter år med research, tenking og beslutningsvegring så har vi, til tross for pandemien, endelig turt å kaste loss.
Vi har satt vår etablerte hverdag i Norge på pause, for å søke pedagogisk frihet i Canada. Planen vår er å utforske selvstyrt læring.

I Norge er dette kanskje både uhørt og radikalt. Her, i British Columbia, på Canadas vestkyst, er denne læremetoden kjent, statsstøttet og innafor normalen.

Men hva er egentlig selvstyrt læring, og hvordan skal vår familie få det til?

«Learning consultant»

Det er 39 grader ute og midt på dagen, de to barna våre løper vilt omkring med kusinene sine i den myke sanden på stranda ved en av Canadas mest populære innsjøer, Okanagan. I mørket av et strandteppe, og med et øye på barna, sniker jeg meg med smarttelefonen min. Jeg prøver å booke en ny avtale med Stephanie, familiens learning consultant. Jeg har funnet ut at det store internettet bugner over av bøker, blogger, hjemmesider, online-skoler, offline-skoler, learning centers og coacher som alle promoterer selvstyrt læring, og som nybakt følger av modellen blir jeg mildt sagt overveldet. Det er ingen tvil om at jeg trenger en guide.

Stephanie Sewell, Independent learning consultant, er utdannet lærer med videreutdanning i selvstyrt læring og over 20 års erfaring med modellen - både med sine egne, nå studerende barn, og via utallige familier som hun har veiledet. Mens jeg lurer på hvordan vi skal få barna våre til å lære matematikk, så vil Stephanie at vi starter et helt annet sted - hun vil at vi starter denne nye terminen og dette nye læringsløpet “fra bunn”.

Med det mener hun ikke at vi skal begynne med en pluss en, nei, hun vil at vi skal bruke tre hele sesjoner sammen til å bryte loss fra den konvensjonelle tenkemåten om hva en utdanning er. Hun vil at vi skal tenke nøye igjennom hva vi virkelig ønsker for barna våre, nå og i fremtiden. At vi skal reflektere rundt hvem vi er som familie, hvilke verdier vi står for, hva ordet utdannelse betyr for oss, hvordan rytmen vår i hverdagen fungerer, hva hver enkelt av oss i familien trenger for å ha det bra, sammen og alene. Hva som tenner gnisten av liv i barna, hvordan de liker å lære, hva de blir oppslukt av. Siden, sier hun, kan vi snakke om detaljene.

Stephanie sier at den konvensjonelle skolen, med sitt utenfra-styrte fokus, bidrar til å koble læring til negative følelse både for barn og voksne. At vi muligens trenger å bygge opp relasjonen til læring litt på nytt. Og når jeg spør gutten min hva han savner mest ved skolen så er svaret selvfølgelig vennene. Han sier at han «ikke liker at alle må lære samme ting hele tiden» og at han «ønsker han kunne lære mer av sånt som er gøy. Jeg kunne ikke vært mer enig med ham.

Tillit til systemet vs tillit til barnets indre drivkraft

Midt i sommerferien har jeg allerede tatt turen innom både biblioteket og kunstbutikken (for å bygge opp et inspirerende “klasserom” for barna). Jeg innser at jeg har hoppet over det viktigste steget i selvstyrt læring. Det er ikke noe direkte feil med at kjellerstua hos barnas besteforeldre, hvor vi midlertidig bor, er stappa full av bøker og kunstmaterialer. Det er bare det, sier Stephanie, at selvstyrt læring er nødt til å begynne med tillit.

Til forskjell fra den tradisjonelle skolen, hvor barn og foreldre setter tilliten til at systemet skal lære barna alt de trenger, så tar denne modellen utgangspunkt i tillit til barnets medfødte nysgjerrighet og indre drivkraft. At barnet (på samme måte som de selv har lært seg å gå og å snakke) gjennom utforsking og støtte vil ønske å lære seg alt det de trenger for å klare seg godt i livet. En tillit som, ifølge Stephanie, er fullt mulig og godt forankret i pedagogisk forskning.

Det finnes mange måter å legge til rette for selvstyrt læring på. Familier kan velge alt fra å ta hver dag som den kommer, til å følge et curriculum eller sende barna på et learning center. Alt så lenge barna er frie til å “jobbe” med “skolearbeidet” sitt gjennom den metoden de selv ønsker, på en måte som fremstår som nyttig for dem og i sin egen takt.

