Våronna

Plogen skjærer rett gjennom den mørke, frodige jorda. Bølger av livets forutsetning veller fram likt vann. For meitemarken en katastrofe, men for gården en nødvendighet.
Tiden er inne for våronna. Bearbeidinga og såinga. Ugress og feil gress skal bort og ny kløver og nytt gress sås. Jeg gruer meg. Dels fordi hvert inngrep i jorda påvirker den økologiske balansen, og fordi det er så mye jobb. Et nødvendig onde. I fjorten dager skal jeg sitte på traktoren. Og i år er vi dessuten forsinket.
I to dager pløyer jeg. Fram og tilbake. Den grønne bakken med brunsvarte hauger av talle forsvinner. Ved siden av meg ses rad etter rad av snudd jord. 25 cm ned går plogen, ikke mer. For sanden og grusen der under vil jeg ikke ha opp i jorda mi. Samtidig er jeg bevisst problematikken rundt hva jeg gjør. Utslipp av karbondioksid når jorda snus og ødelegging av meitemarkenes ganger. Men jorda mi bearbeides bare én gang hvert tiende år på samme sted, og jeg bytter sted hvert år.
Så høres et brak. Enda en stein fra det gamle kvernhusets grunnmurer som lå her før. Steinen hvis historie minner om gamle tiders bruk må vekk. Jeg tar den når pløyinga er ferdig.
Med steinene borte og den brune jorda vendt mot maisola begynner jeg å kalke. Tapet av kalsium som forsvinner gjennom beite og slått og som vaskes ut av jorda på grunn av regn fører til at jorda blir sur. Og for å gjenopprette den naturlige balansen så alt liv i jorda trives, må jeg kalke. Der jorda før var brun, ses nå et hvitt lag, som om jorda var en kake pudret med melis.
Neste morgen ser meg gå mot traktoren. Solen skinner og fjellene mine er majestetiske mot den kornblå himmelen. Men jeg har ikke lyst. Ikke lyst til å spre gjødsel på åkeren i dag. Lengselen mot fjellene drar meg som en magnet.
Den illeluktende brune gjørma brer ut seg bak meg. Livgivende for jorda mi. Gjødselen. Med tømt tank kjører jeg raskt tilbake til fjøset for å skifte og sette på harven. Harvinga av jorda er nødvendig, men jeg gjør ikke mer enn det behøves. Jordstrukturen må opprettholdes og ikke bli for finkornet. Om det harves for mye, kan det danne seg en skorpe etter regn, og da blir det vanskeligere for jorda å puste. Og det nysådde gressfrøet får det vanskelig å spire. Men først og fremst må jeg harve for å få gjødselen ned i jorda før nitrogenet forsvinner opp i lufta.
Skyggen fra fjellene brer seg utover dalen. Og jeg skynder meg å jevne ut jordklumpene så åkeren blir slett og fin før den skal sås. Dagens arbeid blir ikke ferdig før jeg skal inn og melke.
Siste dagen er den mest positive. Mine hender kjenner frøene renne mellom fingrene. En ubeskrivelig følelse. Timoteifrøene små som knappenålshoder blandes med raigrasets og engsvingelens avlange frø. Kløverfrøene litt større enn timoteiens. Alt er økologisk. I ti år skal de gi oss den maten kyrne mine trenger. Disse små. Og i takknemlighet og glede sår jeg dem på åkrene mine.