Et år uten årstider

Ideen var å rømme fra høstmørket, som jeg både elsker og frykter. Dra til varmere strøk og komme tilbake med våren, akkurat som Snusmumrikken. Ingen vet hvor Snusmumrikken drar, selv reiste jeg hele veien til Sør-Amerika og ekvatorlinjen. Her hvor solen går ned på samme tid, året rundt, så uforanderlig at du kan stille klokken etter den. Jeg har vært her i fire måneder nå, uten å merke hvordan tiden har passert. Den blinkende julepynten og plastikktrærne er det eneste som indikerer at det er jul.

I Skandinavia er omgivelsene i konstant endring. En evige omskiftingen fra lys til mørke, kulde til varme, av farger og luft, lyder og lukter. Fuglesangen som eksploderer rundt St. Hans og som avtar i takt med fremveksten av mørke sensommerkvelder. Høsten som sniker seg på oss, nesten umerkelig, inntil den første skarpe høstluften slår mot oss i september. De lange dagene som plutselig blir korte. Omskiftningen fra å leve ute i hagene og parkene, til å trekke inn rundt kjøkkenbordene, for så å bli der til den første snøen kommer en gang i januar.

Syklusen av årstider preger oss så kraftig. Ikke bare i form av det fysiske aspektet, der naturen utilgjengeliggjøres for oss av mørke og kulde, for så å åpnes på vidt gap igjen, en gang i mai. Den gjør noe mer med oss og Ane Brun sier det så bra;

It's the changing of the seasons (…)
The relief of spring
Intoxication of summer rain
The clearness of fall
How winter makes me reconsider it all

Akkurat som naturen rundt oss endrer seg, så endrer vi oss med den. Både på innsiden og utsiden. Etter en lys og manisk sommer, blendet av en euforisk rus, er det nesten som vi trenger høsten for å trekke pusten og se sommeren med et klarere tilbakeblikk. Vi senker pulsen, finner fotfeste i hverdagen og gjør oss klare for den mørke tiden som venter. En tid der alt går litt saktere, der det er innafor å trekke seg litt tilbake og vende inn i seg selv. Skjule seg blant store kåper og skjerf. Se hvordan hver dag blir kortere til det bare er et lite lysglimt igjen. La omgivelsene med alle sine distraksjoner forsvinne sammen med resten av verden i mørket. Oppleve at det blir stadig vanskeligere å forlate huset om kvelden, men at det også er helt greit. Kjenne den rare melankolien som vokser i oss, og den lille frykten som stikker i magen, frykten for vinteren.
For selv om vi har opplevd disse forandringene mange ganger før, slutter de ikke å prege oss. Vi blir like overrasket hvert år over hvor vakre trærne er når bladene glir over i rødt og gult. Like overrasket over mørket som spiser opp dagen, og kulden som plutselig omkranser oss. Årstidene slutter aldri å forundre, selv ikke etter et helt liv blant dem. På samme måte slutter de aldri å påvirke tankene og sinnstilstand. De flytter inn i oss og blir til prosesser vi må leve med, år etter år.

Vi vet at vinteren er lang og mørk, at vi ikke en gang er garantert snø lenger. Kjenner så godt følelsen av lengselen etter vår, og den store skuffelsen når vi innser at det ennå er lenge igjen. At det til tider handler om å holde ut. Men så kommer den, våren, like plutselig som alltid. Det er som om noen river av oss en tung ryggsekk og slipper oss fri. Som om hele verden plutselig får en høyere hastighet og at alt kan skje litt raskere enn før. Lettelsen over lyset og livet er så sterk, til tider overveldende. Verden blir plutselig så mye større, og vi kan endelig trekke ut av hiene våre og sprette ut i gatene igjen, være frie. (Under bildet kan du lese om Ronja Røverdatter-følelsen av årstider som skifter.)

Kanskje er vi mer skjøre og humørsyke enn andre, men jeg tror det er en bra form for skjørhet. De voldsomme omskiftingene kjennes så sterkt på kroppen at den på en måte blir en del av oss. De gjør oss mer observante på hvordan naturen endrer seg og sørger for at vi knytter oss mer til den. Skaper forventninger, lengsel og takknemlighet. Sørger for store kontraster som veier opp for hverandre og skaper en viss balanse i ubalansen. For samtidig som en norsk vinter kan være hard, gjør den en lange sommernatta enda mer verdt det. Årstidene bringer med seg både gleder og bekymringer, depresjoner og eufori. Men de skaper følelser i oss som farger livene vår, følelser jeg tror gir oss en ekstra dimensjon. Mens andre må reise bort for å oppleve at natur og temperatur endrer seg, skjer alt dette rett utenfor døra vår, hele tiden. På en måte har vi fire ulike verdener samlet på et sted. Vi må skifte mellom fire ulike garderober og forholde oss til hvordan året beveger seg sakte men sikkert gjennom en evig syklus.

Jeg trodde aldri jeg skulle savne høsten, men å innse at den hadde passert uten meg var overraskende trist. Det er som om verden har blitt satt på pause og at jeg har gått glipp av noe. En prosess eller noe som ikke har funnet sted. Alle kjenner seg igjen i Ronja Røverdatters lykkebrøl og den fantastiske følelsen det er når våren endelig tar over for vinteren. Det blir rart å vende tilbake uten vinteren som et tungt bakteppe. Kanskje kommer jeg tilbake på samme måte som Snusmumrikken, rolig og fattet, mens alle rundt meg befinner seg i ekstase og lykkerus.

Vil du ha et magasin med fire årstider, som følger og elsker med hver og en av dem (etter tur)? Få Harvests nyhetsbrev hver fredag. Vi er faktisk smålåtne når vi kun kaller det "Norges beste nyhetsbrev". Her er det.