Anekdote til senking av arbeidsmoralen

I en havn på en av de vestlige kyststrekninger i Europa ligger en mann i sin fiskerbåt og døser. Han er ikke særlig velkledd. En flott antrukket turist legger nettopp en ny farvefilm i fotoapparatet for å fotografere det idylliske billede: blå himmel, grønn sjø med fredelige, snehvite bølgetopper, svart båt, rød fiskerlue. Klikk. En gang til: klikk, og da alle gode ting er tre, og det er best å være sikker: klikk for tredje gang. Den spinkle, nesten fiendtlige lyden vekker den døsende fiskeren; han reiser seg søvnig, famler etter sigarettesken; men før han har funnet den, har den ivrige turisten alt holdt en eske frem for ham, ikke akkurat stukket sigaretten i munnen på ham, men lagt den i hånden. Og et fjerde klikk, det fra fyrtøyet, avslutter den ilsomme høflighet. På grunn av denne knapt målbare, aldri påviselige, men litt for flinke høflighet, er det oppstått en spent forlegenhet, som turisten – han kan landets sprog – forsøker å bygge bro over ved hjelp av en samtale.
«De kommer til å gjøre en fin fangst i dag.»
Hoderysten fra fiskeren.
«Men folk har sagt meg at det er godt fiskevær.»
Fiskeren nikker.
«De skal altså ikke dra ut?»
Fiskeren rister på hodet. Stigende nervøsitet hos turisten. Det lite velkledde menneskets vel ligger ham visselig på hjerte; han nages av sorgen over den forsømte anledning, så: «De føler Dem ikke vel?»
Endelig går fiskeren over fra tegnsproget til det talte ord. «Jeg har det storartet,» sier han. «Jeg har aldri følt meg bedre». Han reiser seg, strekker seg som om han vil demonstrere hvor atletisk han er bygget. «Jeg føler meg helt fantastisk». Ansiktsuttrykket til turisten blir stadig mer ulykkelig. Han kan ikke lenger undertrykke det spørsmålet som så å si truer med å sprenge hjertet: «Men hvorfor drar De ikke ut da?» Svaret kommer fort og knapt: «Fordi jeg var ute idag morges».
«Fikk De meget?»
«Jeg fikk så meget at jeg ikke behøver å dra ut en gang til. Jeg hadde fire hummer i teinene mine, dessuten et snes makrell...»
Nå er fiskeren ordentlig våken, han tør opp og slår turisten beroligende på skulderen. Dennes bekymrede ansikt virker på ham som et uttrykk for temmelig ille anbragt, men rørende omsorg.
«Jeg har til og med nok for i morgen og i overmorgen», sier han for å befri den fremmede for bekymringen. «Vil De røke en av mine?»«Ja, takk.»
Sigaretter blir puttet i munnen. Et femte klikk. Den fremmede setter seg på relingen og rister på hodet, legger kameraet fra seg; for nå trenger han begge hender for å gi sin tale ettertrykk.
«Jeg vil jo ikke blande meg opp i Deres personlige anliggender,» sier han. «Men forestill Dem nå at De i dag dro ut for annen, for tredje, kanskje til og med for fjerde gang; da ville De få tre, fire fem, kanskje seks snes makrell...forestill Dem det».
Fiskeren nikker.
«De ville,» fortsetter turisten, «ikke bare i dag, men i morgen, i overmorgen, ja hver dag reise ut to, tre kanskje fire ganger. Vet De hva som da ville skje?»
Fiskeren rister på hodet.
«De ville senest om ett år kunne kjøpe en motor, om to år en båt til, om tre eller fire år kunne De kanskje ha en liten skøyte. Med to båter eller skøyten ville De selvfølgelig få langt større fangster – en dag ville De ha to skøyter. De ville...» Begeistringen er så stor at han et par øyeblikk ikke klarer å bruke stemmen. «De ville kunne bygge et lite kjølelager, kanskje et røkeri, senere en liten hermetikkfabrikk, fly omkring med eget helikopter, finne ut hvor fisken går og gi skøytene Deres anvisninger over radio. De kunne skaffe Dem lakserettigheter, åpne en fiskerestaurant, eksportere hummeren til Paris direkte uten mellommenn – og så...» Igjen er begeistringen så stor at den fremmede for et øyeblikk mister talens bruk. Hoderystende, bedrøvet i det innerste av sitt hjerte, idet han nesten har mistet hele feriegleden, ser han på tidevannet som ruller fredelig innover og hvor ufanget fisk spretter muntert. «Og så,» sier han, men igjen hindrer opphisselsen talens bruk. Fiskeren banker ham på ryggen som et barn som har fått noe i vrangstrupen. «Hva så?» spør han lavt.
«Så,» sier den fremmede med stille begeistring, «så kunne De sitte rolig her i havnen, døse i solen – se ut på det herlige havet.»
«Men det er jo nettopp det jeg gjør nå», sier fiskeren. «Jeg sitter rolig i havnen og døser. Det var bare den klikkingen Deres som forstyrret meg.»
Sant å si dro turisten, som var blitt belært på denne måten, avsted med ettertanke. For også han hadde trodd at han arbeidet for at han en dag ikke lenger skulle behøve å arbeide, og det var ikke spor av medlidenhet igjen i ham med den dårlig kledde fiskeren. Bare litt misunnelse.

Novellen "Anekdote til senking av arbeidsmoralen" av Heinrich Böll ble utgitt i 1963. Denne oversettelsen er fra samlingen «Slutten på en tjenestereise og andre fortellinger», utgitt på Gyldendal i 1970 .