Årets naturfotografiske høydepunkt 2014

Harvest Q&A - Pål Hermansen

Hva høster du?
Bortsett fra at jeg for øyeblikket høster priser, mener du? Jeg høster vel resultater av mange års arbeid, eller kanskje skal vi heller si besettelse, som begynte samtidig med min generelle «oppvåkning» - sånn rundt 10 års alder. Da fant jeg ut at jeg følte meg mer hjemme i naturen enn blant de «teite» menneskene.

Hvor kommer du fra, og hvor har du tenkt å gå?
Etter at jeg 10 år gammel klatret skjelvende ned fra en høy, svaiende grantopp etter å ha foreviget kråkeunger i et kvistreir med mitt Instamatic-kamera, ble verden aldri den samme. Da skjønte jeg at hvis jeg strekker meg litt utenfor komfortsonen, da kan jeg oppnå ting. Den kreative drivkraften ble vekket, og den bølgen har jeg surfet på hele tiden videre. Jeg vil nok fortsette videre slik jeg har begynt. Jeg blir jo aldri helt fornøyd, ting kan hele tiden gjøres bedre og annerledes. Når jeg kommer på alder med godt voksne Håkon Bleken, håper jeg at jeg kan si som han: «Jeg har ikke fått til det optimale bildet ennå, men jeg har vært i nærheten noen ganger. I morgen, derimot, løsner det kanskje…»

Hvilken måned av året liker du best og hvorfor?
Det er vel juni, når mitosen går på høygir og alle celler fordobler seg med rasende fart. Et lite minus er at timoteiblomstringen mot slutten av måneden gjør at oppholdet i sommerengen blir litt for kortvarig.

Hvem ville du helst overnattet med i en gapahuk?
Jeg trives godt i eget selskap, så hvis man skal dele tid med noen, bør det helst være en person som kan virke som sparringpartner for dypere innsikt. Smalltalk er lite spennende. Det må være en person med basal natur- og livskunnskap og kreative evner. Jeg tror jeg kan slutte meg til fotografen Bruce Barnbaum, som sier: «I don´t like people in general, just in particular». Jeg ville definitivt skygget unna slikt som motebloggere, økonomer, senterpartister, sportsidioter og indifferente TV-kjendiser. Noen folk som kunne vært interessante er feks Sigmund Hågvar, Kjartan Fløgstad eller kunsteren Thomas Knarvik. Eller om det fins en hyggelig dame med de samme kvaliteter.......

Hva er det beste (frilufts)rådet du har fått?
Det må vel være da faren min tok meg med på tiurleik. Etter det har det ikke vært et eneste år uten. Bildene blir ikke alltid like fantastiske, men det å kjenne lukten av rå vårluft og føle at naturens tid fremdeles er sirkulær, at urgamle krefter råder, det er en bekreftelse på at verden fremdeles består. Selv om vi mennesker gjør alt vi kan for at den skal gå til grunne.

Hva er ditt livs største naturopplevelse?
Det må vel være mine fire dager sammen med keiserpingviner i Antarktis. Her kan du sitte en hel dag ved en pingvinkoloni og oppleve at de drøyt meterhøye fuglene kommer bort til deg og slår av en prat, måler deg med øynene. legger seg ned og holder deg med selskap en stund - før de vagger videre bort til iskanten og slipper seg uti med en selvfølgelig mine. Når du samtidig vet at det ikke er mange månedene siden de sto og ruget på egget sitt i 50-60 minusgrader, stupmørke og hylende vind, da kan du ikke annet enn å klype deg i armen og innse at vi mennesker ikke bør være altfor høye på pæra.

Har du blitt skikkelig redd der ute? Fortell!
Jeg har vel sluppet unnå det meste. En gang jeg følte meg litt i kontakt med naturen, var da jeg fulgte med en gruppe i Putoranfjellene i Sibir og ble litt vel fotografisk opphengt i ett nydrept reinsdyr. Resten av gruppen med gevær og hund gikk videre, da jeg i den ene øyekroken oppdaget at en brun bamse nærmet seg i god fart. Jeg pakket fort sammen kamerautstyret, ja, og lirket meg raskt ned en åsrygg og etter de andre. «Jo, du var heldig der», sa guiden, «to botanikere ble drept borti her for noen uker siden…» Sannsynligvis ville bare bamsen sjekke at jeg ikke gjorde krav på lunsjen sin, men jeg følte ikke behov for å diskutere saken nærmere. I disse strøkene er ikke mennesker en vanlig dagligvare, så bjørnene der respekterer oss ikke så mye som vi forventer og ønsker.

Hvilket sted vender du tilbake til, igjen og igjen?
Jeg er altetende når det gjelder steder, men har en viss forkjærlighet for det nordlige og arktiske. Så Svalbard dukker opp som reisemål årlig, det samme gjør Lofoten. I Arktis hersker fremdeles istiden (selv om mennesker prøver å ende den), og det rå urlandskapet med den høye himmelen er en reise tilbake til våre røtter, slik verden var da våre forfedre kom på banen for 10000 år siden.

Hvilken naturaktivitet skulle du gjerne behersket bedre?
Jeg tok dykkersertifikat for masser av år siden, og det var en spennende, vektløs følelse å seile gjennom vannmassene. Men det ble for mye styr å holde ting ved like. Jeg kunne også tenke meg å henge i en fjellvegg. I begge sammenhenger ser jeg selvfølgelig først og fremst på bildemulighetene. Samtidig føler jeg ikke noe behov for «å sprenge egne grenser» og søke «kongefølelsen» i fysiske strabaser. Jeg føler heller at all komplisert praktisk organisering, slit og omfokusering tar mye tid og ressurser som heller kunne vært brukt kreativt. Jeg behøver ikke kortvarig endorfinrus, jeg synes heller det kreative «kicket» som kommer når et spennende bilde nå og da dukker opp på skjermen er mer varig (og ufarlig). Men, selvfølgelig, jeg er heller ikke redd for å yte hvis jeg ser at belønningen er tilsvarende.