Den voksnes jobb (ansatt eller foresatt) er å følge med på læringen, dokumentere og stimulere eksisterende og nye interesser. Legge til rette for nok tid til å utforske, svare på barnets spørsmål, planlegge studieturer sammen med barnet og kjøpe inn de materialer barnet trenge for å utfolde seg. Ikke minst er det den voksnes ansvar å være et foregangseksempel. Å leve et aktivt liv med respekt og prioritering av egen læringsprosess. Slik opprettholdes barnets medfødte forståelse av læring som noe naturlig, gøy og sentralt i livet. At livet “er” læring og at læring finnes overalt i livet.

Fire fag i et øyeblikk

Og litt ironisk er det at vi, samme dag som jeg har uttrykket bekymring til mannen min over at gutten vår ikke vil få øvd seg nok på å skrive, finner en perfekt designet og meget velskrevet oppskrift på en “secret potion”. Den inneholder små og store bokstaver, noen meget vanskelige ord og den følger rette imaginære linjer. Et perfekt eksempel på selvstyrt læring.

Og når jeg virkelig begynner å følge med på barnas læring ser jeg at vi, på barnas initiativ, stadig vekk er innom både geografi, naturfag, lesing, skriving, historie, musikk, dans, håndarbeid og språk i hverdagen vår. Men, til forskjell fra tradisjonell skole er ikke fagene delt opp, men integrert. Fagene er heller ikke fanget til et klasserom, men kan utfolde seg hvor som helst og når som helst. Det ene leder til det andre.

Eksempelvis leder sønnens spørsmål om hvor metallet bronse kommer fra til en samtale om de ulike tidige tidsaldrene, som i sin tur fører til en geografi-“leksjon” om de ulike kontinentene, som igjen leder over til en refleksjon rundt urfolk og rettferdighet og spørsmål om klima og dyrelivet på plassen hvor vi bor, og nedskriving og telling av omtrent førti ulike arter fugler, fisk, blomster og trær. Det inspirerer til et ønske om å bruke dagen til å utforske naturen. Og vips så sitter vi i en kano og synger (i kano) en sang om “Mother Earth” på tre ulike språk. Et fantastisk øyeblikk hvor vi altså gjennomfører en blanding av naturfag, idrett, musikk og religion på en gang.

Men november kommer

Tilbake til sandstranda hvor jeg gjemmer meg under et teppe med smarttelefonen min. For selv om minnet av vår syngende familie i en kano fortsatt ligger nært og alt er idyll, lurer jeg jo på hvordan dette faktisk skal gå. Det er ikke uvanlig at familier har det rimelig godt sammen i sommermånedene, og jeg vet godt at november alltid kommer brått på. En måned hvor jobb og skole pleier å være klisteret som holder hverdagen vår sammen. Hvordan blir det med familiekultur og rytme og kanosynging da?

Og jeg tenker på de kvelder og netter når jeg har ligget våken i sengen min. Skandinaveren i meg er ikke noe glad i å ta radikale valg. Hvor mye kommer gutten vår til å savne skolekameratene sine? Burde vi bare blitt med på den “back to school”-discoen likevel?

Heldigvis bor det også en mindre skandinavisk versjon i meg, den er modig nok til å kaste loss, prøve, lære, utforske, om bare så for en kort tid. Og visst blir det også litt enklere å sovne når jeg minner meg selv på at begge barna hittil har elsket reisen vår, at de har fått mange nye venner “on the road” og at de er fulle av den indre drivkraft som Stephanie har gjort meg klar over er et mål i seg selv å bevare.

Det er også med stor entusiasme som jeg pakker for neste stopp på reisen. Den skal inneholde de klassiske canadiske naturopplevelsene, men like viktig er å besøke noen av British Columbias mange “learning centers”; statsstøttede institusjoner som legger til rette for de 34.000 barna som driver med ulike former av selvstyrt læring i provinsen. Og ikke minst gleder vi oss til å møte noen av disse familiene.

Først ut blir et gammelt vennepar av oss, Kelly og Aron, biblioteksjefen og hjemmepappaen som sammen med de tre barna sine styrer læringen selv fra et rekkehus ved en skogkant i Vancouvers forstad Coquitlam. Ikke så veldig ulikt, vil jeg tro, vårt eget liv der hjemme i rekkehuset på Nesodden utenfor Oslo.

Du kan følge Johanna Eidse-Frænkels pedagogiske reise videre i flere artikler på Harvest.