Tegnene

«Vepsen», sa bestefar og brøt stillheten der vi satt på trappa utenfor hytta i skogen. «Den er en skikkelig røver. Han lagrer ikke for ettertiden, men tar det han kan få. Ja, han stjeler også fra biene, som samler og jobber trutt.»
Jeg hadde nettopp vært vitne til at den gulsvarte røveren landet på det værbitte kinnet til bestefar. Storøyd fulgte jeg vepsens vandring over den skjeggpiggete haken til den famlet over leppene hans med svarte følehorn. Det var så det kilte uutholdelig på min egen munn mens jeg så på. Dette skjedde på slutten av 1950-tallet, men det kunne like godt ha vært i 1850 eller lenge før det.
Vepsen har vært her siden urtiden. Selv om den er liten, er den et mektig vesen. Jeg hadde sett hvordan dette insektet kunne skremme opp voksne damer på badestranden så de løp hylende rundt blant tepper og parasoller. I barnehagetantenes formaninger vokste det hissige vesenet til en flygende tiger som vi måtte passe oss for når vi spiste brød med syltetøy, for ellers kunne vi få stikk på tunga og bli kvalt.
Så satt vepsen på bestefars lepper. Hva ville han gjøre nå? Målløs så jeg hvordan han løftet en diger neve og flyttet den stripete rakkeren bort, rolig og bestemt. Så fulgte vi det summende prosjektilet med øynene der det forsvant i sirkler opp mot solen. Bestefar var ikke redd for noe i denne verden. Han leste naturen som en enorm bok, og kunne tolke maurenes vandringer, fuglenes flukt, blomstenes blomstring, fiskens vaking og skogens sus. Og han gjorde det umerkelig, som om han bare tok en liten avstikker på naturens bølgelengde.

Gjennom det meste av vår historie har folk hatt sitt daglige arbeid i skog, åker og eng. Kunnskap om naturen har vært avgjørende for våre liv. For omkring hundre år siden måtte de fortsatt forholde seg til rovdyr som ulven og bjørnen. De var sjelden farlige for menneskene, men som trussel mot buskapen var ille nok. For å kunne verne dyrene, måtte menneskene kjenne de store rovdyrenes vaner og livsbetingelser. Mengden av snø varsler om en tung vinter for både folk og dyr; avgnagde furuplanter vitner om en økende elgstamme; funn av halvspiste rådyrkje forteller om en sulten gaupefamilie med unger.
Som bønder og jegere var det også viktig å forstå faser i årstidene, som kunne vise seg som tidlige fugletrekk, mengden av rognebær, sene frostnetter og månens stilling eller form på himmelen. Og alle tegn har en hensikt: Et visst stadium i snøsmeltingen på fjellet antyder den riktige tiden for vårplanting. Tegn som at insekter blir hissige og småfugler flyr lavt når det blir lavtrykk peker mot regn, mens skoddens vandringer langs dalsiden antyder fiskelykken. De viktigste tegnene ble omgjort til ordtak, som at «mai kulde gjør bondens lader fulle». Sånn ble naturen tolket, fra frø til tre, fra insekt til elg, fra den minste fugl til hele Guds himmel over landet.
I dag er verken Gud eller Naturen avgjørende for enkeltmenneskets liv. Bare ved naturkatastrofer eller ulykker banker i hvert fall den ene av dem på og minner om hvor lite vi vet, til tross for at satellitter og datamaskiner har kartlagt atmosfæren bit for bit. For også bitene skal tolkes og forstås. De gamle kunstene er for lengst blitt glemt. Når naturens tegn opptrer i dag, vil de fleste nordmenn overse dem, eller nøye seg med å sjekke værmeldingen på smarttelefonen. I gudenes fravær er vitenskapen naturens nye hersker. Og byene er våre festninger. Likevel er naturens krefter alltid der og kan trenge seg på oss når vi minst venter det.

Vi har noe av fortidens kunnskap som en beredskap i ryggmargen. Selv den minste lyd i skogen skjerper både øyne og ører. Selv om jeg vet at norsk natur ikke har noen farlige dyr, er jeg vaktsom mot knaking bak buskene. Når jeg går over en slette, kjenner jeg at musvåkens skrik setter meg i beredskap, og trekker skuldrene umerkelig opp. På samme måten som soppjegeren i meg må kalibrere blikket for de spiselige soppenes farge og form, må jeg venne huden til å skille mellom farlige og ufarlige berøringer.
Når jeg går inn i skogen kryper underskogen innpå meg, og jeg omfavnes av edderkoppspinn og spisse nåler som pakker inn ansiktet og trenger inn i munnen. Når jeg setter meg ned, kryper maurene inn i buksebeinet, en flue surrer foran ansiktet, treffer øyet. Naturen er pågående, den aksepterer meg ikke som suverent individ, men behandler meg som et hvilket som helst pattedyr, en blodfylt og pustende gjenstand som kan angripes, spises, bygges rede i, suges blod av og fortæres for å bli til jord.
Når jeg føler meg invadert av naturens kryp, trekker jeg pusten dypt og maner fram bildet av bestefars hånd: den rolige bevegelsen, vepsens inntrukne brodd. Så puster jeg dypt inn og lar naturen krype som den vil. Fri fra frykten kan jeg bevege meg langsomt og med integritet. Jeg går som et menneske gjennom skogen, og er samtidig en del av den. Bak meg har naturen allerede begynt å slette mine spor.

Teksten er et bearbeidet utdrag av boken TIL SKOGS - blant skiløpere og soppsankere, jegere og joggere, bønder og baroner og vanlige folk, utgitt på Kagge forlag, 2013.