Jeg faller

01.15: Jeg ligger i en barneseng igjen. Sånn har det blitt. Det hender jeg bytter seng tre-fire ganger på en natt. Men jeg liker denne. Det er et loftsvindu over hodeputen. Gjennom det ser jeg nå rett på månen. Nei, det er ikke riktig. Jeg ser lyset fra månen. Det treffer vinduet jeg ser opp på, og i støv, dugg og skitt får jeg øye på noe. Jeg stirrer. Jeg ser et kart! Det er faktisk et kart. Det er vakkert. Kjetil, der er verden, tenker jeg rørt. Unge 2 i nabosenga vrir seg. Nå våkner han. Nå kommer han. Jeg bytter seng igjen. Slik jeg har for vane.
05.00: Jeg ser meg i speilet. Jeg ser trist ut. Du er på vei ned, sier jeg lavt til meg selv.
Skal vi gå ned? Spør barn 2 sittende på do bak meg. Nei, det er bare pappa som er på vei ned, svarer jeg. Jeg vil også være med ned, sier han. Han vil stå opp. Jeg vil si at det er natt, men det er lenge siden jeg hadde kraft til å si fra om sånt. Det er også lenge siden jeg sluttet å dusje.
Forleden fikk jeg en P-bot utenfor barnehagen. Den henger på ruta fortsatt, har ikke orka ta den ned.
Jeg er på vei ned.
Eller så er jeg et menneske i forandring.
Jeg har ikke trodd mennesker kan forandre seg. Vi kan bytte kjærester, begynne å trene, overleve kreft og si man nå skal leve i nuet. Kort tid etter er alt som før. Vi er ikke skapt for forandring. Derfor ryker nyttårsforsetter. Derfor sier vi "out of character" når en venn gjør noe rart. Mennesker forandres ikke, har jeg tenkt. Nå tenker jeg annerledes.
Jeg er under press. Kortversjon av året: Vi flyttet idet vi fikk barn 3, sykdom og død i nær familie, kona ryggskadet og sengeliggende osv etc.
Jeg husker lite fra det året, men jeg skrev notater på telefonen. Uforståelige setninger som JEG FORAKTER PUDDING-MENN! Overmodige som JEG ER VERDENS STERKESTE MANN. Og: "Det er helg, jeg ser Idol. Det kan ikke fortsette slik. Vil dusje og skrubbe meg."
Jeg kjenner ikke igjen meg selv. Det er som om å våkne om natta, og i noen sekunder ikke vite hvor man er eller hvem man er.
Det er sjelden man stiller spørsmål om livet sitt. Virkelige spørsmål. Det er skremmende å gjøre det. Derfor unngår jeg det. Men krasjer man med noe, må man jo spørre: Hva skjer? Hva skjedde nå? Og da har man startet noe. Svarene kaster oss rastløst hit og dit, som nordlyset. Hva gjør jeg her? Jeg vet ikke. Noe er i forandring.