Et sikkert og farlig vårtegn

Vindens hyling mot gårdens hushjørner begynner å avta. Og gjennom stuevinduet ser jeg dens herjinger. Mykplast, sundolitt og PET-flasker. Menneskenes ubetenkt slengte rester ligger over alt på jordene mine. Irritasjonen stiger i meg og jeg roper sint på Gunhild.
Med regnfrakker på, sydvester på hodet og store, svarte søppelsekker, går vi ut på jakt. Men markene er bløte, og vinden øker på igjen. Irritasjonen øker og jeg kjemper mot den kalde vinden. Ikke tale om at jeg vil la søpla fly videre. Så uansvarlige er vi ikke.
Den flagrende rundballeplasten på elggjerdet er en ren fare. Om ei ku i sin stadige nysgjerrighet får for seg å smake på den kan den skade. Forårsake forstoppelse ved å legge seg som en stoppende hinne i magen.

Jeg ser på sundolitten. Ren gift for markene mine. Laget av petroleum og vanskelig nedbrytbar. Det tar 900 år! Jeg tenker på all den sundolitt som ligger rundt langs kysten vår. Om 900 år er jernbitene rustet i stykker. Men sundolitten kommer til å ligge igjen. Som minner fra vårt samfunn. En fugl flyr plutselig over hodene våre og vi samler raskt opp hver eneste liten sundolittbit. Vi kjenner godt til faren for fuglene og det marine livet. Sundolitten, om den etes, kan forårsake sultedød.
Men først og fremst er den farlig som miljøgift. Jeg tenker på alle de gangene faren min og jeg brente mykplast og sundolitt borte ved elva. Uten å vite hvilken effekt det hadde. I Sverige er sundolitt klassifisert som miljøfarlig avfall. Og det er ved forbrenning som de farlige organiske miljøgiftene kommer ut. Jo lavere varme den forbrennes ved, dess mer miljøgift. Få miljøanlegg har forbrenningsovner som klarer den hete som er nødvendig. Så ser jeg opp på den regnvåte himmelen og lurer på hvor mye vi har bidratt til den allmenne miljøødeleggelsen ved å brenne plast og sundolitt. Jeg føler meg skyldig.

Så ser jeg Gunhild komme gående, bærende på en stor, full søplesekk. Og med et av de vakreste smilene jeg vet om. Hun viser meg sine funn, og jeg innser min store feil: det å bare være sur. For det å tenke på de feilene som er blitt gjort, gir meg erfaring, men det å sørge for at det ikke skjer igjen, er det viktigste.
Vår vandring hjem er en ren tilfredsstillelse. På markene våre skal ingen gifter komme til.
(Artikkelen fortsetter)

Hun lener hodet mot meg, Mia. Trøtt og tydelig dårlig. Tross gjentatte forsøk å få henne til å spise, vil hun ikke. Jeg klapper henne sakte mens uroen river i meg. I seks år har vi fulgt hverandre. Og aldri har vi hatt problemer.
Mia, Mia ... Hva feiler deg? Såret på spenen hennes vil ikke gro og betennelsen i juret gir seg heller ikke. Verken penicillin eller kanyle hjelper. Og nå er spenen blå.
I venting på at veterinæren skal komme tilbake blir minuttene som timer. Rundt oss råder roen. Men kyrnes vanlige lyder fjerner ikke fortvilelsen min. Dystre tanker blander seg med håpefulle. Så høres veterinærens bil.
Spenen blir undersøkt igjen, og ny medisin gis. Denne gangen mot kolibakterier. Klokken er elleve om kvelden da veterinæren drar hjem. Men Mia blir ikke bedre. Neste morgen er hele juret blått.
Jeg er sikker på at det er koldbrann. Veterinæren kommer i ilfart. Denne gangen er det Niek som har vakt. Raskt og effektivt tømmer han juret. Den blå bøtta fylles av blodblandet verk. Mia har koldbrann. Det er ikke lenger noen tvil. Koldbrann ...

Nils og jeg fører ut henne på marken utenfor fjøset. Sakte følger hun med oss til stedet vi har valgt. Trøttheten og sykdommen tærer på henne. Niek holder seg på respektfull avstand. Han vet at vi trenger å være i fred når vi skal ta farvel.

Mia, Mia min. Jeg holder rundt henne. Kjenner den store, varme, herlige kroppen hennes. Vil ikke. Vil ikke at hun skal gå! Vil ikke at hun skal være syk. Takk, Mia, for alt du har gitt oss. For din snillhet og ditt gode humør. Og for Freia, kalven din, som vi beholder.

Nils står ved siden av Mia. I stillhet. Med lukkede øyne virker han å være fortapt i en annen verden. Stillheten mellom dem er tidløs, kontakten er nesten påfallende. Så nikker han stille.

Mia ligger på bakken. Øynene hennes lukket av en vennlig hand. Ingen trøtthet, ingen lidelser. Alt er over. Men jeg er sint, sint på det som tok henne. På Staphylococcus aureus. Bakteriene som tok Mia fra oss. Jeg vil vite alt om dem!

Staphylococcus aureus. En av de vanligste årsakene til kronisk jurbetennelse. Som kan spres via melkerens hender, vaskekluter, spenekopper og fluer. SA, som produserer en gift som ødelegger celleveggene og hinnene i juret. Om de jævlene kommer opp til alveolene som produserer melken danner de lommer som gir arr. Det blir vanskelig for de hvite blodlegemene og medisin å trenge gjennom. Det danner seg flere og flere lommer, og til slutt blir det harde klumper i juret. Da er infeksjonen nesten alltid kronisk.
Vi har begynt å gi kyrne våre selen og e-vitamin og skal passe på å holde det enda renere. Vi må kontrollere melkemaskinen hver tredje måned og se til at ingen av spenekoppene eller slangene har sprekker. Vi har allerede egne vaskekluter for hver ku, og vasker hver eneste spene ordentlig ren før vi setter på spenekoppen. Men vi kan alltid gjøre mer. Vi kan alltid forbedre oss. Ingen ku skal behøve å gå gjennom det Mia gjorde. Aldri mer!

Det er kveld igjen. Og jeg skal begynne å melke. Med hodet fullt av nye tanker og ny informasjon står jeg plutselig ved den tomme og reinskurte båsen til Mia. Minnet om den enorme gleden hun viste over litt godteri strømmer over meg. Så fort hun hørte en plastpose knitre reiste hun seg og sto ivrig og ventet. Gulrøtter, poteter og kålrot. Hun elsket alt sammen.

Jeg synker ned på plassen hennes. Plutselig løsner alt og tårene strømmer nedover kinnene. Iblant orker jeg bare ikke mer. Orker ikke å miste dem som har levd sammen med meg i flere år. Orker rett og slett ikke.

Mia… min Mia. Jeg savner deg.

Sakte, nesten famlende, beveget lyset seg oppover de hvite fjellskråningene. Som om hun forsiktig ville vekke de sovende. Og i noen minutter viste hun seg. I Brunstadskaret lyste solen for første gang det året. Det var den 6. februar.
For hver dag som går viser hun seg litt til. Minutt for minutt. Og for innbyggerne på gården er tilbakekomsten en forsikring om livet. Om at varmen og våren er på vei. Og med den også arbeidet med markene.
Men vær er forunderlig, og plutselig er vinterens hvite dekke borte. Ikke på grunn av solens varme, men regnets iherdighet. Og når snøen er borte, synes plutselig menneskenes ubetenksomhet. All slags plast lå strødd utover markenes februarbrune gress. Farene for naturen er så åpenbare, og sinnet våknet på gården. Det er sånn hvert eneste år. Og årets rensing ga tre fulle søppelsekker.

Og spørsmålene trenger seg på. Hvor lenge skal vi sløse med emballasje? Mye kan gjenvinnes, og nesten all plast påvirker naturen negativt på en eller annen måte. Om alle visste hva som egentlig skjedde når de brente eller kastet søppel i naturen, ville de fortsatt på samme vis?
Å få folk til å bli bevisste uten å komme med pekefingeren eller slå dem i hodet med informasjon er vanskelig. Når økonomi og andre ting tar opp nesten hele hverdagens bekymring, orker man da å tenke på enda et problem? Er det ikke lettere å vende blikket bort og si at det ikke er mitt problem?
Hver liten plastbit som blir plukket opp hjelper bare på det lille området. Bare de mikroorganismene og de dyr eller fugler som tilfeldigvis passerer der, blir utsatt for litt mindre fare. Så selv om det ikke virker stort for oss mennesker, er det stort for dem som er små. Hver plastbit som ikke blir brent, men som blir kastet i søpla til forbrenning eller gjenvinning, er noen gram mindre gift ut i naturen. Og hvert eneste gram teller. Særlig hvis man er en fisk. Eller en fugl. Da blir et gram ganske mye.

Februarnatten så Sol få kalven sin. Men i løpet av dagen forandret tilstanden hennes seg og på kvelden ble veterinæren tilkalt. Akutt behandling sattes inn og hun ble nesten mirakuløst bra i løpet av ti minutter. Men sånn er det nå engang med melkefeber. Livsfarlig hvis man ikke gjør noe, men lett å behandle. Og Sol er i sitt ess igjen. Protestene ved melkingen er like sterke som vanlig. Men mot Staphylococcus aureus var det ikke noe å gjøre. Som gjennom et slag tok bakteriene Mia. Hennes død var et sjokk. Og etterlater et savn. For det å miste et av dyra på gården i sykdom slår alltid hardere enn å sende dem til slakt. Men med Mias bortgang kom også en erfaring. Og den tomme båsen ga en påminnelse om livets skjørhet. Rutiner som før var tilstrekkelige, har nå blitt gjennomgått. Og forandringene som kommer er et skritt framover i utviklingen på gården.

Å lære av det fæle som har skjedd og kunne gå sterkere videre er ikke alltid så enkelt. Det er lett å bebreide seg selv og la de negative tankene komme, eller bare prøve å glemme. Men det er akkurat det som er en av styrkene på gården. Å kunne ta en negativ hendelse og lære av det.

Og det er det februar vil gi mars. Å lære av det som har skjedd og gå sterkere videre.